Roald skrev:
Nå er det slik at mye innspilling fåregår i mono, så for å få plasert instrumenter på rett plass i lydbildet varrierer man panorering og nivå. Da sier det seg selv at opplevelsen vil bli annderledes med stereo i fohold til mono, se for deg en E som er innspillt i mono, under miksen blir den så panorert med - 3dB fra høyre den blir også hevet med 1dB for å fremstå langt fremme i lydbildet på venstre side. Disse endringen blir gjort uavhengi av grunntonen/ overtonestrukturen.
Når du da avspiller den ferdige miksen, med mono i bunn da låter det ikke som tiltenkt.
Poenget er at du ikke kan høre hvor en dyp, ren tone av noen varighet kommer fra. Hvis dette er en ren sinustone på f eks 41,2 Hz (E1), så vil den panoreringen være bortkastet arbeid. Legg signalet i venstre eller høyre kanal, eller i begge, men du vil bare oppleve en dyp romling som kommer fra alle og ingen steder.
Siden ingen instrumenter av musikalsk interesse produserer enkle sinustoner, vil det vanligvis være en overtonestruktur i signalet. Den kan du derimot lokalisere, og det er den som forteller deg at denne bassen står litt til venstre for midten i det panorerte signalet. Om du er i stand til å dele signalet ved f eks 60 Hz uten å gjøre for mye annen skade, så kan du legge grunntonen i et summert monosignal fra en subwoofer, og fortsatt beholde hele overtonestrukturen litt til venstre for midten av lydbildet. Det er tilnærmet umulig å høre forskjell på dette lydbildet og det opprinnelige.
Unntaket fra dette kan være transienter. Det er gjort labeksperimenter med tonebursts på lave frekvenser, og det kan noen ganger være mulig å skille ut hvilken side lyden kommer fra ved hjelp av tidsforsinkelsen mellom ankomst av lydbølgen ved hvert øre. Det gjelder frekvenser helt ned på 20-tallet. Men ikke mange musikalske instrumenter er i stand til å produsere en slik toneburst med fullt volum fra første øyeblikk uten å produsere noen transienter med overtoner ved høyere frekvenser. Blåseinstrumenter vil ha en liten opprampingstid og strengeinstrumenter vil ha en transient full av overtoner.
Jeg opplever fortsatt at en god, summert mono subwoofer i senterposisjon, i øyeblikket med delefrekvens 70 Hz, er et helt OK kompromiss. Det å ha en sub i drift tilfører musikken en ekstra, fysisk dimensjon og sikrer at selv de mest ekstreme orgelverkene gjengis med alle toner intakte. Trøkket i mellomgulvet trengs for at musikken skal oppleves fysisk, ikke bare analyseres intellektuelt. Det virker også som infralyd i området 15-19 Hz kan utløse følelsesmessige reaksjoner (
"skummelt..."), selv om det ikke oppfattes som hørbar "lyd". Det er selvsagt mulig at stereo subber tilfører enda mer, men jeg mener nok at flere subwoofere bidrar mer til å slåss med stående bølger i rommet enn med egentlig stereoinformasjon.
For the record: Jeg endret delefrekvens mellom mono sub og hovedhøyttalere fra 90 til 70 Hz, fortsatt med 48 dB/oktav Linkwitz-Riley delefilter. Da forsvinner sub'en under støygulvet ved ca 140 Hz i stedet for 180 Hz. Jeg synes nok stereoperspektivet ble litt tydeligere, uten at jeg kunne merke noen økt forvrengning, så den blir nok stående der en stund.