Jesus er blitt det ordet som skys eller må inngjerdes i det flerkulturelle samfunn. Vi ser vekk eller ned når hans navn nevnes.
Det er noe pinlig ved ham, noe litt klissent, vammelt. Eller: noen vil gjerne at vi skal oppfatte ham slik. Som utdatert.
De presenterer oss for en blek, kjønnløs figur som kan brukes i alle sammenhenger.
Men vi blir likevel forlegne ved å høre hans navn bli nevnt. Hva tyder det på?
At hans navn vekker noe i oss. Selv ubehag er et tegn på at man berøres.
Er det skam?
Noen vil gjerne ha oss til å føle skam når ordet Jesus nevnes. Et tegn på svakhet.
Slik har egentlig kristendommen blitt fremstilt av den først protesterende og så velsituerte eliten i flere tiår.
Kristendommen var et tegn på svakhet.
Det sier ganske mye om overmotet og suvereniteten som 68-generasjonen følte. Den var seg selv nok. Dvs. det var den ikke. Den var på parti med sterke menn som Mao og Lenin og viste et selvtilfreds flir når disse ble avløst av Khomeini og bin Laden. Begge tuktet Vesten.
Styrke og hevn har vært det de har beundret og etterlignet.
Det sier seg selv at Jesus faller igjennom i et slikt selskap.
Han er pinlig, i det minste i den søtladne stilen vi har sett avbildet.
Så kom de moderne kristne og poppet ham opp, uten at det ble stort bedre.
På en måte er Jesus fjernere enn noen gang. Fjernere fra mainstream-kulturen og det som pumpes ut fra mediene. På den annen side er han nærmere.
Nettopp når kristendommen marginaliseres og gjøres til noe for outsidere, våkner den til liv.
Hvis en religiøs skikkelse omtales så foraktelig og beklemt må det ikke være noe ved ham?
Jesus overlever på tross av den norske kirke, på tross av en offentlighet som ikke lenger vil nevne hans navn.
Hvorfor?
Av den grunn at Jesus er grunnlaget for vår kultur, og den kulturen står under et stort press, innenfra og utenfra.
Den sosialistiske, sosialdemokratiske, venstreliberale og kulturradikale del av borgerskapet har alltid hatet kristendommen. De kan til nød tåle den kastrerte norske kirken, for selv kirken kan avkristnes. Det er historisk ikke noe nytt.
Hvorfor er Jesus så viktig? Det er et mysterium. Olav Versto forsøker i lørdagens VG, godt hjulpet av Roar Hagen, å si noe om forskjellen på kristendommen og islam. At opprinnelsen til opplysningstid og demokrati finnes i toregimentslæren til Jesus. At kristendommen har begunstiget en dynamikk som var stimulerende for fremveksten av individet, av vitenskap og moderne teknologi.
Alt dette er riktig, og likevel forblir det noe passé.
Olav Versto mener med rette at kvinnefrigjøringen har vært en av den nyere tids største bedrifter. Derfor hilser han velkommen at Helga Haugland Byfuglien er blitt primus inter pares blant biskopene. Men her går Versto glipp av poenget. Byfuglien står ikke i samme tradisjon som den første ordinerte kvinnelige prest Ingrid Bjerkås. Byfugliens karriere handler om noe annet. Den handler om det politisk korrekte, som er propalestinsk og islam-vennlig, i toleransens og kirkens navn. Dette er en ideologisk posisjon som handler om noe helt annet enn kvinnefrigjøring. Fordi han ikke ser dette, men kun fokuserer på kjønn, går Vesto glipp av hovedpoenget.
Det pågår en kamp om sannheten som er minst like dramatisk som under annen verdenskrig. Ord står mot anti-ord.
Byfuglien står for det standpunkt at vi av prinsipp må gi de andre rett, selv om det skulle bety at vår egen rett vil bli avskaffet. Et eklatant eksempel på det var stortingsrepresentanten for Kristelig Folkeparti som var helt enig i at privatskoler for muslimer ikke var bra for integreringen, men det gikk ikke an å nekte dem noe som andre hadde rett til. Man må være prinsippiell. Slik vil man være prinsipiell inntil døden, og det er det forsvarerne av toleransen og rettighetssamfunnet går inn for. Bedre at vår verden går under, bare muslimene får nyte godt av alle rettigheter.
Hva har dette med Jesus å gjøre?
Fordi enhver person med dannelse og internalisering av Jesu lære vil vite at det å gi en fiende rettigheter slik at han kan ødelegge deg, ikke har noe med toleranse eller fornuft å gjøre. Det er å gi seg destruksjonen i vold. Hvis verdiene og prinsippene blir din verste fiende, må det være en selv det er noe galt med.
Både SV, Sp, Venstre og KrF står for denne toleransen inntil døden. Derfor ligger alle rundt sperregrensen.
To barn ble spurt av NRK Ukeslutt om hvorfor vi feirer påske. En visste, men måtte sørge for å omtale ham som han Jesus som ble drept eller noe sånt. Det andre barnet ville bare snakke om egg og kaniner, og forsøk på å fritte dem ut om hva julen var, førte bare til samme type reinsdyr-svar. Det var tydelig at barnet var opplært til å nekte for at det var noe religiøst.
Slik er den moderne skolen blitt, det offentlige rom, underholdning og medier. Tausheten om Jesus.
Det er egentlig ikke så rart. Men har kuttet forbindelsen til tradisjonen og kaller den utdatert. Nå skal det skapes et nytt samfunn.
Ingen vet helt hvordan det henger sammen, men vestlig kultur er bygget på tømmermannen fra Nasaret.
I den grad vestlige mennesker fornekter denne forbindelsen, vil det tape seg selv og gå under i møtet med islam.
Islam og dagens herskere deler hatet mot Jesus. Fordi Jesus er det punktet som kan rokke islam og som er uimottagelig for islams propaganda.
Den vestlige toleransekulturen lar seg presse fra skanse til skanse. En kultur som lodder dypere, ser gjennom falskhet og dobbeltmoral og står fast.
Vi må glemme de gamle måtene å tenke rundt dette på. Kristendom var en gang i tiden noe man kunne koste på seg å harselere over, å klare seg uten. Slik er det ikke lenger.
Den kulturelle kassen er tom. Man har selv sørget for å tømme den. Hva står man da tilbake med?
Man må gå til kildene og lese tekstene som om de var helt nye. De er helt nye når man virkelig trenger dem.
Vi har vokst opp med en luksusfølelse av at klassikerne var noe vi kunne ty til som litterater, en nisje man kunne dyrke som tegn på at man tilhørte en utvalgt krets. Ikke bare velferden, men også kulturen er blitt et overflodsprodukt.
Slik er det ikke lenger. Vi vil trenge kulturen for å overleve. Spørsmålet om hva som duger, vil dukke opp.
Da dukker Jesus opp, fordi han er den konstante tilstedeværelse i vestlig og østlig kultur og historie i snart 2000 år.
De som har sluttet en pakt med muslimene, vil bekjempe denne renessansen med all makt. Men kildene er der og kan ikke dø.
For at en tradisjon skal holdes i live, må den bekreftes av de levende. Å synge en salme er en måte å gjøre dette på, å be et Fadervår med barna.
Begreper som personlig kristne viser tilbake til noe som var. Det det handler om er å nærme seg Ordet og holde det levende.
Aleksandr Solsjenitsyn sa disse ord som sier alt: Ett ord sannhet kan oppveie tusener av løgner.
Men så kommer det vanskelige spørsmål. Hvordan vet vi hva sannhet er, og hvordan den ser ut?
Mediene forsøker å overbevise oss om at det ikke finnes noen slik sannhet med stor S. De vil selv gjerne være leverandører av delsannheter og tjene godt på det.
Men uten at vi gjenkjenner de store sannheter og sannheten med stor S, vil vi være som blinde. Det er det som gjentas om og om igjen i Bibelen: å lese, men ikke forstå. (Hans Rustad på document.no)
: 
