Som oftest er det jo Gillan, Blackmore og Lord som trekkes frem når det er snakk om DP. Ikke fullt så mye fokus rundt produsenten, låtskriveren og bassisten
Roger Glover, så jeg får spe på litt her
.
Hippien, som ved siden av musikken også har viet mye av sitt liv til å male. Den beskjedne, omtenksomme, snille og gode, som gjennom alle DP’s turbulente perioder var den som prøvde å megle i alle de ulike konfliktene de gikk igjennom. Jeg har en bekjent som har vært venn med Glover i mange år – og de ble visst også sett ruslende sammen på Notodden i år. Han har ikke annet enn godt å si om Glover – verdens hyggeligste mann.
Det er nesten litt «rørende» å høre Glover (
RG) fortelle sin historie om sin første periode i DP.
Han var jo i Episode Six m/Gillan og fikk beskjed om at det kom noen fra DP (Blackmore og Lord) for å sjekke de ut. Skumle gutter syntes RG. Gillan aksepterte raskt tilbudet og prøvde å overtale RG, men RG var avventende. Han tenkte mest på sine gamle kompiser i Episode Six og at var dårlig gjort mot de å gå til DP, da han regnet med at det i såfall ville bety slutten på det bandet.
Men, et tilbud om å få 25 GBP i uka var fristende for en lut-fattig RG som da bare hadde «filler» av klær og eide svært lite. Gutta i DP hadde nye, fine klær og masse nye instrumenter og utstyr. Så, etter å ha tenkt igjennom dette i løpet av natten takket han ja.
Glover får «sparken» - hva skjedde egentlig.
Litt ulike versjoner figurerer rundt, men det er kanskje mest troverdig å forholde seg til det RG selv har fortalt:
I 1973 gav Gillan beskjed om at han kom til å slutte. Han var lei kranglene med både Blackmore, Coletta og Edwards. RG, Lord og Paice ble kalt inn til et møte med managementet der de fikk beskjed om at Blackmore truet med å slutte og ta med seg Paice (Baby Face m/Lynnot) – og at Gillan hadde «sagt opp». Men de mente DP hadde en fremtid og ville fortsette med å finne en ny vokalist og gitarist dersom de fikk overtalt Paice til å fortsette.
Men, RG følte at noe ikke stemte. De andre i bandet sluttet å snakket med han og omgås han. Ute i «kulden» - uten å vite/skjønne hvorfor. Han gikk så til Edwards (i managementet) og fikk vite at han var ute av bandet. RB hadde sagt at han kom til å bli dersom RG ble byttet ut. De hadde allerede Hughes i kikkerten. RG spurte hvorfor han ikke hadde blitt fortalt dette tidligere, og Edwards svarte:
Vi ønsket at du skulle fullføre turneen (slik at de ikke risikerte at RG sluttet og evt at konserter måtte avlyses – temmelig kynisk, men managementet tenkte jo kun penger, ikke noe annet).
RG følte at hans liv falt i «grus» - og var langt nede. Den eneste «trøsten» var at RB før siste konserten trakk han til side og sa:
Det er ikke personlig – kun business. RG sier at RB var den eneste som var ærlig og i det heletatt sa noe, og han var mer forbannet på Lord, Paice, Edwards og Coletta. Sånn sett hadde han heller ingen betenkeligheter med å takke ja når RB noen år senere tilbød han jobb som produsent – og etter hvert bassist i Rainbow.
En annen episode som virkelig skulle prege RG’s senere liv var når han ba daværende kjæreste, Leslie, om å besøke han i USA. RG hadde booket fly, men dagen før sa Leslie, som også skulle ha med sine 2 barn (fra tidligere ekteskap), at det var vanskelig å rekke dette. RG booket da om til en annen flight.
Den opprinnelige flighten de skulle ha vært med var Lockerbie flighten. Det satt en "støkk" i RG og han fridde kort tid etter det og de giftet seg i 1989.
Så, litt musikk fra Glover:
The Butterfly Ball and the Grashoppers Feast
Ideen til dette konseptet var basert på Roscoe’s dikt med samme navn, og i 1974 produserte RG dette albumet. Prosjektet var opprinnelig tiltenkt Lord, men han måtte prioritere DP. RG spilte dermed inn dette albumet selv, med bidrag og hjelp fra bl.a. Coverdale, Hughes, Dio og en rekke andre.
En one-off fremføring ble gjort i Royal Albert Hall, men Gillan steppet inn for Dio, som måtte turnere med Rainbow. Lord, som ikke var med på innspillingen deltok derimot under live-fremføringen – som for øvrig ble filmet og i dag finnes som DVD og på YT.
Når det er et konsept-album er det jo litt variert, men jeg vil spesielt trekke frem låtene
Sitting On A Dream og
Love Is All. De to var også med når DP turnerte m/fullt orkester og gjesteartister i 1999/2000.