Det lurer jeg også på. Hvis dette er et speilbilde av «kunnskapsnasjonen» Norge med sine PISA-resultater og «læringsenheter» utdelt til 1-4. klassinger uten å ta seg bryet med å innhente kunnskapsgrunnlag på forhånd er det på tide å stikke fingeren i jorda. Er det så farlig, lzm?
Da jeg studerte på NTNU Gløshaugen så var det en utpreget "kokekultur" på obligatoriske øvinger. Da disse ikke telte med i endelig vurdering så var dette først og fremst å betrakte som selvskading da opplegget og tilbudet var der for at man skulle jobbe med fagene underveis. Det var mange som gav faen og kopierte og skrev av og i praksis var kravene for å få bestått en innlevering omtrent ikke-eksisterende (jeg var selv stud. ass som det het og godkjente så vidt jeg husker alle som leverte ett eller annet på mesteparen av oppgavene i oppgavesettet) men det var ganske vanlig, slik jeg husker det, at man fikk godkjent uansett uten at jeg har noen empiri på akkurat det. Jeg hørte aldri om noen som ikke fikk gå opp til eksamen grunnet manglende innleveringer i alle fall selv om noen måtte krampeinnlevere en liten bunke helt på tampen for å ha formalia i orden (disse kan man vel trygt anta ofte var kopiert fra andres besvarelser)
Denne minste motstands vei hjalp man selvsagt ikke på eksamen, som i praksis ofte var det eneste som var tellende, men det vitner om en kultur i alle fall i deler av studetmassen om minste motstands vei. Det betyr ikke at man jukset på eksamen, eller masteroppgave for den saks skyld, men det sier i alle fall noe om at når man først var kommet inn på et studium så skulle det ofte ikke allverdens til å komme ut igjen. En kompis av meg perfeksjonerte kunsten med å kjøpe pensumbøkene under to uker før eksamen, (spreng)lese de og så levere de tilbake til bokhandelen på 14-dager retturrett og fikk tilgodelapp han kunne bruke før neste eksamensperiode. Fyren var godt over gjennomsnittelig smart, men å være student var særdeles langt fra å være en heltidsjobb for vedkommende.
Jeg har flere ganger på dette forum, mot tildels store protester, hevdet at det å ta en universtetsutdannelse i Norge er temmelig enkelt. Det er langt på vei en konsekvens av at de etter hvert er såpass mange som gjør det og studiestedene og fakultetene får vel også midler etter gjennomført volum så incentivene til å holde standarden oppe er ikke allverden. Det skal kanskje en del til å gjøre det bra etter lokal målestokk, men å komme seg gjennom med et noenlunde anstendig resulatat krever ikke allverden - det er i alle fall min ringe erfaring. Jeg kjenner masse folk som har hatt et tårn av verv og aktiviteter utenfor studiene som med relativt beskjedent antall timer nedlagt med å faktisk studere har kommet seg greit gjennom, om enn med til dels store variasjoner i resultatene og i enkelte tilfeller ha måttet ta en og annen eksamen på nytt. Det har aldri vært fordi det var så vanskelig og krevende, men fordi de har brukt fryktelig mye tid på de mer sosiale sidene av studentlivet.
Det er alltid noen som er brilliante men den store massen er det ikke. Har man studert noe det er grei etterspørsel etter får man seg stort sett en jobb og når man først er i gang med det er det absolutt ingen som bryr seg om hva man gjorde i studietiden, med et mulig unntak for juss der karakterene i alle fall før fulgte en hele livet. Nå som det er bokstaver der også har det kanskje dødd litt ut siden granulariteten til en viss grad er borte.
