Sykkelsesongen 2009
- Trådstarter Chalshus
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
B
buster
Gjest
Jeg er mer enn vanlig sykkelinteressert ;D. Må spørre entusiastene; hvem hører og ser dere på når det sendes sykkel på tv?? Etter litt fram og tilbake er det ingen tvil hos meg. Jeg stiller inn på svensk språk på Eurosport for å høre på herrene Roberto Vacchi og Adamsson. De er imo de beste som finnes.. World class... Kaggestad og co er jo helt borte i laktatverdier og oksygenopptak.... Synes som Kaggis er helt autist på dette..
Vacchi og Adamsson kombinerer engasjement og dyp kunnskap.. Mycket trevligt
..
Bjørn
Hei!
Jeg har hatt en flott start på årets sesong....og er allerede passert 25 mil (som er bra til å være meg....)
Den siste turen jeg hadde var rundt Karlandsvannet - den er ca 45km og den turen kom jeg gjennom med en snittfart på ca 25km/t....jeg er veldig godt fornøyd!
Da tråkket jeg godt på og lå på 165-180 i puls nesten hele turen.....hvor hardt kjører dere rutinerte gutta...?
SOA - kan du tipse meg om en tur på rundt 6 mil som er relativt flat.....? ;D ;D
Mvh
OMF
25 mil allerede er en god start på sesongen!OMF skrev:
Det høres ut som du er en av mine kolleger - det vi kaller gruppe 3.
På en vanlig tur med snitt på 25, ligger jeg vanligvis rundt 135 i snittpuls (maks på 172). Vær klar over at pulsverdiene er dine, og ka ikke overføres til andre. Rent umiddelbart høres det ut som du ligger noe høyt, men det er umulig å si uten å kjenne makspulsen din. Jeg kjenner heller ikke løypa du har kjørt, det kan jo ha vært en alpeetappe av rang, og i så fall er farta svært bra, og pulsen helt normal. :-D
- Ble medlem
- 23.11.2008
- Innlegg
- 2.745
- Antall liker
- 668
Masteroppgaven er innlevert og årets første sykkeltur idag. Seks fine mil fra Hamar til Tangen og hjem, sweet. Har bare løpt hele vinteren og ikke noe sykling, så kjenner det i bena ja.
Liège-Bastogne-Liège imorgen! Og Giro'n starter i Venezia 9de mai, så min føste måned som ferdigstudert blir fin!Bbuster
Gjest
Hei! Ruten Fjøsanger via Lagunen og inn i Haugsdalen er ca 6 mil tur/retur. Den er flat og fin. Mye brukt av turryttere.OMF skrev:
Mvh
BjørnTtimc
Gjest
Årets første "langtur" er nå unnagjort. 9 mil, med snitt på 22km/t.
For de som er kjent så gikk turen: Risvollan-Klæbu-Vassfjellet-Klett-Buvika-Klett-Spongdal-Sentrum-Risvollan.
Perfekt vær og fin temperatur. Faktisk litt solbrent
-Tim
Vet ikke hva makspulsen din er så det er vanskelig å uttale seg konkret men for en med begrenset tid er det ofte bedre å kjøre hardt enn halvhardt og du ligger sannsynligvis i sone 3 så jeg vil si godt jobbaOMF skrev:
Atle Kvålsvoll var her oppe i Tromsø og holdt foredrag. Han advarte veldig mot å starte utesesongen med masse hardtrening, typisk sliks som du refererer til. Han mente sjansene for skader øker veldig om man ikke tar det helt piano i starten av utesesongen. Selv synes jeg overgangen fra ski/løping/rulle/spinning til sykling ute er ganske tøff. Spesielt her nord som det er iskaldt i april/mai blir man stiv støl og utkjørt selv av småturer på landeveien.OMF skrev:
Her om dagen hadde vi forresten 17 km temporitt i stiv kuling, snødrev og med fokkskavler på veien. Medvind dog, men med full vinterutrustning, alpinbriller og vindvotter tok jeg feil av målgang og tapte litt tid.
Hei!
Takker for tilbakemeldinger!
Har en makspuls på rundt 205....Og på den turen "jobbet" jeg hele tiden....ville finne ut hvor høyt jeg greide å presse snittfarten! ;D
Er ikke så veldig bekymret for skader - blir jo ikke så mange sykkelturer - skal jo jogge, pumpe jern og ligge på sofaen også!
Blir det fint vær i morgen (og ikke for mye øl/vin i dag) så får vi se om vi ikke greier å sette ny distanse rekord i morgen!
Er fremdeles på slankern - så har ikke all verden lyst til å helle i meg masse energi på en slik tur - men bør vel ha litt XLL-1 på flaskene når turen blir lengre enn 2 timer!
Mvh
OMF
Snickers og cola fungerer også bra.OMF skrev:
Personlig ville jeg brukt energidrikk fra proteinfabrikken eller tech nutrition fremfor xl1 da jeg mener de har bedre effekt.
Men Maxim sin sjokolade med karamell er meget god så for kosens skyld anbefaler jeg deg å ha vann i flaskene å ta deg en karamellbar eller to.
Husk at det er viktig at du koser deg, føler du at treningen blir et slit holder du ikke ut i lengden.ZZomby_Woof
Gjest
Klokka sitter på stemet. Fartssensoren godt opp på øverste halvpart av gaffelbeinet. Batteriet kan være et problem, men jeg hadde ikke kjørt 10 mil med computeren da den klikket mellom Hønefoss og Tyristrand i fjor. Den har ikke gått mye lenger i år.... :-[xerxes skrev:Ttimc
Gjest
Høres ut som du kanskje har en defekt på produktet ditt.
Jeg ville klaget.
-Tim
- Ble medlem
- 23.11.2008
- Innlegg
- 2.745
- Antall liker
- 668
Vacchi er kongen, ingen tvil. Het ikke han som overtok på Eurosport etter Vacchi Kjell-Erik Kristiansen?C. Alshus skrev:
Gutta på TV2 bruker litt for lite tid på å snakke om det som faktisk foregår på skjermen synes jeg.
Vacchi kan kjenne igjen ryttere, og så kan han lese et sykkelløp. Komboen Adamsson/Vacchi er dynamitt. Adamsons tirader om Vita sykkelbrallor er ubetalelige.
Alle andre kommentatorer jeg har hørt er på bærtur (med for høye laktatverdier).
Dramatisk velt i Bergen!
Det var helt i starten på dagens etappe at OMF var involvert i en velt. Det er uklart om det var flere involvert. OMF var straks oppe på sykkel igjen kastet drikkeflasken som ble knust mot asfalten og var snart oppe i marsfart igjen OMF er tydeligvis laget av samme materialet som Arvesen!
OMF uttalte senere til HFS at han nok måtte ta hovedansvaret for velten selv da det ikke var noen andre i nærheten, vær og føre var prikkfritt og at velten trolig hadde vært unngått om han ikke hadde vært så jævla klønete. Hovedperson er like fullt godt fornøyd med dagens etappe som resulterte i ny personlig distanserekord på 63km, med en snittfart på 25km/t. Humøret ble også mye bedre etter taco, litt sjokolade og en plasterlapp på albuen
mvh
OMFBbuster
Gjest
;D ;D ;D
Det kan jo være en feil på utstyret. Ville tatt en prat med Polar Elektros eminente serviceavdeling på Bryn i Oslo. Alltid hyggelige, raske og serviceinnstilte!Zomby_Woof skrev:Kunsten å tryne, av Geir Anders Rydbakken Ørslien på www.terrengsykkel.no
"Det er en kunst å gå skikkelig på trynet. Og jo mer du sykler i skogen, jo bedre blir du.
Det er nesten bare én ting som er mer spektakulært enn å se en syklist gå på snørra i tett befolkede strøk. Nemlig å se hvor ufattelig raskt han spretter opp igjen og rømmer fra åstedet - mens han later som ingenting.
Se for deg scenen: Du har gått på trynet i en trikkeskinne eller en asfaltkant. Det har sagt knas og kræsj og klirr. Du har sklidd langs bakken i et knallhardt mageplask og kjenner hvordan den sviende varmen dirrer i knær og albuer.
Så blir det stille. Sykkelen ligger der med snurrende hjul, folk stopper opp på fortauet og kikker nysgjerrig ned på deg.
Den naturlige reaksjonen
Det er nå det er tid for å reise seg langsomt opp, akke og oie seg skikkelig, stå krumbøyd et øyeblikk med henda på knærne og banne høyt av smerte. Kikke på istykkerrevne klær og grøssende fastslå størrelsen på skrubbsårene.
Det er nå man føler for å stavre langsomt bort til den havarerte sykkelen, løfte den sakte opp og mysende inspisere skaden. Det er logisk å stønne høyt av skuffelse ved synet av den brukne bremsehendelen, eller småkjefte bittert over det nye forhjulet som så altfor tidlig er klart for Tacoland.
Så sleper du sykkelen ut av veien, setter deg ned på fortauskanten og bedriver generell jamring til det verste har gitt seg.
Men vent!
Det er ikke slik vi gjør det her til lands. Ikke i tettbygde strøk!
Ikke når noen ser på.
Sjenanse og verdighet
Når noen ser på, er det først og fremst tid for å komme seg vekk fort som pokker, koste hva det koste vil.
Da er det utrolig nok tid for å sprette opp i en fei, trosse smertene og småflire med en lett hoderisting, konsentrere seg intenst for å minimere hinkingen mens man kjapper seg bort til sykkelen, kaster seg på setet uten et blikk på skadene - og tråkker avgårde i et febrilsk tempo mens man forsøker å få det til å se helt naturlig og avslappet ut.
Og man må selvsagt aldri, aldri se seg tilbake. Avreagere får man gjøre senere.
Det skjedde i Pilestredet nylig. En venn av meg så det på nært hold. En jobbsyklist kom i pent driv, og måtte ta en unnamanøver. Og så: Knas, kræsj og klirr! Han traff ingen, bortsett fra gatas harde asfalt. Det så vondt ut. Skikkelig vondt.
Men mannen spratt tilbake i pedalene i løpet av sekunder. Han kastet seg på sykkelen og trampet energisk videre. Sykkelen var vrak. Den var nesten ikke kjørbar. Men mannen måtte bort.
Krønsj, krønsj, krønsj, krønsj, sa det.
Han forsvant ned Pilestredet og ble borte bak svingen. Den gjennomtrengende lyden av et skeivt hjul som tvinges rundt mellom bremseklossene gnisset mot tilskuerne. Krønsj, krønsj. Og snart var det stille igjen, og alle fortsatte som før.
Jeg vedder på at han ikke kom langt ned i veien før han ga opp. Før han skar inn en sidegate, kastet seg inn i et gjemt smug og gjennomførte den eneste naturlige rutinen: Akking, oiing og banning. Grøssing, stønning og småkjefting. Og litt jamring til slutt.
Det er slik det gjøres i skogen.
Naturlige tryn
For skogssyklister faller det naturlig å gå på snørra med jevne mellomrom. For meg er terrengsykling en sosial ting, ikke minst når det går på trynet. Da omdannes resten av følget straks til en entusiastisk havarikommisjon. De forsikrer seg om at alt er passe vel med piloten og lar ham akke og oie seg ferdig - før de ivrig rekonstruerer hendelsen, analyserer åstedet og utpeker de skyldige: Diagonaltgående røtter. Glatte steiner. Forræderske gresstuster.
Det er selvfølgelig alltid underlagets feil. Aldri min. Det er nesten så det er verdt en smell.
Men det tok en stund før jeg skjønte at det ikke en gang behøver å gjøre særlig vondt. Den første tida gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å tryne. Det ble jeg selvsagt ikke mye flinkere av. Først da jeg slo følge med en knalldyktig syklist, forsto jeg at tryning har mye for seg.
En varm høstsøndag, på stien mellom Kobberhaughytta og Kikutstua, slo en fremmed fyr følge med oss nybegynnerne. Han var ti år eldre enn oss. Han hadde titansykkel og leggbeskyttere. Og kone og barn hjemme. Vi nikket i respekt. Helt til vi kom fram til den halvmeterhøye, loddrette steinkanten.
Den vi aldri hadde klart å sykle ned.
Vi ferskingene stoppet opp. Vi ville at den fremmede fyren skulle ta den først. Han tråkket kjekt fram - og gikk rett på trynet. Kom liksom ikke langt nok bakpå, fikk ikke nok fart over kanten, slik at forhjulet ble stående der det traff flatmark - slik at vår helt deiset over styret og rullet rundt i lyngen. Vi knegget fornøyd. Så mye for titanramme og leggbeskyttere! Fjols!
Men den fremmede fyren var ikke brydd. Han reiste seg opp, børstet av seg barnåler, trakk sykkelen tilbake over kanten og gjorde seg klar til nytt forsøk. «Jaja. Det gjør jo ikke vondt», fastslo fyren. Og tok kanten en gang til, litt raskere denne gang, og feilfritt.
Styret mellom knærne
Denne lille episoden ble en viktig lekse: Tryning hører med, og det gjør ikke så vondt som man tror. Det kan selvsagt gjøre skikkelig vondt - halve redaksjonen i terrengsykkel.no har pasientjournaler som beviser dét - men som oftest går det bra. Det er sjelden mer enn en halvmeter bort til den myke lyngen ved siden av stien. Og rekker du ikke dit før det smeller, er det bare å putte styret ned mellom knærne og stikke.
Jeg er ingen modig fyr i skogen. Sannsynligvis er jeg en pingle. Jeg har kompiser som tør mer og gjør mer, kompiser som er født tøffere enn meg. Men jeg er ganske flink til å tryne. Det hjelper mye. Da er det ikke fullt så farlig å prøve noe som jeg ikke aner om jeg får til.
For eksempel en bratt, steinete nedoverbakke. Store steiner. Vanskelige steiner. Sånne som får meg til å grue meg. Sånne som du må stoppe opp foran, før du slipper deg rolig og behersket ned. Mange ganger går det slik: Jeg ruller rolig ned i røysa, peker forhjulet pent inn mot linja jeg har tro på, men vips: Jeg bommer litt, mister troen, spenner musklene og får stive armer - og straks butter forhjulet smækk i feil stein. Og opp kommer bakhjulet.
Før var dette en krisesituasjon.
En krisesituasjon som jeg forsøkte å løse helt til jeg gikk i bakken. Jeg sleit og dro og bakset i styre og pedaler for å unngå det uunngåelige, helt til jeg smalt kroppen i steinene og rullet avgårde sammen med sykkelen. Sånt gjør vondt.
Så lærte jeg at det bare er å hoppe av. Istedet for å frykte smellen, er det bare å hoppe i det: Så snart du skjønner at det bærer galt av sted, putter du styret ned mellom knærne, hopper bukk over det, lander på beina og løper i sikkerhet. Tro meg: Har du først gjort det én gang, er det lett som snus. Det er faktisk nesten gøy.
Tilskuernes makt
Målet er selvsagt å unngå å gå på trynet. Målet er å rulle lett og uanstrengt ned de bratte og steinete kneikene, å kjenne at du finter ut det store og vanskelige med noe så naivt som en tråsykkel. Og den sikreste metoden jeg har for å klare det, er å gjøre det med tilskuere. Noen som jeg ikke kjenner.
Rett og slett noen tilfeldig forbipasserende fotgjengere som ser på, og som vil gjøre det fryktelig pinlig å gå på snørra akkurat nå.
Akkurat som i Pilestredet.
Bare med én viktig forskjell:
De fleste fotgjengerne mener det er helt naturlig å bevege seg på sykkel ned Pilestredet. De færreste fotgjengere mener det er helt naturlig å bevege seg på sykkel ned bratte og steinete nedoverbakker langt til skogs.
Kjenner du deg igjen her? Du har nettopp sluppet deg ut i renna, klar for en møysommelig ferd ned gjennom steinura.
Så oppdager du dem:
Familien på skogstur.
Skeptisk far.
Undrende mor.
Måpende barn.
De stopper opp på sin vei oppover, for å følge deg på din vei nedover. Og du ser tankeboblene deres: «Makan! Sykle her! Voksne mannen! Midt i denne steinura! Det er jo latterlig!».
Går du på trynet nå, får de rett. Klarer du deg, lærer de noe nytt.
Og under slikt press klarer jeg det utroligste. Noen av de mest spektakulære partiene jeg har kjørt, har jeg fikset foran øya på skeptiske tilskuere.
Ikke pokker om de skal få rett i at det var latterlig å kjøre ned her!
I slike situasjoner hjelper det ingen ting å trøste seg med at tryning hører med. I slike situasjoner skal det simpelthen ikke trynes.
Ikke når noen ser på. "
http://www.terrengsykkel.no/index.php?id=21Les også "Nei til dyre sykler" av samme herre. Glitrende skrevet.
http://www.terrengsykkel.no/index.php?id=23ZZomby_Woof
Gjest
That's it! Neste år blir det ny sykkel. Dette var lekkert. Ultegra som er langt penere enn DA, for første gang, forhåpentligvis til å betale også... Kom ikke her med Campa, Valentino. Det ser bare sært ut i år.
ZZomby_Woof
Gjest
Får bare skaffe meg en MP3-spiller og rippe noen klonkelyder til sykkelturene da... ;DZZomby_Woof
Gjest
Må nok skuffe deg enda en gang, Valentino! Navnet er klart, Joni.
Italienske hjul (Campa i drag) som trøst.
Hei....
Pr i dag så har jeg relativt vanlige dekk på raceren....de fulgte med da jeg kjøpte den - og de har blant annet knaster......
Jeg sykler bare på asfalt, men det er en del stygge fortauskanter, huller i veien og lignende - så dekkene får litt juling....
Skal jeg bare beholde de dekkene jeg har til de er utslitt...?
Hva oppnår jeg med å gå for litt mer "strømlinjeformede dekk"...? (+1km/t snitt..?)
Hvor ofte kan man risikere å punktere...?
mvh
OMFZZomby_Woof
Gjest
Det ruller litt lettere på dekk uten knotter. Om det er verdt pengene er en annen sak. Punkteringer er jeg lite plaget med, kanskje en gang i sesongen eller noe sånt. Men jeg reiser aldri ut uten reserveslange og multiverktøy.ZZomby_Woof
Gjest
Jeg mener da å huske at Campa gjorde et forsøk på en skogsgruppe en gang? Regner med at de har samlerverdi nå...Valentino skrev:
Terrengsykler er det ikke så farlig med. Annenrangsmateriell til vintersport er greit.Anonym skrev:
Edit: 1991, ser det ut som.
ZZomby_Woof
Gjest
Artig det der om tryning i sosiale sammenhenger, forresten.
Jeg hadde en flott en foran Oslo S (av alle steder) en gang. Jeg skulle over fortauskanten, og reiste meg som vanlig for å vippe forhjulet over. Selvfølgelig hadde jeg glemt at jeg hadde på meg en ryggsekk stappfull av bøker. Dempegafler blir litt annerledes når man veier 20 kg mer enn vanlig. Jeg fikk det ene beinet tredd gjennom ramma og måtte tenke meg om for å finne veien ut. Men, naturligvis svarte jeg "jada" når folk spurte om det gikk bra....
Noen vil sikkert kalle meg koko, but here goes: Jeg trener på rittdekkene fra "i fjor", øverste hylle Michelin, 23mm. Jeg bruker lateksslanger (et materiale kjent for sin evne til å holde tett under påkjenning), igjen Michelin. Jeg bruker Michelin felgbånd. Jeg veier 75kg og bruker 8 bar trykk. Kanskje en punktering per 10000km?OMF skrev:
Slit ut de du har, og kjøp highend etterpå. Eller kanskje highendsykkel neste gang? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…