Jeg vil tippe at herremannen langet i seg en "Bulls on Parade" burger på Inside
Så må jeg vist se til å få sett denne dokumentaren om "Sukkermannen".
Skiva du fremhever med
Robbie Robertson & the Red Road Ensemble - Music for the Native Americans er i en klasse for seg.
Den burde kanskje het Music from the Native Americans to stupid white men? Rødhudene i de forenklede stater har stått mitt hjerte nær siden jeg var 10-11 år.
Selv finner jeg albumet
Contact From the Underworld of Redboy å være praktfullt, og særdeles bevegende.
Her fortelles sterke historier og presenteres autentiske opptak fra virkeligheten. Eksempelvis "okkupasjon" av "Wounded Knee" i 1973 hvor ca.200 indianerne inntok dagens by på stedet. Intervjuet av indianeren som har sittet lengst fengslet gjør sterkt inntrykk på meg. Gitt den amerikanske hærens massakre av >300 indianere i desember 1890, har Wounded Knee stor symbolverdi den dag i dag. Okkupasjon handlet om protest mot en korrupt stammehøvding (godt smørt av Uncle Sam) og uinnfridde rettigheter fremsatt av "American Indian Movment" til de amerikanske styresmakter. Det kom til skuddveksling, noe som selvfølgelig var indianernes feil selv om det ble fremprovosert av lokale og føderale amerikanske myndigheter. En U.S. Marshal ble dessverre drept, så da ble 3 indianerne plaffet ned. Noen indianere ble buret inne, mens den hvite mann sørget for å sleipe seg unna all skyld. Indianerne ble selvfølgelig hevet i fengsel på falsk grunnlag, hvorav karen FBI mente skjøt og drepte U.S.Marshalen satt inne i >20 år uten rett til og anke. Han bedyrer selv at han ikke var i nærheten av U.S.Marshalen som ble skutt, hver gang. At "lovens lange arm" knallet ned 3 indianere, var jo ikke mer en rett og rimelig for tort og svie for ett stykk U.S.Marshal
Kruttsterkt lesestoff i denne sammenheng er
Dee Browns bok "
Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee". Rystende lesning, men akk så typisk når den hvite apen er involvert i sin evige jakt på "Lebensraüm" og ressurser
Tilbake til det musikalske innholdet. Det er mye spenstige overganger, taktskifter og plutselighet på Contact plata. Jeg synes spesielt de 4 første låtene er djevelsk bra -
The Sound is Fading, The Code of Handsome Lake (sangen om en vakker indianerhøvding, rørende),
Making a Noise (grunnkompet her er helt rått, og når Robbie bryter ut i ...."this is the kind of silence that fightens white men"...holder inne litt og kjører på, da fryser jeg over hele kroppen. RÅTT!. Og så kommer skivas vakreste låt
Unbound. Er jeg litt tufs og sliten, og setter på denne så har jeg ikke sjans i havet, tårene bare kommer. Midt inn i der kommer en dritlekker liten solo fra Robbie som bare skreller av deg huden. Mer nakent går det nesten ikke an å lage det, selv om det er svimmelt høy klasse på musiseringen.
Jeg må heller ikke glemme å nevne
Rattlebone. Fet låt.
Jeg avspilte Contact skiva BÆLHØYT dagen etter Robbies bortgang, og du verden så mange indianere jeg hadde i stua en stakket stund
Det lått rett og slett grise fett på låvedørene uten noen form for glipptak, bare myriader av detaljer og forunderlig nok et godt fundament nederst i arbeidsregisteret til magnestatene. Så da var det jo bare å hive på
Robbie Robertson - how to become Clairvoyant når jeg var så godt i gang.
Det er så absolutt flere hørverdige låter på denne skiva også.