BB: Blir litt sprikende svar dette, men prøver å fatte meg strukturert.
Jeg er veldig glad for at jeg bygde noen fort og gæli testkasser først for å prøve potensialet til ripoler. De har vel kostet meg ikke mer enn 1500kronasjer i kjøpt CNC fresing og materialer, og var banket sammen på noen kvelder. Vanskelig å se forbedringsmuligheter uten å ha bygd en prototype først.
Jeg har vel skrevet noen førsteinntrykk av lyden, men har jo fått litt mer tid med de nå.
Først og fremst har dette høyttalersystemet blitt totalt vanedannende. Jeg får ikke gjort en skit annet enn å ramle ned i sofaen og snurre plater (Ref: Udugelig dust)
Hifi-messig er vel det et tegn om at jeg er inne på rett spor
.
Jeg er egentlig så fornøyd nå etter nærmest null tweaking og fintuning at det er på sin plass til å rette et stort T A K K til alle dere DIY gærningene her på HFS som har inspirert meg til å tråkke for meg nye veier for godlyden. Spesielt DuraHel, Gut_man og Sluket må nevnes som medskyldige i denne utviklingen av systemet mitt. Ennå jeg ikke har hørt andre OB basser enn Madmans slukifiserte bafler, har jeg ikke tvilt på at det er dipol bass som passer best for mine lydpreferanser og ikke minst akustisk utfordrende stue.
Det jeg forventet først og fremst med en egen bassløsning var mer OMPH i musikken. Men det jeg ikke var forberedt på var hvordan ripolene har løftet alt oppover i frekvens til nye høyder! Nå jobber bredbånds-Fostexen i et område fra 100hz til ca 2500hz kontrollert av ca 30W klasse A krefter fra 845 forsterkeren, og dynamikken er makaløs. Jeg har tydeligvis avlastet Fostexen fra et frekvensspenn som krever enormt med forsterkerressurser til å kontrollere.
Basslyden fra Ripolene fremstår som kjapp og veldefinert og integreres (motstridene fra hva jeg har hørt fra mange hold!) etter mine ører flott med Nagaoka hornene.
Det magiske bassen gjør nå, er å forstørre lydbildet i alle retninger. Anlegget spiller i større grad i hele rommet. Instrumenter og vokal har forlatt høyttalerene, og plasseres med en helt annen tredimensjonalitet.
Jeg forstår nå at det er omtrent ikke et instrument eller en stemme som ikke har noen frekvenser fra 100hz og nedover i seg, for alt låter mer kjøttfullt og nyansert.
Anlegget mitt har nå også fått to nye og unike egenskaper.
1. Jeg kan spille MYE høyere enn før uten at akustikken klapper sammen. Eneste begrensningen på lydtrykk er at jeg kjører med et nivåregulerings-buffertrinn (HayTo!) uten gain, og jeg makser ut på ca 90-100db i lytteposisjon.
2. Anlegget er totalt altetende i forhold til lydkvalitet på innspillinger. Det begynner å bli en stund siden jeg har hørt gjennom min kjære dødsmetall-vinylsamling, men nå er det bare å la håret gro og kvesse naglebeltet!
Jeg leste i en eller annen tråd her at Bob Dylan var en fin måte å prøve ut et bass system. Høres først ut som det reneste vissvass... Er veldig glad i Bobs første 7 plater, men lydbildet kjenner jeg som relativt spinkelt med Bobbern plassert trangt i midten med gitaren og munnspillet. Med ripolene er det andre boller! Jeg måtte lese to ganger på coveret for å se at det faktisk var mono, for Little Bob var plutselig blitt Big Bob som sang og klimpret fra tak til gulv og vegg til vegg. Fyldig, dynamisk og stoooort! Oh lykke!
Har også snurret noen av mine kjæreste Ellington innspillinger, og opplever samme effekten. Ellington Uptown eller This one for Blanton (Sluket, Hint hint!!!) med en god dose membranareal i bassen: Gåttabanen!
Nå gjelder det å aldri invitere seg selv på en visitt i Slukoteket og heller leve i lykkelig uvitenhet om at lydnirvana er oppnådd...
