«Makalös Manik!»
Og det er fristende å fortsette med: «Det går hit og det går dit og det går opp en liten bit»
Forøvrig uten sammenlikning med den halvgale svenske professoren som fremfører låta, fortsetter jeg;
Forleden kveld fikk jeg som litt over middels teknisk interessert, æren av å besøke den kanskje aller mest teknisk / elektrisk, digitalt kompliserte, mest velutstyrte og mest gjennomtenkte hjemmekinoen og musikkrommet jeg hittil har sett, og som det godt skal gjøres å overgå.
For her er det virkelig snakk om finesse, og utstrakt finurlige løsninger i nær sagt alle himmelretninger, som dessverre får jeg si, ikke er alle forunt å oppleve. For det aller meste av tekniske herligheter og konstruksjoner er nå i ferd med å skjules av paneler i både tak, vegger og gulv.
Og da snakker jeg om et ukjent antall stepmotorer i forskjellige størrelser med tilhørende girkasser / planetgir, logikkstyringer, strømforsyninger, gjengestenger, flere lengder med aluminiumsprofiler, metervis av stålvaiere og ikke minst kabler, ikke å forglemme egenproduserte braketter, oppheng og opplagringer, alt 3D-printet i en meget avansert utgave av arten, basert på et UV-herdende printermedie i væskeform.
Og selvfølgelig et rammespent og motorisert lerret, i kombinasjon med en utspekulert variabel / motorisert maskering skjult bak to motoriserte svingbare paneler, for å tilpasse billedflaten til forskjellige formater. 16:9 4:3 osv. En studie i seg selv.
Men det stopper ikke der!
For lerretet kan selvsagt skjules oppunder en (selvsagt!) motorisert himling som midlertidig senkes et stykke i forkant, for å gi plass til (det digre) lerretet når det heves / senkes. Alt med en presisjon i retning av tiendels millimetere.
For skal det spilles musikk, må jo lerretet vekk må vite! For bak der finnes det noen høytalerløsninger og konstruksjoner som sjelden kan sees rundt om i de norske hjem. For sees må de!
Alt sammen fungerer på en nær sagt mirakuløs og nærmest sømløs måte, som man nesten har vanskeligheter med å forstå at kan gå an å få til.
For et slikt prosjekt, som vel de absolutt færreste av oss hadde turt å gi seg i kast med, har vært stappfullt av utfordringer, nærmest fra dag én.
Da er det slett ikke så rart at det har tatt noen år, og sikkert adskillige søvnløse netter, å komme så langt!
Og hele greia vil til slutt styres av en egen-programmert app på mobiltelefonen. I say no more...
Jeg ser på meg sjøl som en relativt tålmodig og kreativ sjel, men tro meg; Jeg rekker ikke Sorzy til anklene.
Jeg bøyer meg ærbødig i støvet for deg Frank. Få, om noen, slår deg på fingrene hva gjelder det du snart kan sette et meget verdig punktum på.
Skjønt; man blir vel aldri riktig ferdig med slikt?
Gjett om jeg gleder meg til neste seanse!