Har Vladimir Putin virkelig forandret seg?
www.vg.no
I månedsvis ble verden advart. Verdens beste og mest avanserte overvåkningssystemer viste at Putins oppmarsj var av tydelig offensiv karakter. USAs og andre vestlige etterretningstjenester var helt klare, i lang tid i forveien: De gjør seg klar til å gå til angrep.
Mange, de fleste, trakk på skuldrene. «Selvsagt blir det ingen invasjon», ble det sagt med fynd og klem på morgenmøtet her på jobben, som om det var et helt utenkelig scenario, nærmest fremmanet av hysteriske amerikanere med den gamle og stotrende presidenten i spissen.
....
Men beskrivelsene var tydelig på dette:
Han er nådeløs. Han kan ikke stoles på. Han skyr ingen midler for å holde på makten. Og for å holde på makten, må man utøve makt. I Putins Russland virker det som om Putins egen makt er det eneste virkelige prosjektet.
Brysomme pengemenn? Vekk med dem. Brysomme FSB
-agenter? Bort.
Politiske opponenter? Bort, vekk – eventuelt, om de overlever,
kast dem i fengsel basert på absurde tiltaler. Brysomme medier? Snart er det ingen av dem igjen.
7. oktober 2006, på Putins 54-årsdag, ble Anna Politkovskaja eliminert. Den uredde reporteren som dokumenterte overgrepene i Tsjetsjenia, den usedvanlig brutale krigen som for alvor forsterket Putins gryende autoritet i den russiske maktpyramiden, ble skutt og drept i heisen utenfor sin egen leilighet i Moskva. Om Putin selv sto bak? Hvem vet?
Men som diktator under utvikling svevde han over alle vannene i det stadig hardere, mer hensynsløse og ensrettede russiske samfunnet, der lyssky pengemakt og politisk makt ble stadig tettere knyttet sammen, der løgnen ble institusjonalisert, der brutal maktbruk overfor statens/Putins fiender ble legitimert, enten det var journalister, brysomme oligarker, politiske opponenter eller, ja, land. Georgia 2008, Ukraina 2014 og frem til i dag, med den avsindige omdreiningen med invasjonen 24. februar.
I 2013 intervjuet jeg sjakklegenden og den beske og svært aktive Putin-kritikeren Garry Kasparov i Oslo. Jeg spurte ham, for polemikkens skyld, om Russland under Putin på noe vis kunne kalles et demokrati, de avholder tross alt «valg» der borte. Kasparov la fjeset i tunge folder, satte sine morske, kaukasiske øyne i meg og nærmest spyttet tilbake: «Of course not!»
Kasparov har hatt rett om Putin hele veien. Han
oppfordrer oss alle til å slutte å kalle ham Russlands «president». Han bør benevnes som det han er og har vært i mange år: diktator.
....Mon det. Har Putin forandret seg? Er ikke det vi nå ser helt i tråd med mannens uttalelser og handlinger gjennom hans over 20 år lange virke som Russlands sterke mann? Ikke nødvendigvis selve invasjonen – selv de mest realitetsorienterte forskerne fikk
«adrenalinsjokk» da russerne faktisk rykket inn – men tanke- og handlingsmønsteret som ligger bak? Hvorfor har man ikke tatt mannen på alvor? Hvorfor har så mange flørtet med diktatoren?
Dette er ikke tiden for å hovere, men det er hederlig når de som har tatt feil,
erkjenner dette, der andre satser på at våset de en gang liret av seg allerede er gått i glemmeboken. Det er åpnet et nytt og beksvart kapittel i Europas historie, og vi tar alle feil av og til; det viktige nå er samhold og enhet i kampen mot Putins morderiske angrep på Ukraina og Ukrainas folk.
.....
Selvsagt burde man sett dette komme, siden det lå helt klart i dagen. Undervurdering er årsaken, sammen med behovet for bla gass og korn. Undervurderingen fortsetter, noe vi tydelig ser i denne tråden.
www.forsvaret.no
finansavisen.no
threadreaderapp.com
rusi.org
www.aftenposten.no
www.dagbladet.no
www.wsj.com
