Da er stjernene rett, hodet er på plass, musikken spiller i bakgrunnen og jeg skal endelig få skrevet noe om lyden hos R.E.S.
Før jeg gjør det, vil jeg kort si at det er virkelig et fint lytterom/stue han har fått seg. Det er, på sitt vis, litt alteraktig, uten at det blir plagsomt. HT er overraskende pene og skulpturelle og det hele ser veldig pent og elegant ut. Og lyden følger på den beskrivelsen.
Pent, elegant, kroppslig og med masse klang er en god måte i mine ører å beskrive anlegget til R.E.S. Det blir aldri hardt, klinisk, plagsomt eller på noen måte atavistisk. Lydbildet breier seg ut i alle retninger (dog lurer jeg fremdeles litt på hva som ga meg følelsen av å sitte å se opp på utøverne, det føltes litt som om lydbildet svevde litt over gulvet - rart, men ikke plagsomt) og plasseringen i lydbildet er tydelig. Utøverne er nok mindre i størrelse enn det jeg vil anta at de gamle Magnepan-HT var (i hvert fall er de større hos meg), samtidig får du med deg en type bass og en presisjon i lydbildet som jeg tviler på at Maggies klarer å gjenta.
I løpet av den svært hyggelige kvelden snakket jeg også en del med R.E.S. og skjønte at han hørte mye på musikk som vil kle dette anlegget svært godt: akustisk jazz, "naturlige" instrumenter (i.e. instrumenter som i utgangspunktet ikke er forsterket) og vokal. Når jeg spilte Tindersticks hos han var det litt som en rund, god kniv i varmt smør - det var flott, varmt, vakkert og (her kommer dette ordet noen steiler over) musikalsk samtidig som det ivaretok smerten, tapet, håpet og disse helt essensielle kvalitetene i musikken til det engelske tristesse-kollektivet.
Hva taper du i et slikt anlegg? I mine ører taper du litt i snerten, rytmen, punchet. Jeg spilte en N.W.A låt til sist (jeg mener det når jeg sier at jeg liker hip-hop) og det var tydelig at anlegget ikke har sin styrke med slik musikk - her høres N.W.A. mer ut som småsinte ungdommer, enn de rasende, illsint, svart-i-øynene-forbanna afro-amerikanerne de faktisk er. Ja, anlegget hans gjør at N.W.A. (som er typisk musikk som kan høres sirkelsag ut i mine ører) blir lettere å høre på - du blir ikke så sliten i hodet og ørene. Samtidig, du mister også noe av essensen i musikken - dette skal være sint. Litt det samme syns jeg også gikk tapt, på en annen måte, med et par av de Big Star-låtene jeg spilte. Big Star er storslagen pop-musikk, de er vel kjent som power-popens gudfedre - også her syns jeg du mista bittelitt av snerten, rytmen i denne musikken.
Samtidig: på klassisk (Kleiber, Beethovens 5.), Tindersticks, annen akustisk musikk, så er dette et svært godt anlegg som jeg tror du virkelig, virkelig kan kose deg med over lang tid. Det er, slik jeg skjønte det på R.E.S., sikta inn mot hans preferanser og den musikken han hører på, og som beskrevet over, der tror jeg han har truffet rimelig godt midt i blinken.
For mine preferanser savner jeg litt piff i toppen, litt trøkk i bassen og litt mer kontante transienter. På den andre siden: dette er et anlegg jeg godt kunne hatt som et av flere svært gode anlegg og som jeg kunne brukt til å høre på Tindersticks, Jackson Browne, Sade, slike ting - så kunne jeg hatt et anna anlegg for den illsinte musikken jeg også er glad i og et tredje for pop'en. Glad
Uansett, tusen takk for en kjempehyggelig kveld til R.E.S., gutta som kom fra OAS og RoDa. Det var morsomt og lærerikt.
