Bondevik opprettet fredssenteret med jobb til seg selv. Stoltenberg bombet Libya så han skulle få jobb. Lurer på hva Erna planlegger for seg selv. Hun vil ikke være i nærheten av å vinne neste valg.
Dette mener jeg er det mest understuderte feltet i norsk statsvitenskap (i alle fall meg bekjent, jeg driver dog ikke med denslags) - i hvilken grad toppolitikeres handlinger som ministere osv i Norge er karrierebygging for internasjonale toppjobber for etter at de er ferdige med norsk politikk. Jeg mener det er rørende naivt å tro at det ikke spiller en betydelig rolle. Norske politikere er veldig flinke til å være den lydigste gutten eller jenta i klassen - noe det forsåvidt greit kan finnes andre forklaringer på, men at de har minst et halvt øye på tiden etter er jeg overbevist om.
Det tror jeg faktisk ikke stemmer. Altså, jeg tror ikke det er veldig mange norske partiledere, enda mindre statsministre, som har planlagt sin nasjonale karriere med et øye for internasjonale toppjobber. Skal du komme noen vei nasjonalt må fokuset være der.
Nå er det for så vidt ikke noe rart at noen, når videre politisk karriere nasjonalt synes ute eller blokkert, og de ikke slår seg til ro med å bli fylkesmann eller ambassadør i Santiago, at de søker seg ut.
Det er ikke nok, for å lykkes med internasjonale toppjobber i mellomstatlige organisasjoner så kreves det et par ting:
- status, man må stort sett ha vært stats- eller det minste utenriksminister;
- støtte, man må ha en regjering i ryggen som er villige til å bruke tildels betydelige ressurser, ikke minst gjennom UD til å føre en lobby-kampanje. Historisk har slik støtte blitt gitt mer for å få bort brysomme rivaler i den nasjonale politikken enn fordi man mener vedkommende er den best egnede for vervet, men det blir litt på siden;
- nasjonalitet, som i å ikke være i en åpen konflikt med land som kan legge ned veto (du kommer ikke til å se noen armener eller aserbadjaner som FN Generalsekretær med det første) og rotasjon/balanseprinsippet.
Selv om Norge har en fordel av å bli ansett som noenlunde nøytralt, er en av de største donorene per capita til FN og det begynner å bli noen tiår siden Trygve Lie, så hjelper det ikke Erna at vi nettopp har hatt SG for Europarådet og fortsatt har SG for NATO. I tillegg krever det som nevnt en regjering som er villige til å bruke opp til et år på å lobbe for å få henne inn internasjonalt/ut av Oslo. Sånn bortsett fra at Guterres nok sitter ganske trygt i åtte år til.
Så har man selvsagt en del gode/godt betalte jobber internasjonal under, som WEF der Brende lurte seg inn. Men som regel ikke så mye bedre betalt enn at man etter å ha ledet en borgerlig regjering saktens burde klare å hanke såpass inn gjennom styrehonorar og den slags her hjemme. Litt skal man da kunne forvente å ha igjen for skattelettelsene.
Så nei, jeg tror faktisk ikke at de fleste norske toppolitikere har holdt et øye med utlandet gjennom hele sin karriere nasjonalt, tror det mer dukker opp som potensielle Plan B’er først når det blir potensielt aktuelt og politisk opportunt.
