En lydbrutalist på besøk i Stange
Det var på høy tid at jeg kom meg opp til det baffelløse landet. Valentino har vært på besøk hos meg ved noen anledninger, og etterhvert fått hedersbetegnelsen "Rainman" for sin evne til å begå musikkdisseksjon kun vha ørene. Jeg har hatt stående invitasjon til å komme og oppleve hans strikkhengte og baffelløse kreasjoner, og er glad anledningen bød seg i går.
Det er vist bilder her før og man kjenner prinsippet. Det som må oppleves er lydgjengivelsen, som er på Feinschmecker-nivå, der alle tilløp til overdreven krydring er slått ned på. Formgivningen av høyttalerne går et godt steg i retning av det Edgar Allan Poe påstod var den beste måten å skjule ting på - la det stå midt i dagen. Det skaper en deilig illusjon av at man ikke er bevisst hvor musikken kommer fra, den oppstår i rommet. Og det er en positiv ting, i mine ører/mitt hode.
Vi ble enige om at det er et demokratisk anlegg, som gir gode lytteopplevelser rundt omkring i Valentinos store stue, og ikke bare i sweetspot. Pga stuens utforming kan man vandre omkring og oppleve hva som skjer når lydbølger forplanter seg, noe som er en god bevissthetsøvelse for hva plassering og rominteraksjon har å si. Vi kunne sette oss i en bassbølges nedslag, oppleve variasjoner i mellomtone og topp, og så sette oss rett inn i musikken foran høyttalerne. Så rett inn i kilden at det til å begynne med er fremmedartet.
Vi stod og lyttet til å begynne med, og nikket fornøyd slik man gjør når man vurderer hva man skal si - men da hodet kom ned i sittehøyde smatt musikken på plass med en smekk, siden Mundorf-diskanten da fikk lov å bidra som den skulle, dit den var rettet. Og det som skjer fra 6kHz og opp har mye å si for renheten i gjengivelsen hos Valentino.
Anlegget er rentunet, og deretter smaksvridd med kurvenøding, så det skal fungere optimalt etter Valentinos hode der han befinner seg når han lytter. Og siden det er veldig langt til sidevegger, og ingen av disse reflekterer nevneverdig til lytteplass, så har Valentino helt klart gjennomført sitt ideale om monitorlytting. Er man uforberedt på dette, så reagerer man i første omgang med å trekke seg tilbake. Kommentar falt om "hodetelefonopplevelse", og selv kjente jeg at dette ble for brått, for "direkte inne i opptaket". Jeg lot falle en kommentar til en med-HFSer om at jeg syns noe ikke var som det skulle være.
Så jeg fant frem en stol som jeg satte nesten 1,5m bak Valentinos lytteposisjon, og som jeg ble mer fornøyd med, til å begynne med. Valentino er en hyggelig vert og lot oss holde på, selv om han etterhvert som de tre besøkende mer og mer kivet om nystolen til slutt bemerket "Jeg tar innover meg at gjestene har andre preferanser."
Hos Valentino er det minimalt som smører ut kilden. Det som når øret har tatt benveien dit, og forstyrres ikke av primær- og sekundærrefleksjoner. Det gjør også at anlegget blir ekstremt avslørende når utgangspunktet er slurvet i. Det var ting det var vanskelig å lytte til i nærstolen, som falt mer på plass i nystolen - til å begynne med.
For dette handlet jo ikke om at noe var galt med anlegget, men om at ens preferanser var noen andre enn dem anlegget var kalibrert mot. Så da ble det et spørsmål om hvor lang tid det ville ta før man begynte å bli tilpasset anlegget.
Og det skjedde utover kvelden. Til slutt var det bare å fjerne nystolen, siden vi uten å tenke over det begynte å sette oss i Valentinos sweetspot når vi skulle lytte. (Verdt å huske når man løper omkring fra rom til rom på messer og dømmer anlegg på grunnlag av en kort lytt i uegnet lyttested. Det krever bevissthet å lytte til anlegget slik det er, og ikke til egne preferanser om gjengivelse).
Vi målte ikke støygulv. Kanskje Valentino har et tall - men det er så lavt at det bidrar ytterligere til opplevelsen av ekstrem renhet i gjengivelsen. Mye lavere enn hos meg, for eksempel, det har sin pris å bo midt i en storby.
Kombinasjonen av demping i tak, å sitte nær høyttalerne, å ikke ha følelsen av å sitte foran at anlegg, å ikke ha utsmøring fra uønsket rombidrag, dipoler i oppheng uten kassebidrag, bånddiskant med tuning for å avsløre detaljer, og det laveste støygulvet jeg har opplevd i noens stue - gjør at selv musikk man mente man kjente godt blir en ny opplevelse. Og er man ikke innstilt på monitoravkledning skal man ta litt tid på å tilvenne seg det man hører - men så er man hjemme, og forstår hvorfor dette er en meget god tilnærming til musikkgjengivelse.
Lyttet til mye ulik musikk - flotte perspektiver, pin-pointing på sniper-nivå, viktig å sitte på rett sted om man ville ha optimal opplevelse og likevel gode lytteopplevelser rundt omkring i stuen. Og noe interessant - vi hadde samtaler gående hele kvelden, også mens én lyttet. Og min opplevelse var at det ikke gjorde noe at folk snakket bak meg mens jeg satt i stolen, jeg var likevel så veldig inne i musikken. Og de som snakket ropte ikke, vi førte samtaler i vanlig stemmeleie.
Den som vil ha basstrøkk vil ikke få det hos Valentino, men vil man ha bassrealisme så kommer den rett i fanget. Eieren av anlegget er spesielt glad i strykere, og jeg hadde den beste strykergjengivelsen jeg har hørt fra et anlegg da det ble spilt en Beethoven-kvartett, som ble så levende gjengitt at jeg kunne se buene over individuelle strenger, fra fire strykere - og kunne kjenne på hvor hver enkelt hadde instrumentet, i forhold til hverandre og meg, mens musikken sitret inn i meg.
Herlig opplevelse. Jeg hadde med noen japanske fanatikeropptak med jazz-trio pluss trompet, der det er lagt usannsynlig mye energi i å ta opp instrumenter rett og få det best mulig ned på vinyl. Å høre trompettoner som bare oppstår fra et anlegg, uten antydning til utsmøring, er sjeldent. Men de satt som sporlyskuler i hodet i går.
Jeg forstår at verten har planer om å videreutvikle prinsippet, men kunne uten problemer levd lenge med den musikkgjengivelsen jeg fikk hos Valentino i går.
Så jeg underskriver på denne.