Historikken rundt Goldmund har sikkert dratt på seg litt "fjær>høns" dynamikk. Det er gått tid, og drukket mange whisky i løpet av denne.
Goldmund løste kundenes behov ved å pakke Pioneer-innmat inn i sitt chassis, så spilleren skulle passe inn sammen med de øvrige komponentene. Og så fikk man et problem, siden de andre kostet i taket, og det ikke var noen vits i å komme med en DVD-spiller som kostet et latterlig lavt beløp. De skrudde på en plate over drivverket, så innmaten ikke ble for opplagt og kunne deretter tilby en DVD-spiller til sine kunder, uten at denne skulle stikke seg ut i anlegget. Pioneers fjernkontroll limte de et Goldmund skilt i "gull" på, over Pioneers logo.
Det påstås at det ble gjort større endringer på spilleren. Goldmund USA gjorde det klart for sine kunder at de ulike CD/DVD/osv spillerne hadde Pioneer innmat, men var blitt modifisert av Goldmund. Om dette forsvarte prisforskjellen fra OEM innkjøpspris til USD 9.500 for den Eidos-spilleren får hver enkelt ta opp til vurdering. Sjefen for Goldmund USA var nøye med å spesifisere at man i USA hadde orientert kundene om hva man brukte av innmat, og lot det henge åpent om man hadde gjort det i andre marked. Men han har sine ord i behold når det gjelder hans marked.
Jeg har hørt Goldmund i flere lytterom, og likte hva jeg hørte. Om man sidestiller byggekvalitet med tyngde og soliditet så er de vel nærmest verdensførende - eleganse har jeg personlig vanskelig for å se, men så er dette også subjektivt. Mange liker det tydeligvis meget godt.
At Schwarzenegger kjøpte Goldmund rundt baut gjorde det samme for merket som hans iver for en sivilversjon av en M998 Humvee gjorde for Hummer.
Kritikerne ser bort fra "irrational consumption" syndromet. Når man tjener mange, mange penger får man også lyst til å bruke dem. Noen har kunnskapen til å kjøpe kloke løsninger, eller hyre inn noen som lager kloke løsninger for dem, andre går etter hva toneangivende merkebærere velger før dem, som de liker å assosiere seg med.
Den dynamikken kan leverandører av varer og tjenester gjøre nytte av.
Se på B&O, mange mener det er overpriset ræl, men i mange "emerging markets" er det de aller dyreste og største TVene som selger best, hvor enkelte kunder bestiller et trailerlass (nei, jeg dikter ikke).
Men for andre er løsningen fra B&O utilstrekkelig, enhetene må moddes. En engelskmann leverer B&O høyttalere i 20-karats solid gull, til kunder som vil ha det. (BeoLab 8000), og med en BeoSound 9000 som er tilsvarende moddet.
Verdt å huske at en del av dette utstyret skal stå i yachter som koster mange hundre millioner dollar, og som har driftskostnader pr uke som sikkert tilsvarer norske audiofiles samlede årsbudsjett på hobbyen.
Denne tråden er irrelevant, fordi den tar utgangspunkt i en rasjonell kjøpsdimensjon for å kritisere en irrasjonell kjøpsdimensjon. Rasjonell betyr å stå i forhold til, og det vi reagerer på er mangelen på forhold mellom kostnadsutgangspunktet og salgsprisen.
Men for en god del kunder er dette fullkomment irrelevant - det de kjøper er eksklusivitet, og pris er én måte å stenge folk ute på.
Er Munchs "Skrik" verdt milliarden det kommer til å bli solgt for 2. mai? En betydelig prisdriver for kjøper vil være at "dette er eneste Skrik i privat eie, og det er jeg (og ikke du) som eier den." Man regner med at det ikke er noen muséer som vil ha råd til bildet, selv om man tror at Dubai vil forsøke seg i forbindelse med kunstmuséet de har åpnet. Bildet vil med stor sannsynlighet gå til en privat samler, som altså har en milliard liggende.
Goldmund vinner på at det er sveitsisk, at det er gjort grundig arbeid (selv om tradisjonelle audiofile nektet å akseptere deres "We do not listen"), at det har et særegent øyeblikkelig gjenkjennelig uttrykk i formgivningen, og at det er hinsides priset.
Det med et særegent gjenkjennelig uttrykk er viktig. De som ikke har råd må nemlig straks kunne gjenkjenne det de ikke har råd til - det er poengløst for eier å måtte forklare hvor dyrt noe er, det må betrakteren vite. Derfor er det også et poeng å kunngjøre hva "Skrik" blir solgt for, og om det setter rekord som det dyreste verket som er omsatt på auksjon. Da vil de som innvilges en kikk ikke behøve å spørre hva det kostet, men vite at de aldri vil ha råd til å bruke en milliard selv, på slikt.
Merker som Goldmund, Louis Vuitton, B&O, Porsche, o.a. som har rettet seg inn på premium segmentene bruker det lett gjenkjennelige uttrykket bevisst. Det er grunnen til at B&O i senere år har latt det gå evigheter før de bytter ut design på en komponent. Den lanseres og innarbeides, og blir deretter en signalbærer til eierens omgivelser om hva vedkommende hadde råd til. (Akkurat det merket er kjørt dårlig, men andre innen hifi har også visst å utnytte dynamikken).