Fint om man skriver artist og tittel
Ser mange eldre tråder der bilder detter vekk,og det kan fort ha skjedd viss noen gidder lese denne tråden om 5 år
|
Presenter en klassiker
- Trådstarter Rune S
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Ser mange eldre tråder der bilder detter vekk,og det kan fort ha skjedd viss noen gidder lese denne tråden om 5 år
Det var den verdt! Starker var et nytt bekjentskap den gangen, og har gitt utrolig mye glede siden.
Fint om man skriver artist og tittel
Ser mange eldre tråder der bilder detter vekk,og det kan fort ha skjedd viss noen gidder lese denne tråden om 5 år
Ordna det just
- Ble medlem
- 12.11.2003
- Innlegg
- 1.600
- Antall liker
- 583
Them and Van Morrison! En av de første kassettene jeg fikk faktisk. Den ga meg hakaslepp, og var med på å forme min musikk innteresse.
Min andre favorittcellist må bli Jaqueline Du Pre, OBE (nei, ikke Open Baffle Enthusiast, men Order of British Empire). Denne skjønne skapning, så utrolig talentfull men dessverre slått til bakken av en råtten skjebne (fikk MS og måtte slutte å spille i en alder av 28 år, og døde senere av sykdommen). Hennes innspilling av Elgars's Cellokonsert fra 1965 er alment annerkjent som "standarden" på dette verket, og har faktisk ALDRI vært OOP siden den første gang ble utgitt!! I likhet med Starker så spilte Du Pre på en Stradivarius cello i en lang periode, denne celloen ble senere kjøpt av The Vuitton Foundation og er nå på utlån til Yo Yo Ma. Så når våre respektive koner går ut og handler "Louis Pyton" vesker for titusener så har ihvertfall noen av pengene gått til noe fornuftig....
En klassiker...
And now for something completely different! En kassett jeg fikk i gave til min konfirmasjon, sammen med en Aiwa kasettspiller som etter en måned var så hardt kjørt at jeg måtte bruke fyrstikker for å få "Play" knappen til å stå i stilling!!! Den gikk døgnet rundt, husker ikke de andre kassettene men denne markerte seg skikkelig;
Ikke deres tidligste innspilling, men når en ser på låtutvalget så er det definitivt disse låtene som har blitt mest kjent og spilt i etterkant. Svinger fortsatt den dag i dag, har ikke kassetten lenger desverre men låtene finnes på LP og CD. En klassiker!Fantastisk tråd, Rune!
Veldig enig med Broder Sluket her, Starker var en gigant. Dette er den definitive versjonen av Bachs vakre cellosonater. Ellers fortjener du en ekstra porsjon cilli neste gang for å ha trukket fram vakre Jaqueline!
Ellers ser jeg jo at det ikke er så mye jazz å spore her, så jeg iler til med en avsindig vakker klassiker fra det herrens år 1964.
Monika Zetterlund og Bill Evans udødelige "Waltz for Debby". Dette er så åndeløst vakkert at jeg får gåsehud hver gang jeg hører den, og denne hører hjemme i enhver oppegående platesamlig. Ufattelig nok er den spilt inn på tre timer, lyden er nydelig, og på toppen av det hele er den akkurat reutgitt på vinyl in glorious mono. Kan fremdeles (limitert antall, må vite!) kjøpes på sort gull hos Big Dipper for den komplett latterlige summen av 199,-. De har ikke mange igjen, så alle elskere av jazzmusikk av aller høyeste kaliber bør få ut finger´n (no pun intended, Baard! Honest!!) eller angre for resten av livet.
Det er når man hører sånne skiver som dette man begriper hvor heldige vi er som har tilgang til slike magiske innspilte øyeblikk...
Sist redigert:
http://www.hifisentralen.no/forumet...24336-cash-63-hifi-kino-re-birth-cool-45.html
Scroll down for the REAL story
Den chillien var førsteklasses, TwicePumpkin' - jeg hadde vondt av det jeg spiste, og like vondt av det jeg IKKE klarte å få i meg!Se der, ja! Cash har god smak, han!
Var faktisk ikke klar over at opplaget bare var på 1000eks!
Nydelig pressing er det i alle fall.
Hyggelig at du liker maten her i huset, Sluket. Slikt sikrer mange fremtidige invitasjoner, må vite. Og neste gang blir det tagine!
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.270
- Antall liker
- 31.037
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Tja, kan Steinar_Lund og Sluket, kan vel jeg også ta en av mine klassiske klassikere:
Sakral musikk fra en av den verdslige musikkens mestere.
Med unntak av hans Requiem, som han ikke skrev så mye av selv, og som minner meg sterkt om nåværende plateselskapers uvane med å pøse ut verk av nylig avdøde musikere ( tenk f.eks. på hvor mye som er gitt ut etter Eva Cassidys død!) , er Mozarts messer ungdomsutgivelser. Den siste fullførte messen ble vel skrevet i 1782, mens han fremdeles arbeidet for erkebiskopen av Salzburg.
Peter Neumann er en erfaren og respektert kirkemusiker og musikkprofessor. Kölner Kammerchor og Collegium Carthusianum er meget dyktige og rutinerte musikere.
Det er å ta litt hard i å påstå at man kan høre gjennom samtlige 5 timer i denne samlingen på en gang, men dette er en boks jeg stadig kommer tilbake til.
Plata kjøpe jeg såvidt på denne siden av årtusenskiftet. Det var i klassisk- avdelingen til Schmorl & v. Seefeld i Hannover, og jeg husker at betjeningen nærmest presset den på meg mens hun så på meg med hundeøyne og gjentok at denne måtte jeg bare kjøpe..
Har ikke angret.
mvhTidlig i tenårene ble min storesøster sammen med en fyr som hadde mye kul musikk. Jeg fikk låne skiver med Mahavishnu, Chick Corea, Stanley Clark, John McLaughlin, Al DiMeola og Frank Zappa osv.
Zappa satte seg så under huden på meg, at i årene fra 13 til 17-18 år spilte jeg 99% Zappa, og svært lite annet.
Faren min, som var sjømann, hadde stående ordre om å kjøpe alt han kom over av Zappa, og det medførte etterhvert at samlingen ble ganske anselig, med flere obskure utgivelser.
Zappa høres fortsatt mye, men jeg har gudskjelov utvidet smaken med årene. Derfor er selvfølgelig Alle Zappa-skiver helt i tetskiktet her i huset.
R
Ah. Siden trådstarter åpner for personlige klassikere, har jeg lyst til å bidra med et par stykker. Mine grunner for valget av disse er ikke nødvendigvis banebrytende musikk, eller superlyd, men rett og slett fordi de blir mye spilt.
Vi starter med David Lindley og hans røntgenstråler:
![David_Lindley_-_El_Rayo-X_(1981)-[front]-[www.FreeCovers.net].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='975' height='972' viewBox%3D'0 0 975 972'%2F%3E)
I et program fra Rockpalast i Tyskland på 80-tallet sto det en liten raring på scenen, og sang låter med et slags kvasi-reggaepreg, som ørene mine likte.
Senere forsto jeg at David Lindley nærmest hadde en legendestatus i USA som studiomusiker, og nå hadde han lagt opp til en solokarriere.
Etter hvert begynte han, sammen med en kollega, å reise rundt og høre på folkemusikk fra forskjellige land; han har også vært i Norge og laget et album som heter The Sweet Sunny North.
Det er mange fine låter på dette selvtitulerte albumet hans. En slags laidback-stil. Bortsett fra Twist And Shout, som i mine ører nærmest er vandalisme, blasfemi og det som verre er. Men utover det, kan albumet anbefales.Sist redigert:
En til:
Et nydelig album som jeg i sin tid hørte et spor fra på en nærradio i Stavanger. Jeg ringte til vedkommende radio for å få vite hva det var, og svaret var:
![A_Woman-'s_Heart-[front]-[www.FreeCovers.net].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='600' height='600' viewBox%3D'0 0 600 600'%2F%3E)
A Woman's Heart er laget av seks irske kvinner, og inneholder mye spennende musikk, som kanskje kan komme inn under easy listening-begrepet.
En bekjent av meg sa, da han hørte albumet, noe sånt som at "Herregud, dette er jo nesten køntry!". Nesten? Ja, kanskje. I mine ører bar det mer preg av inspirasjon av irsk folkemusikk.
Men kanskje kommentaren ikke var så dum. Innflytelsen av irsk kultur er jo sterk i USA, bl.a. feires Irlands nasjonaldag, St. Patrick's Day, med brask og bram også i USA. Slett ikke umulig at irsk folkemusikk har vært med å forme amerikansk Country & Western.
Uansett, et vakkert album!Må ta med to personlige klassikkere
Smashing pumpkins sin Siamese Dream, god alternativ rock da den kom, og står fortsatt som en påla for meg.
Et av de få albumene jeg kan høre fra ende til ende forsatt.
Det samme gjelder to av de beste akustiske sessione på MTV unplugged, NIrvana og Alice in Chains. Skremmende bra den dag i dag
Trenger vel ingen nærmare presentasjon denne!
Deep Purple - Who Do We Think We Are - First Day Jam - YouTubeJJ.J
Gjest
TOOL - ÆNIMA
For oss som liker moderne rock/metall/prog er det vanskelig og komme utenom nevnte orkester.
Satte sitt preg på 90 tallet og også 2000... Altfor mange år siden dem kom ut med album, men dem vet at dem har omtrent verdens mest
lojale fanbase, og dem vat at fansen vil ha kvalitet fremfor kvantitet.... Men gleder meg ustyrtelig til neste - selvom dem gamle blir spillt stadig vekk.
Jeg tror at det allerede blir sett på som en klassikker, men i ettertid så vil det gå mer opp for folk hvor mye TOOL med ÆNIMA har hatt og si for mange band etterpå.
Her er bare en smakebit, sett av 15 minutter.
THIRDEYE
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.270
- Antall liker
- 31.037
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Klask meg ned og be meg holde kjeft hvis jeg tar opp for mye plass i denne tråden! Jeg har bare så mye på hjertet......
Vi skal på nytt tilbake i tid, til 1972, for å være nøyaktig. Da kom dette albumet ut:
Kritikerslaktet ved utgivelsen, har albumet i ettertid fått kultstatus. Mitt eksemplar er fra 1974.
Neil Diamond begynte som låtskriver i Brill- bygningen, kjent for huse andre låtskrivere også: Goffin/King, Leiber/Stoller, Neil Sedaka, Laura Nyro og, forbausende nok, Paul Simon come to mind.
Der snekret han hits for bl.a. The Monkees, Elvis Presley, Lulu, Paul Revere and the Raiders, bl.a.
Som artist på egne ben på slutten av 60-tallet hadde han iallfall 10 #1 hits i USA.
I 1972 var hans første storhetstid litt på hell(det skulle bli nye storhetstider med filmmusikk litt senere. Jonathan Livingston Seagull, The Jazz Singer), men heldigvis ble disse liveopptakene gjort i en rekke på 10 utsolgte konserter på The Greek Theatre i Los Angeles.
Platen viser en Neil Diamond på toppen av sin skaperkraft som utøver, og har med rette blitt betegnet som ikonisk og som essensen av Neil Diamond.
En filmsnutt som viser hva Neil Diamond representerte som artist:
Liker denne her, jeg.....
mvh
En av de største for meg, men sikkert for mange andre også er Queen sitt fjerde album; A night at the opera.
Ble kjøpt først på kassett når den kom ut, ble så senere erstattet på vinyl da jeg fikk meg platespiller omtrent rundt 1977/78.
Death on two legs, Lazing on a sunday afternoon, I'm in love with my car, You're my best friend, 39' osv. osv. osv
Spilles kanskje ikke så ofte lenger, men står for meg godt plantet som en klassiker.
Den beste reggae skiva er en CLASSIC!
Peter Tosh - Equal Rights (1977)
The fantastic expedition of Dillard and Clark
Et i stor grad oversett album som jeg aldri blir trøtt på, og etter min mening noe av det mer fengende innen sjangeren country rock. Her har vi Gene Clark som nylig har forlatt the Byrds og Banjomesteren doug Dillard i nydelig harmoni backet opp av bla tidligere Flying Burrito Brothers medlem Benny Leadon. En tidløs klassiker og en av de mest spilte platene i samlingen min
- Ble medlem
- 15.10.2012
- Innlegg
- 144
- Antall liker
- 42
Denne er fin...Vedlegg
Her er noen som jeg mener absoultt fortjener et klassiker stempel, tross sin relativt unge alder
Merkelig at ingen har nevnt mesteren Nick Drake enda. Dette er så definitivt en av de fineste platene i samlingen. Uhyre musikalsk, overjordisk fine låter og et ettertenksomt og poetisk uttrykk som treffer ethvert menneske med et følelsesliv. Han ble døde så alfor ung og ble ikke verdsatt av sin samtid, men dette er uansett en av tidenes plater. Nick Drakes udødelige "Five leaves left".
For ikke å snakke om gamle Tom. Bakrusens skytsengel har begått et utall fantastiske plater, men for meg er denne den beste. Han er en historieforteller, formidler og beatpoet av Guds nåde, her med et mer jazza komp i ryggen og en strålende lydkvalitet på toppen av det hele.
Ah. My bad, united! Sånn går ´e når du ikke følger med.....
Jaja. Han kan ikke nevnes ofte nok uansett!
Hehe, leste hele tråden nylig, da er det litt lettere og ha en slags oversikt (så lenge det varer).
Og ja, enig i at begge de to platene fortjener klassikerstempelet.Tar alt i én runde; m.a.o. FULL OVERDOSE. Dette er utgivelser som var av de første som ble anskaffet for surt opptjente avisbudpenger. De er fundamenter og pæler for det som formet min musikksmak som idag favner nesten alt (men ikke U2 osv.). I min verden er dette klassikere. Noen britiske, en fra USA og en fra Canada pluss en norsk. Opplagte som Beatles, Stones og Kinks er utelatt. Derfor noen litt særere som har blitt spilt hundrevis av ganger her i huset:
Family - A Song for Me (Reprise, 1970)
Første bekjentskap med Charlie Whitney og Roger Chapman. 3. utgivelsen. Jeg satt heldigvis på gulvet da dette ble spilt første gang, ellers hadde jeg faen meg tryna i parketten. Det er suverene melodier, ikke ett dårlig kutt og Chapman er den kommende brøleapen han skal bli kjent som. Men, det er Whitney som modererer det hele og skriver melodiene, dirigerer og får til ganske så halsbrekkende overganger i både rytme og instrumentering. Platen er sterkt påvirket av John Weider på fele og Poli Palmer på fløyte. Uten dem hadde dette ikke blitt noe av.
Jeg har skrevet noen ganger at det å få en 25 - 30-åring til å like noe slikt som dette idag, det er nært sagt en umulighet. Sønnen vår fikk den inn som 12 - 13-åring og er blant hans favoritter idag. Så, indoktrinering funker som bare det.
Produsent: Family. Høyeste plassering i England: #4
Mer britisk som var med å forme rocken:
Colosseum - Daughter of Time (Vertigo, 1970)
Samtlige i bandet er uunnværlige på denne 4.-utgivelsen. Chris Farlowe er nok mest kjent for sine vræl fra langt nede i halsen, men melodier visste han hva var, for det er denne platen stappfull av, spesielt "Three Score and Ten". Jon Hiseman på trommer spiller rævva av de fleste, men på en elegant måte. Elegante Clem Clempson på gitar likeså, en totalt undervurdert gitarist. Dick Heckstall-Smith på forskjellige sax´er gjør også mer enn det er forventet av ham. Platen er rett og slett nydelig oppi det rufsete.
Produsent: Gerry Bron. Høyeste plassering i England: #23
Keef Hartley - The Time is Near (Deram, 1970)
3.-platen som beveger seg bort fra straight Blues/R´n´B og over i et mer melodiøst landskap. Hartley (d. 2011) spiller som kjent trommer, men det er Miller Anderson som komponerer det meste, drar gitaren og synger. Gary Thain (d. 1975, 27 år gammel av elektrosjokk og litt mye Horse) er på bass. Spilte senere med Uriah Heep. En fantastisk plate som spilles igjen og igjen.
Produsent: Neil Slaven. Høyeste plassering. Slo overhodet ikke an.
Vestover til Canada, nærmere bestemt Quebec og Montreal:
Kate & Anna McGarrigle (Hannibal/WB, 1975)
Platen slo ned som en bombe da den kom. Her fikk vi det vakreste av det vakre. Utgivelsen har blitt omtalt en masse tidligere, så jeg begrenser meg til å si hvem de fikk med av musikere på, altså, en debutplate: Tony Levin, Russ Kunkel, Steve Gadd, Lowell George ml. Tydelig at noen og enhver luktet potensiale.
Produsent: Joe Boyd. Plassering (f.eks. Billboard): Fant ikke ut.
Steppenwolf - "7" (Dunhill, 1970)
5. utgivelse. Her er bandet over i en mye mer melodiøs fase. Det er bunnsolide komposisjoner med artige tekster; John Kay er i sitt ess som vokalist, Jerry Edmonton trommer i vei så stødig så stødig og gitaristen Larry Byrom briljerer på hvert eneste kutt. Tror de må ha hatt det virkelig artig i studio og visst at dette ville bli bra. Neste utgivelse, "For Ladies Only" (1971) er nesten like bra. Så gikk det saaakte nedover.
Produsent: Richard Podolor. Høyeste plassering på Bilboard: #19.
Så til Norge og mitt første virkelige møte med plateselskapet ECM:
Terje Rypdal - Odyssey (ECM, 1975)
Jeg hadde prøvd meg på "Bleak House" 7 år tidligere, men skjønte lite og tenkte at denne musikksjangeren nok ikke var noe for meg. Da dette dobbeltalbumet utkom, bød sjansen seg pånytt og det var en stor lykke å oppdage at gåsehuden kom. Rypdal tryller frem hylende, melodiøse "lyder" fra gitaren, mens Sveinung Hovensjø sørger for rytmen på bass. Dette er for meg faktisk en plate som fortsatt er i utvikling.
Produsent: Manfred Eicher (who else).
PUHH!
"Steppenwolf - "7" (Dunhill, 1970)
5. utgivelse. Her er bandet over i en mye mer melodiøs fase. Det er bunnsolide komposisjoner med artige tekster; John Kay er i sitt ess som vokalist, Jerry Edmonton trommer i vei så stødig så stødig og gitaristen Larry Byrom briljerer på hvert eneste kutt. Tror de må ha hatt det virkelig artig i studio og visst at dette ville bli bra. Neste utgivelse, "For Ladies Only" (1971) er nesten like bra. Så gikk det saaakte nedover.
Produsent: Richard Podolor. Høyeste plassering på Bilboard: #19."
Så bra at du tok med denne!
Steppenwolf var, og er, en av mine favoritter, og av deres utgivelser er dette Favoritten!
Full av gode låter; Ball Crusher (for en tittel!), Forty Days and Forty Nights, Hippo Stomp, og ikke minst: Snowblind Friend.
Takk!
Sist redigert:janfrt: Jeg har vel omtrent alle de der unntatt Steppewolf, og har også sett Family live, Whettons bassganger på Part of the Load rev nesten ned taket på Studentersamfunnet....(Kate & Anna har jeg også vært påkonsert med). Leaving Trunk med Keef Hartley Band var en gjenganger på Tandberg spolebåndopptageren (tatt opp fra et eller annet Are Lund program - signe den fyren).
Hvorfor har ingen nevnt denne; en av mine første platekjøp fra England for sommerjobbpenger:
After the Goldrush med Neil Young, det er klassiker det. I pakken var også Tea for the Tillerman, In the Court of the Crimson King, Every Picture Tells a Story og et par andre som jeg ikke er sikker på. Stødig smak allerede den gangen.
Og Bleak House hadde jeg i førsteutgaven mens jeg gikk i andre gym, og elsket den.Sist redigert:
Fantastisk tråd Rune.
Av god rock må ZZ top med,Eliminator+Afterburner,tidløst,gode minner vekkes til live frå åttitallet.
Av roligere musikk ville eg nevne Eric Anderson,men Townes har allerede fått det med i tråden med glimrande skriblerier.
Mvh.
Bra og da er du sannsynligvis litt eldre enn meg. Kan røpe at jeg blir 60 om drøye to timer. Viagra, mer Viagra evt. Caverject (sprøyte man setter rett i Gjøken).
Jeg foretok en beinhard prioritering og kunne tatt med flere. Har selvfølgelig dem du nevner ovenfor, t.o.m. "Bleak House" og har vært på konsert med alle unntatt Steppenwolf. Husker ikke alle konsertene, men noe er brent fast, som flg.: Jeg kom inn på Aurora Jazzklubb tidlig på 70-tallet, ikke helt edru, Keef Hartley var igang, jeg skravlet, musikken stoppet opp i et veldig rolig parti, Hartley pekte på meg med den ene trommestikken og sa: "Could you please shut up?". Sitter i meg, mildt sagt.
Det jeg ville frem til, er hvilke skiver som for meg er klassikere og som la grunnlaget og er utgangspunktet for min musikksmak idag. Legg merke til at det ikke finnes en eneste Country-skive der; den første var Jerry Jeff Walker (S/T) fra 1972 og senere Clark og Townes.
Ellers: Signe Harald Are!Da drister jeg meg frampå med en litt tidlig gratulasjon, janfrt!
Du får et digert pluss for et eventyr av en profiltekst, forresten. Samt at du synes å ha en særs oppegående musikksmak, selvfølgelig.
Regner med at du var litt mer lavmeldt en tid etter den konserthistorien, ja....
Her har vi nok en klassiker. Lyle Lovetts episke "Pontiac". Americana tidvis dandert med et høyst oppegående storband, særs følelsesladd vokal, og ikke minst en formiidlingsevne som setter de aller fleste i skyggen, og som er i klasse med Dylan, Drake, Newman, Waits, Townes og et fåtall andre. Kombiner det med tidvis monumentale låter med tekster og historier som bringer fram gåsehud i eggkartongstørrelse, og ikke minst lyd av en annen verden. Da har du en plate for den øde øya.Sist redigert:
+ 2 ja.Bra og da er du sannsynligvis litt eldre enn meg.
Ellers: Signe Harald Are! -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…