Underlag ja. Fraim er dyrt men godt. Jeg har to baser, hver med tre hyller (brain-rack og brawn-rack). Nypris på et slikt Fraim-rack er svimlende 56.200,- så det er hinsides all fornuft sånn sett. Det strammer opp lyden og differensierer klanger bedre.. kanskje du får bedre klangfarger og nyansering. Det er jo bare å prøve.
Jeg er glad for at du ikke merker noe fokusproblem, men du bekrefter jo litt av det jeg sier egentlig; 1) det skal uhyre små endringer i underlaget til før det får en lydmessig konsekvens, og 2) du har ikke fått åpnet opp klangfargene (som jeg mener faktisk ER der, men krever mye for å lokke ut!).
Videre; er høyttaleren LITT for mye frem, så mister man helheten i PR&T og flyt, LITT for langt bak så feiter man opp slik at man mister definisjon. Man kan godt si at dette gjelder alle merker, men hos Naim (og Linn!) synes jeg linjen som skal balanseres er så mye smalere..
Hvorfor? Jeg har filosofert litt på dette; og tror at dette med fokus bl.a har med støygulv å gjøre. Naim-utstyr, og særlig de mer påkostede, har eksepsjonelt lavt støygulv, som beskrevet i ørten målinger i pressen.
Dette gjør at når lyder, med kjent "plutselighet", kommer så dukker de opp fra intet.. ikke fra en aura av støy (knapt hørbar støy dog), ikke fra en tilstedeværende "luftig" soundstage som anlegget kunstig setter opp, men fra det sorte intet! Avhengig av hvor i lateralplanet denne lyden kommer fra, så trekkes oppmerksomheten plutselig dit i større grad enn hos annet utstyr (det er jo plutselighet, ikke sant?).. noe som kan føre til en viss ping-pong effekt og følelse av at man ikke helt klarer å plassere artisten med en gang fordi bakgrunnen ikke representerer så mye referanse.
Jeg tror akkurat det er en viss justeringssak; sørge for å ikke vinkle høyttalere for mye inn på trommehinnene (gir for sylskarp pinpoint-imaging som lett kan trekke hit og dit ettersom hodet beveger seg noen millimeter), men også en vanesak..
Mvh Vidar P