Det er egentlig en ganske interessant diskusjon, hvor "nedsnødde" eller "uvitende" folk flest er, i forhold til visuelle inntrykk og uttrykk, - som kunst og arkitektur. Ta for eksempel den fordømmelsen Vebjørn Sand har blitt utsatt for, fra det etablerte og elitistiske, men selvoppnevnte moderne kunstmiljøet, - for det er faktisk et selvoppnevnt elitemiljø som klapper hverandre på ryggen og bejaer hverandre. Når kunstverk feks er et stort lerret på gulvet hvor "kunstneren" kler seg naken og ruller seg i malinga.... malerier som ser ut som de like gjerne kunne vært laget av et lite barn som smører maling - eller en haug meg gamle rustne sykler...... men fordi kunstnerne allerede har fått et navn, kan de gjøre dettet og likevel kalle det for kunst.... og den selvoppnevnte kritikerklanen som også er en del av dette, bejubler det som "stor kunst"......
Det hele minner meg om en historie fra syttitallet, da det norske kunstmiljøet hadde tatt helt av i nonfigurativ retning..... En kritiker beundret en ny kreasjon fra en av mesterne, og så tydelig arbeiderens kamp mot kapitalen og arbeidsgiverene... "Arbeidernes kamp?" repiliserte kunstneren.... " det der er jo bestemora mi...."