Joda. Tror vi har hatt denne diskusjonen minst et par ganger før, forresten.
Men, uten å mene at jeg har det ene og endelige svaret, så vil jeg foreslå en mulig forklaring på mitt syn.
Det er nok forskjellige egenskaper ved arm/pickup som bestemmer sporingsevnen ved forskjellige frekvenser.
Om man har et like stort utsving ved forskjellige frekvenser, så vil akselerasjonen til nåla bli vilt forskjellig. Ved høye frekvenser blir akselerasjonen stor, ved lave frekvenser tilsvarende liten. Nåla vil tilbakelegge den samme distansen, men på forskjellig tid.
På den annen side, samme akselerasjon ved forskjellige frekvenser vil generere forskjellig utsving. Ved høye frekvenser vil en gitt akselerasjon gi lite utsving, og tilsvarende stort ved lave. Pickupen får rett og slett akselerere over et lengre tidsrom i hver retning.
Den fysiske størrelsen på rilleutsvinget er på en måte kompensert for i RIAA-kurven. Bassen er dempet sine 20dB, diskanten hevet med sine 20dB, i rillene. Dette gjør at det er langt likere faktisk størrelse på utsvinget ved forskjellige frekvenser enn man skulle tro. Med det samme blir akselerasjonen til nåla langt mer forskjellig enn man skulle tro ved forskjellige frekvenser.
Vanligvis er pickupene (MM, MI og MC) akselerasjonssensorer. Men det finnes varianter (piezo, strain gauge, optisk til og med), som er posisjonssensorer. Pickuper som er posisjonssensorer trenger en helt annen frekvenskorreksjon (mye mindre) enn den vanlige RIAA-kurven. Kanskje litt OT, men skitt au.
Uansett. Poenget jeg vil ha fram er at sporingsevnen er på en måte avhengig av to separate resonanssystemer, prinsipielt sett.
Ved lave frekvenser er det armens masse, pickupens stivhet, og den resulterende resonansfrekvensen som bestemmer. Fjærelementet i pickupen vil enkelt klare å skyve nåla etter når rilla beveger seg bort fra pickuphuset. Men i og med at den samme fjæra samtidig presser på pickuphuset vil det kunne oppstå resonanser i den enden. Det er jo akkurat derfor vi tilpasser stivhet og masse i systemet slik at resonansfrekvensen havner over frekvensene for usentrerte plater, eventuelt fjæroppheng på drivverket, typiske frekvenser for bulkete plater, og samtidig under de innspilte og ønskede musikkfrekvensene. Hele sulamitten, nåla, cantileveren, pickuphuset, og armen skal følge rillenes bevegelse under resonansfrekvensen. Over resonansfrekvensen er det bare selve nåla og cantilever fra opphenget som skal følge rillene, resten av systemet skal stå 'i ro', altså ikke vibrere med høyere frekvenser.
Problemet med Telarc 1812 er på en måte todelt.
For det første er det voldsomt mye energi ved ekstremt lave frekvenser. Jeg har ikke sett (eller lett etter) noen presentasjon av hvor lavt det går i frekvens, men det er
lavt. Da vil man nærme seg resonansfrekvensen i arm/pickupsystemet, og systemet vil gå i selvsving. Her er det antageligvis sånn at systemer som gir lav resonansfrekvens greier seg bedre enn systemer med høy resonansfrekvens. Eksempler på dette er f.eks. Jubilee i SME 312S med 14g effektiv masse går bedre enn i en JMW9 signature (med sine 10,5g om jeg ikke husker feil). Det samme med en typisk MM i forhold til en typisk MC i samme arm. Etter hukommelsen og fra hofta, typiske MC'er har som regel en del lavere compliance enn typiske MM'er.
For det andre har den et voldsomt stort fysisk utsving, selv etter RIAA-korreksjon som beskrevet over. Dette gir selvsagt muliget for at fjærelementet i pickupen 'bånner'. Rent teknisk vil vel da fjærelementet jobbe i et område hvor fjærstivheten øker, altså har lavere compliance. For et øyeblikk vil man da ha en økende resonansfrekvens i arm/pickupsystemet. Når resonansen presses opp i frekvensområdet hvor det er (stor) rillemodulasjon, så går det som det går.
Lenger opp i frekvens derimot, stiller det seg annerledes. Her er sporingsevnen bestemt av forholdet mellom dynamisk stivhet/compliance i pickupen og massen til cantilever og nåla, hvor raskt fjæra klarer å skyve nåla etter når rillene beveger seg bort fra pickuphuset. Eller, evnen til akselerasjon mellom nåla og huset.
To helt forskjellige mekanismer. Bra pickup på det ene er ikke nødvendigvis bra pickup på det andre. Justert for å yte på det ene er ikke nødvendigvis justert for å yte på det andre. Telarc 1812 er så annerledes enn alt annet at justert for den ikke nødvendigvis er justert for alle andre plater.
Som et lite tillegg, fra Ortofon om WRD:
WRD system
One of the important components is the WRD system (Wide Range Damping), in which a small, heavy disc of exotic metal is clamped between two rubber absorbers with different properties. This makes sure that the tracking performance is maintained simultaneously with the perfect damping in the whole frequency range, with the effect that distortion and resonance are avoided.
The WRD system, which was originally introduced in the MC 20 Mk II in 1979 and was also used in the MC Jubilee and many of Ortofon’s other top-class cartridges, is one contributory reason why the MC Windfeld, while achieving the most linear frequency response and the highest upper frequency limit ever, at the same time tracks a fantastic 100 µm at a vertical tracking force of 2.6 grams.
