Hvilken film så du sist?

[TT.]

Husker ikke om det var Harry Potter eller Rambo jeg så sist......

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Åttenede del av langfilmen har fått tittelen Solen kan også brenne den hud den varmer.

Franz klarer ikke ta inn over seg at han er skadet for livet, men godter seg over de som har det enda verre. Slik viser han det vi alle vet: man blir ikke god av å ha det vondt, vi blir syke når vi er fremmedgjort for vår egen lidelse.

Franz er så uforløst frustrert over sin situasjon som krøpling at han mener han må ha blitt gal under soning da han trodde han skulle begynnet et nytt og bedre liv etter løslatelsen. Og han dras han mot kriminaliteten igjen, denne gang som heler.

Så dukker en dag hans tidligere kjæreste og ludder, Eva, opp ( spilt av Hanna Schygulla Hanna Schygulla - Wikipedia ). Hun og hennes nye hallik kommer for å benytte seg av Franz' evner som deponi av utbrukte kvinner. Eva bruker altså Franz slik Reinhold gjør. Full av selvforakt og skam avslår Franz, helt til han får se den kvinnen Eva vil gi i hans varetekt. Det er som en engel har kommet inn i rommet, og selv om Franz ikke faller for henne, så faller han for hennes skjønnhet og vilje til å elske ham barnlig og uten forbehold. Men hvor lenge var Adam i paradis? Da Franz finner et kjærlighetsbrev fra en av Miezes elskere oppsøker han i sin fortvilelse Eva - som av alle ting forfører ham. Slik er ringen sluttet; alle utnytter alle og ingen ser hverandre - fordi de ikke ser seg selv. Hadde Franz tatt inn over seg hva han har vært utsatt for, så kunne han hatt en mulighet til å endre sitt liv. Men det klarrer han ikke.

..................

En av grunnene til at Fassbinder kunne holde et sånt rasende produsjonstempo skyldtes at han hadde en fast stab av skuespillere og teknikere som han kjente godt, dels var i familie med, dels var elskeren til. Hanna Schygylla er kanskje den skuespilleren han har brukt mest, og som han har kjent lengst. De ble kjent under et skuespillerkurs de gikk på sammen på 60-tallet og hang sammen lenge før han startet å lage filmer. Hanna Schygulla er stjernen i mange av hans filmer og det var gjennom hans filmer hun ble verdens berømt. Helt til hun brøt med han, angivelig fordi hun ikke kunne stå inne for det kvinnesynet han viste i sine filmer. Den filmen som har hatt størst kommersiell suksess er Maria Brauns Ekteskap Rainer Werner Fassbinder: The Marriage of Maria Braun | Film | guardian.co.uk . Fassbider har skrevet vakkert om henne og den tiden da det hele tok av i essayet Hanna Schygulla - Ingen stjerne kun et svakt menneske som oss alle.

Her ser vi Franz etter at han har fått Mieze (spilt av Barbara Sukowa) som en hvilken som helst annen gjenstand.

Og her er en poster til Maria Brauns ekteskap - en av tre filmer om Tyskland i gjenoppbyggingen etter krigen og som hadde fortjent en egen tråd.

 

[JohnnyD]

Har hyllene fulle av usett Fellini, Troufaunt, Pasolini, Kieslowski, Kurosawa... siste film jeg faktisk så var 21 Jump Street.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

I dag har jeg sett niende del av denne langfilmen; Evigheten mellom de få og de mange. Dette er den mest politiske av episodene så langt.
Franz må ha et arbeid og han kan ikke annet en sitt gamle yrke. Selv om det gir han de kraftigste angstanfall, så sender han sin elskede Mieze ut på gaten for å selge sex. Han har flashback etter flashback fra da han drepte Ida, sin tidligere kjæreste. Ved hvert nytt flashback tar Fassbinder selv voiceover, i denne episoden er det fortellingen om Abraham som skal ofre Isak men hvordan Gud griper inn i siste øyeblikk. Dette er helt klart Brechianske Verfremdungeffekt.

Franz oppsøker Reinhold som er full av skyld etter å ha lemlestet Franz, men Reinhold er så mentalt forkrøplet at han ikke evner å formidle det på en måte som Franz kan forstå. Franz blir tatt med på et politisk møte arrangert av anarkister, en retning som Fassbinder selv følte slektskap med. Her kommer hans eget politiske syn frem; sosialistene og kommunistene han blitt korrupte av å få makt og har sviktet arbeiderklassens sak. De har selv blitt en del av en mektig stat og et system der mange sliter for at noen få skal øke sine formuer. For å komme ut av dette må arbeiderne organisere seg, men slik blir de selv en maktfaktor; en makt som alltid korrrumperer i følge Fassbinder. Det er den dystopiske Fassbinder vi møter her.
Franz latterliggjør disse synspunktene, sikkert fordi han selv er i et arbeidsgiverforhold med Mieze og utnytter hennes seksuelle arbeidskraft. Hun på sin side vises i en rekke scener der hun utfører typiske underlegene roller; hun pusser han sko og klamrer seg til hans føtter og gjør seg avhengig av Franz som sin hallik. Og over mange scener høres pipene fra fuglen i bur som Mieze har gitt Franz. Fugl i bur går i gjen i mange av Fassbinderss filmer. Relasjon mellom Franz og Mieze blir et bilde på undertrykkingen i samfunnet.

Paradoksalt så holder Franz en nærrmest kommunistisk tale til Eva, en av sine tidligere horer, der han forkynner det urettferdige i at noen eier mye mens andre eier lite, og at egentlig har alle mennesker felles interresser i å dele godene i verden og at befolkningen er lurt til å tro at uretten i verden er riktig og naturgitt. Det er rart hvordan man kan mene motsatt om det samme, sier Franz. Det er det, og det er et uttrykk for hans store forvirring.

Her er herre og knekt i het omfavnelse:

Det har slått meg flere ganger under gjensynet med denne filmen, at fraværet av Gud er så påtrengende. Vel leser Fassbinder noen fortellinger fra skriften her og der. Men Gud som en kraft i menneskenes liv, er helt fjernet. Selv i episoden der Reinhold drar Franz med seg til Frelsesarmeen, er Gud ikke med i fortellingen.

Jeg vil nevne litt om klippeteknikk hos Fassbinder, for den er noe særegen. Han klipper opptakene litt seinere enn forventet. Det, sammen med en ofte stilisert spillestil, gjør at det blir en form for treighet over filmene hans. En manglende fremdrift kanskje. Han ble en gang spurt om hvorfor han klipte på den måten, og svarte at rollefigurene hadde jo ikke noe å foreta seg, de skulle ingen steder, så hvorfor da sette opp takten? Tja.
Han klipte flere av filmene sine selv, og da under pseudonymet Franz Walsh - en hyllest til Franz Bieberkopf og Raul Walsh; en av hans regissørforbilder. Denne filmen er klipt av hans siste samboer Juliane Lorenz. Hun er i dag leder av stiftelsen som forvalter filmene hans. En liten anekdote: Han sendte postkort til henne en gang fra Las Vegas, på det sto det: To Juliane, the most beautiful woman in the world, who deserves nothing but death. Vet ikke helt hva hun syntes om den hilsenen.

Her er gullgutten ute og styrer troppene under innspillingen av Berlin Alexanderplatz:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Tiende del har fått tittelen Ensomheten sliter sprekker av galskap selv i vegger. Jeg synes dette er den tristeste av alle delene - så langt. Ingen følelser er ekte, men alt er en vare eller i stedet for noe annet som rollefiguerene ikke evner å være i eller uttrykke.
Mieze har kan ikke få barn og hun vil derfor at Eva skal få barn med Franz, noe som gjør ham dypt skeptisk på hvor han har henne. Det er en fantastisk tagning på nærere 15 minutter mot slutten, der Franz og Mieze drikker seg full og er i kontakt med noe ekte og fritt i seg selv og mellom hverandre. Men så står en av Miezes kunder på døren, og den økonomiske virkelighet tvinger seg på; hun må jo jobbe. I stedet for å rase mot en samfunnsorden som gir menneskene så skrinne kår, setter Franz seg ned og synes synd på seg selv og kjenner hvor vondt han har i den tapte armen.

Alfred Döblin, psykiater og forfatter av Berlin Alexanderplatz, var sterkt påvirket av Freuds teorier. Han lar Franz, en sjuskete drapsmann og alfons, et ubetydelig menneske, inneha en fantastisk differnsiert følelsesliv, en fantasi og evne til å bære lidelse som få andre figurer i verdenslitteraturen. I følge Ernst Jones, Freuds biograf, mottok Freud Goethe-prisen i 1930 etter stor motstand. Den som virket for at Freud skulle motta prisen var Alfred Döblin, han satt i komiteen som skulle velge kandidater.
Fassbinder selv har fortalt at det som gjør romanen interessant er på ingen måte plottet, for det er nærmest kiosklitteratur, men det er de egenskapene som personene blir gitt; de minste og ubetydeligste i samfunnet, også de som ofte er de minste og ubetydeligste i kunsten, blir her gitt et like rikt indre liv; følelser, lykke, smerte, ulykkelighet, håp, smerte, lengsler, angst, osv på lik linje med de 'store' i kunsten.

Alfrred Döblin var som Freud jøde, men konverterte til katolisismen. Mye av de religiøse sitatene i teksten har blitt kuttet ut av Fassbinder, men ikke fortellingen om Abraham som er villig til å ofre sin sønn Isak. Den myten henspeiler på Ødipuskomplekset som er så avgjørende i Freuds teori, og Franz' tap av sin høyrearm kan sees som en symbolsk kastraksjon, og som et klar forvarsel om den mishandling som hele Europa skulle bli utsatt for bare år etter handlingen i filmen.

Her ser vi Fassbinder ikke-instruere Günter Lamprecht:

The beauty and the beast, Fassbinder og Eva (Hanna Schygulla)

Og her er Alfred Döblin i et bilde som skal være fra 1930:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Så var det 11.del: Kunnskap er makt og morgenfugl får seg mat. Nå skjerpes greiene. Det hersker en barnlig idyll mellom Franz og Mieze, men den som har fulgt med vet at det kan aldri vare. En dag er Reinhold der og utfordrer Miezes tro på at det er ekte kjærlighet mellom henne og Franz. Reinhold som er helt forkvalket i sin tilknytningevne, tåler selvsagt ikke andres lykke og vil derfor ødelegge for Franz. Dette vet ikke Fanz, som også 'tilfeldig' støter på Reinhold på et toalett og i noe som ikke kan forstås som annet enn en homoseksuell voyerisme inviterer Franz Reinhold til å kikke på når han og Mieze har sex.
Den dagen kommer Mieze fra jobb og sier hun har blitt forelsket i en annen - samtidig som hun elsker Franz. For henne er ikke det en umulighet. Det klikker helt for Franz og han slår nesten Mieze ihjel - slik som han drepte Ida. Når Reihold kommer frem fra sitt gjemmested, klikker det også for Mieze. Hun tror at hun nå skal dumpes av Franz. Men, hva kan vi vente av Fassbinder annet enn at dette gjør at Mieze blir enda mer knyttet til Franz. Sadomasochisme er bildet på relasjonen mellom mann og kvinne og mellom arbeidstaker og arbeidgiver.

Det har slått meg at filmen har visse mangler, som spesielle farger og et nærvær av Gud. Men det slår meg enda mer at filmen er uten det minste hint om Franz sin barndom. I det hele er det svært få barn i filmen. Franz trer inn i filmen som en Kaspar Hauser, helt uten fortid. Det er pussig med tanke på at Döblins interesse for Freud, og hans sterke vektlegging av barndommens betydning for hvordan en makter voksenlivet.

Fassbinder var født i 1946 (men løy ofte at han var født i -45) og vokste opp i en dysfunksjonell familie i Bad Wörishofen i Bayern. Faren var lege og han hadde kontor hjemme og tok i mot prostituerte som kom til regelmessig kontroll. Moren, Lilo Pempheit, var fra Gdansk, men av tysk herkomst. Da Fassbinder var tre månder gammel ble han sendt til noen slektinger grunnet forholdene like etter freden. Han ble forenet med sine foreldre etter ni måneder - et helt svangerskap. Hans foreldre ble skilt da han var seks år og han vokser så opp med sin mor. Hun livnærer seg som oversetter, og for å få arbeidsro sendte hun sønnen på kino. Han så film hver dag i oppveksten, inntil fire hver dag. Han beklager seg senere mange ganger over sin dårlige barndom - men skildrer selv sjelden barndommen i sine filmer. Hans mor dukker opp i mange av hans filmer - ikke alltid i sympatiske roller. I Berlin Alexandrerplatz er hun sekrtær til selveste mafiabossen. Han får kontakt med sin far i ungdomstiden, men de finner aldri tonen. Faren har to sønner fra et tidligere ekteskap som han ikke har kontakt med.

Fassbinder fikk ikke barn, selv om han var gift to ganger, med Irm Hermann og Ingrid Caven (på tross av at han offentlig uttalte at han ikke trodde på ekteskapet). Fassbinder var viden beryktet for sine homoseksuelle forhold og brukte ofte sine elskere i sine filmer. De mest kjente er El Heidi ben Salem ( fra Angsten eter sjelen) og Armin Meier, som virker i flere av hans filmer (som Høst i Tyskland. )Begge begikk selvmord. ben Salem i fengsel under soning for drap og Meier på selveste bursdagen til Fassbinder.

Her er El Heidi ben Salem i et lykkeligere øyeblikk:

Og her er Armin Meier på et bilde fra filmen Kinesisk rulett:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

I 12. del gikk det som det måtte gå. Reinhold får lurt Mieze med seg ut av byen, til samme sted Franz og hun dro etter at Franz nær slo henne i hjel. Her forsøker Reinhold å forføre henne, noe hun langt på vei motsetter seg. Han forteller henne at det er hans skyld at Franz mistet armen, hvorpå hun tilter helt og så dreper Reinhold Mieze. Episoden heter Sangen i slangens sjel og viser oss hvor følelsesmessig skadet Reinhold er som verken kan elske selv eller unne at andre gjør det, altså at drapet er motivert av misunnelse. Samtidig er dette er sjalusidrap, da han rydder en rivalinne av veien - og slik et ekko til Franz' drap av sin første kjærste, Ida.

Nå som han har mistet den han elsker høyest har ikke den arme Franz mye mer som holder han flytende. Hvordan skal det gå med denne moderne Job?

Peer Raben laget musikken til mange av Fassinders filmer. Her er en trudelutt fra filmen:

Her en av tagningene av drapet på Ida.

 

[lydbjørn]

Kongens Tale, men synes at filmen var kjedelig, selv om den har fått syv Oscar!

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Kongens Tale, men synes at filmen var kjedelig, selv om den har fått syv Oscar!

Den likte jeg veldig godt, lettrørt som jeg er.

 

[motoren]

Trolljegeren,den mest talent løse filmen jeg har sett tror jeg

mvh

 

[jokris]

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Trolljegeren,den mest talent løse filmen jeg har sett tror jeg

mvh Vis vedlegget 136303

Jeg synes den hadde sine svakheter, men den var da først og fremst morsom.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Siste kapittel i filmen Berlin Alexanderplatz har tittelen Utsiden og innsiden og hemmelighet ved frykten for hemmeligheten. Eva har blitt gravid med Franz, men han synker ned i dyp melankoli og fyll. Flere uker har gått og Franz tror Mieze har forlatt ham. Forbrytervennen Meck har vært med å grave ned Miezes lik, og etter et mislykket innbrudd viser han politiet hvor hun er begravet. Eva gir Franz avisen der det står at hun er drept. Franz bryter sammen i krampelatter lykkelig over at hun kun er tatt av dage og ikke har dratt fra ham.

Det har nå gått snart femten timer med film der vi har sett Franz falle fra hver andre som menneske. Han er godhjertet og naiv, men også ildfull og brutal. Hans liv utspant seg i en periode av Tysklands historie der håp og muligheter ble knust. Selv om han har glimt av innsikt, til tider sterke glimt, i hva som kunne være en vei ut av hans elendighet, er motkreftene i og rundt ham for sterke. I Feudianske termer blir det da at hans livsvilje, hans libido ikke kan måle seg med hans dødsdrift, hans thanatos, og den kjærlighetslengsel som ikke fikk utløp vendte seg tilbake mot ham selv som sitt aggressive vrengbilde.

Sånn går det nå menneskene ikke får muligheter til å leve sine liv etter sine naturgitte behov, men må tilpasse seg undertrykkende og fremmedgjørende samfunnsforhold og en tilværelse som forkrøpler og ødelegger menneskene, sier Alfred Döblin og Rainer Werner Fassbinder i denne filmen. Slik slutter denne monumentalfilmen seg til rekken av store tragedier. Men det er en epilog, Fassbinder hadde mer i ermet.

Her er Franz på fylla og savner sin kjære:

Husverten og den døde Ida, en scene som vises igjen og igjen i filmen.

 

[Cyber]

Tree of life har jeg sett to ganger. Den er litt for lang, men jeg synes den er vidunderlig vakker og logisk i sin beskrivelse av den dype, dype sorgen etter å ha mistet et barn, den sorgen som ikke har ord, men er en tilstand man kommer inn i - og hva den gjør med de som er igjen. Den har et drømmeaktig språk og en dvelende fortellerstil, og en mollstemt klippetakt som nok ikke faller i smak hos alle, men treffer meg sterkt.

Jeg tror dette er en film som blir stående i filmhistorien. Bare bruken av grønnfarge i den filmen er verd et studium.

Enig, synes den var fabelaktig. En opplevelse av en film.

 

[Cyber]

Selv så jeg "Idi i smotri" her om dagen - utrolig sterk film som satt i en.

G? og se (1985) - IMDb

Jeg hadde en liten krigskavalkade og fulgte opp med Jernkorset. Spesiell film som falt i smak også. Sterk spilling av Coburn.

Cross of Iron (1977) - IMDb

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Det var pussig Cyber, jeg har akkurat sett Gå og se av Elem Klimov. Sovjet, 1985, 136. En utrolig sterk og vakker film om det sovjetiske folkets ufattelige lidelser under andre verdenskrig. Vi som lever i vår fredelige lille krok av verden har ikke fnugg av peiling på hva krig er og hva det gjør med menneskene. Flott spill av Aleksei Kravchenko som var kun 16 år gammel i -85, men som sikkert blir 50 år eldre i løpet av de månedene filmen utspiller seg.

Aleksei Kravchenko:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Fjortende del av Berlin Alexanderplatz er en epilog som ikke er i romanen, men er skrevet som et tillegg av Fassbinder og gitt tittelen Min drøm om Franz Biberkopfs drøm av Alfred Döblin. Den er to timer lang, i motsetning til de andre delene som er på en time. Denne delen tar for seg hvordan Franz gjennomgår en skjærsildsliknede renselse, der viktige episoder i hans liv utspilles på nytt og på nytt, men ender med at Franz blir frisk og et vanlig menneske. Rollefiguerene endres stadig, og hvem som er offer og hvem som er overgriper er stadig et åpent spørsmål. Vi er alle overgripere og offer i den bestående samfunnsordning i følge Döblin/Fassbinder, og Fassbinder dukker også opp som passiv tilskuer til en av slaktescenene i denne siste delen. En typiske Fassbinder-vri er jøden som blir nazist med den begrunnelsen at man kan da bare ta seg sammen litt.

Flott er også scenen der Reinhold er dømt for en forbrytelse en annen har gjort, og på cellen vedstår seg sine dype homoseksuelle lengsler. Det er en oppsummering av tematikken i filmen: fordi han ikke kan tillate seg å leve ut sine følelser og elske den han elsker, men må undertrykke disse følelsene, så blir han moralsk og psykisk syk.

Her er den plagede på vei inn i Purgatoriet:

Her treffes Franz og Reinhold på vei til hvert sitt oppgjør:

Jeg vet ikke helt hvor vellykket jeg synes det er å skulle billedlegge underbevisstheten slik Fassbinder her gjør. Munch gjør jo det i sine bilder, men dette blir noe annet. Dte blir kanskje litt overtydelig hva han vil si oss.

Da er jeg ferdig med det som var verdens lengste film da den kom ut. I dag ville vi vel kalt det en miniserie, men den er laget og spilt inn som en film ment å sees i ett. Det har vært kjekt å se den igjen etter 25 år og den har holdt seg usedvanlig godt. Det skyldes at den holder jevnt over svært høy kunstnerisk standard.
Filmen er en syntese av faktorer og mennesker som har påvirket meg dypt; først og fremst Marx og Freud, selv om jeg verken er marxist eller freudianer - men aller mest Fassbinder selv. Det er en kunstner og et menneske med vyer jeg ikke slutter å være fasinert av.

 

[OAlex]

A Better Tomorrow, av John Woo. Ikke ueffen.

 

[JohnnyD]

[h=1]The Price of Pleasure: Pornography, Sexuality & Relationships[/h]

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Lars von Triers - Melancholia, 2011, 136 minutter. Denne filmen har jeg gledet meg til lenge. En vakker film om hvordan vi forholder oss når indre og ytre katastrofer truer. Den som en tror er svakest er ikke alltid det når det kommer til stykke.
von Trier er som alltid uforutsigbar, men aldri likegyldig eller dårlig. Et utrolig flott anslag som ikke kan være noe annet enn en hyllest til Tarkovski. I denne filmen er det mye handholdt kamera og mange tagninger i hver scene. Det er vi vant til fra von Trier, selv om han har tonet det ned i sine siste filmer. Hastig kameraføring og diskontinuitet i klippingen skaper i kjent stil energi og uro i bildet.
Kirsten Dunst gjør en fin figur og Charlotte Gainsbourg en enda finere figur. Henne husker vi fra von Triers forrige film Antichrist, som i mangt og mye overgår denne.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Piel Jutzi - Berlin Alexanderplatz (1931). S/V, 73 minutterr. Jada, artig å se, men det har jo nesten ingen likheter med 1980-utgaven til Fassbinder.

 

[Gjestemedlem]

Flotte og inspirerende filmanmeldelser Dag.

 

[ErosLoveking]

for dere som har tilgang på kanalen Silver, kjøper film, eller på annen måte har tilgang, anbefales denne varmt for den musikkinteresserte. Ingen tvil, Jimmy Page er et ikon og en av rockehistoriens mest betydningsfulle, innovative gitarister med et imponerende rulleblad. Jack White har utvilsomt et stort hjerte for musikken han lager, og Edge (?), tja, en smule småkjedelig, men med sin umiskjennelige signaturlyd.
Verdt alene å se, bare for den ærefrykten som lyser ut av Jack White og Edge idet Page tar grep om gitaren og riffer løs.
Må bare sees på nytt igjen ved første anledning. Nedstrippet og god musikkdokumentar.

"It Might Get Loud"

It Might Get Loud (200 - IMDb

 

[Kaare G. Opsahl]

Platesamlingen tilPage var det klasse over. i hverfall var det svære mengder med skiver. Fin doku

 

[espege]

(e)

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Lars von Trier - Dogville 2003, 178 minutter. Danmark. For en film!
Grace (Nicole Kidman) søker tilflukt i den lille byen Dogville og strever hardt for å bli akseptert og få full beskyttelse. Siden hun er helt avhengig av innbyggerne går det ikke lang tid før hun er fullstendig utnyttet og gjort til deres slave. Filmen viser at alle, absolutt alle, kan bli onde bare omstendighetene ligger til rette for det.

Filmen er spesiell i det den er tatt opp i Trollhättan uten særlig bruk av kulliser. Dette har tidligere vært gjort på teater, men er lite brukt på film. Jeg var skeptisk til hvordan dette ville fungere, men etter kort tid tenkte jeg ikke over scenografien, eller mangel på sådan. Filmen har også utstrakt og utsøkt bruk av voiceover av John Hurt. Filmen høstet en brødkurv full av priser, og Tarantino holdt den blant en av sine topp 20.

Nicole Kidman gjør en fantatisk innsats som Grace. Hun er bare en stor kunstner og har et stort og variert register å spille på. Ryktet sier hun sverget på at hun aldri mer skulle gjøre film med von Trier etter dette. Men stor kunst har det blitt, uansett.

Rulletekstene er billedlagt med bilder fra Jacob Holsts samfunnskritiske bilder fra boken American Pictures, mens Bowies Young Americans lyder. Det gir filmen en klar USA-kritisk brodd, selv om tematikken kunne like gjerne skjedd på Røa eller Hønefoss.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

John Curran - Stone 2010. USA. 105 minutter. Robert De Niro, Edward Northon og Milla Jovovich i samme film kunne blitt interessant, men dette funker ikke. De Niro er fengselsbyråkrat med uforløst skyldfølelse og Northon er en innsatt som skal vurderes for prøveløslatelse, Jovovich er hans kone som manipulator. Skyldfølelse hos De Niro og konsekvensene av det i form av å ikke ha tilstrekkelig tro på seg selv er et viktig tema i filmen, som også behandler (sviktende) tro i mange andre aspekter av begrepet: religiøs tro, tro på den innsattes fremstilling, tro på hans kone, mens først og fremst tro på seg selv.

Men filmen har for dårlig manus og blir for kjedelig. Den klarer ikke å fange opp disse veldig interessante temaene på en engasjerende måte. Skuespillerne får heller ikke større muligheter til å imponere. Fort glemt.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Pedro Almodovar - Min hemmelighets blomst. Spania, 1995. 101 minutter. Jeg har hørt at det finnes tre regisører i Europa som kan fremstille kvinner på film; Fassbinder, von Trier og Almodovar. Almodovar har jeg ikke hatt noe forhold til tidligere, men denne filmen henter mer fra Fassbinder enn fra von Trier, og mest fra seg selv. Der de to første alltid og uten unntak viser kvinner på vei ned i en uavvendelig undergang, lar jaffal Almodovar denne filmen slutte med en munter utgang.

Handlingen dreier seg om Leo, en forfatterinne av lettlest kiosklitteratur som opplever at livets tarvelighet innhenter henne. Sitt eget liv er galakser unna det livet hun beskriver i sine bøker. Hennes en gang så intense forhold til sin mann har visnet helt. Når hun ønsker å skrive noe som likner noe mer på den virkelighet hun opplever, blir hun utsatt for hard undertrykking fra sine foreleggere, mennesker som er langt mer undertrykt enn henne selv. Filmen handler således også om benekting, at vi alle har behov for å lukke øynene for virkeligheten når den blir for ulik slik vi ønsker den skal være. Ikke uten humor kommer dette til uttrykk i Leos mor som påberoper seg blindhet, selv om ingen - selv ikke henne selv - er i tvil om at hun ser det hun vil se.

Regimessig har Amodovar mange hilsner til Fassbinder, spesielt i bruken av speil; når rollefigueren er i tvil eller i uærlig, ser vi dem i speilbildet deres, gjerne filmet gjennom prisme, slik at bildet er splittet i flere figurer. Filmen er også er et melodrama med klare allusjoner til 50-tallets Hollywoodfilm - som Fassbinder var så facsinert av. I selve bildet er det få likheter til Fassbinder, som jo som regel laget en ramme innefor selve filmruten og satte rollefigurene inn i den. Almodovar gjør ikke det, men han bruker farger som få andre. Jeg tror ikke det er en scene i denne filmen som ikke inneholder et plagg som er rødt, og noe, en gjenstand eller noe annet som er grønt.

Rødt og grønt er komplimentærfarger og forsterker hverandre. Siden rødt er en så gjennomgående farge i filmen og rødt er lidenskapens og kampens farge i en film hvor lidenskapen er så uforløst, så er disse fargene me på å bygge opp under en lidenskap som aldri finner sitt utløp.

von Trier ser jeg antydinger til i kameravinkler og utsnitt. Almodovar velger ofte halvfigur eller ansikt, og har en større avstand til sine kvinnefigurer enn von Trier. Han kan jo minne mer om Bergmann i sine nærgående studier av kvinneansikt. Felles for alle dise fire regissører er at de omtaler og viser kvinner i sin fulle prakt og sin egen rett, de er aldri vedheng eller staffasje til menn, men lever og strever i kraft av seg selv. Og det er beundirgsverdig og vakkert.

 

[Bent]

Flotte og inspirerende filmanmeldelser Dag.

Helt enig, stå på videre

 

[slowmotion]

I går så jeg for første gang den amerikanske utgaven av "Menn som hater kvinner".

Ikke så veldig imponert.

 

[Kaare G. Opsahl]

Helt enig, stå på videre

henger meg på den. Til stor nytte og glede

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Dag fortsetter sitt gjensyn med sin ungdoms ulykkelige kjærlighet, og har denne gang kommet til:

Rainer Wener Fassbinder - Lili Marleen 1981, Tyskland, 120 minutter. Handlingen er enkel og sjarmerende: dette er filmen om sangen, eller om menneskene rundt sangerinnen Willie. Hun elsker jøden Robert, men blir gjort til stjerne av nazistene noe som umuliggjør deres kjærlighet. Sangen spilles på alle fronter, og i de tre minuttene den varer er det våpenhvile. For å hjelpe sin elskede Robert som er med i en gruppe som smulger jøder ut av Nazi-Tyskland forsøker Willie å smugle ut en film om en konsentrasjonsleir, og setter hun hele sin karrierre og alt på spill, hun faller i unåde hos styresmaktene, etter krigen finner hun Robert igjen, kun for å oppleve at hennes elskede har giftet seg med en annen.

Dette er først og fremst Hanna Schygullas film; hun brillierer som Willie. Schygulla hadde evnen til å spille elendig i roller hun ikke ville ha, men fantasitisk i roller hun virkelig ønsket seg, i følge Fassbinder selv. Ellers dukker han selv opp i en liten rolle og hans mor, som den sedvanlige biske sekretæren.

Denne filmen var ferdig innspilt før gigantprosjektet Berlin Alexanderplatz var klar til visning. Litt av en bragd, og det hadde neppe latt seg gjøre uten at Fassbinder hadde en fast stab av teknikere og skuespillere som han brukte i lange perioder.

Dette er en bestillingsfilm som Fassbinder ikke hadde så lyst å lage. Det har seg sånn at manus alt var ferdig av noen av Tysklands største produsenter, og de ville gjerne ha Hanna Schygulla i hovedrollen. Hun satte som betingelse at Fassbinder måtte få regien. Det såret egoet til den store mester; han ville være den som ble spurt først. Men han slukte kamelen, vel vitenede om at en slik mulighet nok ville åpne fremtidige dører. Han hadde også fått et frynsede rykte som antisemitt på denen tiden, kanskje derfor han valgt selv å spille lederen av den jødiske undergrunnsbevelgelsen.

Jeg synes filmen på visse punkt er relativt stillestående og for lang, litt vanskelig å orientere seg i også, men det er nydelige sekvenser og en del riktig vakre tagninger. Grunntema er som i mange av Fassbinders filmer: den uforløste kjærligheten og det ulevde liv. Samtidig så er det også et gjennomgående tema i hvor stor grad kan kunstnere samarbeide med nazistene/makthaverne uten selv å bli helt korrrupt. Slik er dette et svar til Klaus Manns Mephisto.

Det er flere hilsner til kjente tyske filmverk i Lili Marleen, både Morneau og tysk ekspresjonisme og ikke minst til Marlene Dietrich og filmen Der Bleue Engel, der Schygulla er kledd slik Dietrich og mimer til hennes sang. En rørende hilsen til seg selv er mot slutten av filmen, der Willie og en ex-nazitopp vandrer i skogen for å komme til Robert, og det er med ett klart at vi er tilbake til det stedet der Reinhold drepte Mieze, og kameravinkelen er presis lik som i drapsscenen i skogen i Berlin Alexanderplatz. Ex-nazien spør om Willie vet at akkurat her drepte en hallik en av jentene sine for få år siden. Men, nei - det har hun ikke hørt om. Søtt.

Filmen er tradisjonell i fortellerstilen, lagt opp som en Hollywoodfilm, men billedkompsisjonen er kompleks, ut over Fassbinders vanlige bruk av speil og innramming i filmrammen, er ofte store deler av bildeflaten i mørket, noe som må ha gjort filmingen svært vanskelig for Xaver Schwartzenberger, filmruten er ofte bygget opp av komplekse mønster av vertikale og horisontale linjer, som både splintrer rollefigurene og fanger den helt inn - som i et edderkoppnett nesten.

Her er Juliane Lorenz (Fassbinders siste samboer, t.v.) og Lilo Pempheit (den grumme moder t.h.). De to driver i dag The Fassbinder Foundation, som forvalter filmene og rettighetene etter mesteren.

 

[tce-teams]

avatar på blu ray , sett filmen 10 ganger på rad nå. både lyd og bilde på den filmen er utrolig

 

[Go'dag mann kosteskaft]

I dag har det vært gjensyn med

Vittorio og Paolo Taviani - KAOS. Italia, 1984. 188 minutter. Dette er brødrene som alltid lager filmer sammen, og som instruerer annen hver scene hver. KAOS er laget over fem av forfatteren Luigi Pirandellos novellesamling Fortellinger for et år. Handlingen i filmens fortellinger er lagt til en brytningstid i Italias historie, i overgangen til den moderne tid, noe jeg vil tro er en nærmest mytologisk tid i italiensk historie, landet var preget av fattigdom og århundrer med føydalisme, der modernitet og industrialisme hadde ikke enda fått fotfeste.

Dette er italiensk film av og for italienere, og alle som er glad i Italia bak Hollywoodversjonen av dette vakre landet med den rike kulturen. Filmen har en råskap ved seg, ikke fordi menneskene er onde i seg selv, men fordi de eksisterer i et hardt og karrig land som ikke tillater for mye mildhet dersom en skal overleve. Dette som kommer klart frem i introsekvensen der noen usiviliserte gjetere ødelegger et ravnereir og kaster eggene på ravnen. Den blir siden bindeleddet mellom sekvensene i filmen, i det vi dels ser den, dels ser vakre landsbyer fra ravnens perspektiv.

Filmes grunntema er at fortiden innhenter oss alle, og spesielt misgjerningene som enten vi har gjort selv eller andre har gjort mot oss.

Fotograf er av Guiseppe Lanci, som også filmet Andreij Tarkovskis Nostalgia,ogden er holdt i lyse og duse farger, med store innslag av oker og grønt, som jo det italienske landskapet er så fult av. Det er få nærbilder, men halv- og helfigur, relativt lange tagninger med stort sett stasjonært kamera eller forsiktige kjøreturer i øyehøyde. Forsiktig lyssetting, og stor bruk av naturlig lys. Det skaper en opplevelse av filmen som autentisk. Mange vil si at det er slik det ser ut i Italia.

Det er klar inspirasjon fra De Sicas neonrealisme, og Passolinis mer analytiske filmspråk, i det fravær av kulliser og utstrakt bruk av amatører gir en opplevd nærhet til handlingen.

Den første fortellingen Den andre sønnen følger vi hovedsak en gruppe med emigranter en ettermiddag, og behandler flere tema: samlingen av Italia under Garibaldi var ikke bare lykke for alle, menneskenes ukuelige (og naive) tro på at alt vil bli bedre, men først og fremst handler novellen om hvorfor det er så mye lettere å elske de en har mistet enn de en har fått. Denne delen er rørende. Novellen har flere uforliknelige sekvenser, men den som ofte huskes best er røverne som spiller boccia med avhugde hoder. Margarita Lozano gjør en flott innsats som den forrykte moren, som det er vanskelig å ikke ha stor sympati med, plaget som hun er. Hun er kjent fra en rekke filmer, og har spilt i filmer av bl a Passolini, Serrgio Leone og Luis Buñuel.

Den neste fortellingen er Den månesyke. Den behandler også flere tema, som fornuft og følelser, ærlighet og svik, de seksuelle drifters sterke kraft og hvor langt skal en måtte gå for å legge bånd på disse. En langt enklere novelle enn den første, men gripende nok - spesielt da Bata (fint og troverdig spilt av Caludio Bigagli), stiller seg på torget i et slags offentlig skriftemål, for å bekjenne at han ikke fortalte sin kone om månesyken før de giftet seg. Det han ikke vet er at konen ikke sa alt til ham hun heller.


Krukken har mer form som en komedie, og handler om grådighet, og farene ved å være mer betatt av det materielle enn det menneskelige, og hvor langt noen kan være villig til å gå for å berge sine jordiske eiendeler. Her er det makta det igjen harseleres med, men også maktesløsheten, for selv det trangeste fengsel kan man forskjønne bare man tilpasser seg tilstrekkelig. Et annet tema i denne delen er livsglede satt opp grådighet.


Requiem handler om sosial rettferdighet, vist gjennom enkle landarbeideres krav om å få begrave sine døde på sitt hjemsted, og ikke måtte foreta en dagsmars til kirkegården for å få dem i jorden. Det vil landeieren selvsagt ikke gå med på, og sender carbineri på dem. Denne delen viser også at styresmaktene ikke bare råder over bevæpnet makt, men viser også kirkens tradisjonelt splittede syn i sosiale saker; landarbeidernes prest sloss for de fattiges rettigheter, mens sognepresten stenger kirkeporten da carbineriene vil fakke de obsternasige. Som kjent er det da som nå, makta som råder – men vi er aldri i tvil om hvem brødrene Taviani sympatiserer med.


Den siste delen heter Samtaler med mor og er en fortelling om Pirandello selv som drar tilbake til det hjemmet han vokste opp i på Sicilia og samtaler med sin avdøde mor. En vakker novelle der moren formaner sin sønn til å skrive vakkert og hellig, og han ber henne gjenfortelle en historie fra sin barndom da hun, moen og søsknene måtte flykte til sin far som var i eksil på Malta. I tematikk bryter denne delen mer med resten av filmen, da denne er mer vemodig, men samtidig lysere i sitt (åpenbare) fravær av sosial urett.


En absolutt severdig film av to svært interessante brødre.

Ed: Beklager undertekstene

 

[Go'dag mann kosteskaft]

David Lean - En reise til India. 1984, UK, 163 minutter. Jeg har hatt et lidenskaplig forhold til noen av David Leans filmer, og spesielt hans aller beste film Doctor Zhivago. Den har jeg sett en rekke ganger. Men denne filmen viser at David Lean er tom for filmatiske virkemidler og at han ikke har klart å utvikle seg. Filem er i lange perioder antikvarisk og virker helt utdatert og nesten maniert. Tematikken er klassisk Lean og svært viktig; hans filmer handler ofte om relasjonen avhengigigheten mellom undertrykker og undertrykt og hvor forkrøplende den er for begge parter. Men jeg synes ikek han får det til. Tidvis meget bra skuespill, spesielt av Judy Davisog Victor Banerjee, men helt håpløst å caste Alec Gurnness - du tror ikke et øyeblikk på figuren. Filmingen og instruksjonen er upersonlig og kjedelig.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Thomas Vinteberg - Festen. Danmark, 1998, 105 minutter. For en film! Dette er kunst på aller yppert nivå. Det er ikke til å tro at det kun er fire å mellom Vinterberg og Lean, for det er universer fra hverandre, og viser hvor påtrengt et stilskifte var. Dette er filmens svar på punk.

Historen er enklel og klassisk; nn familie møtes til feiring av pater familias 60årsdag, og ganske så snart kommer sannheten om familien frem. Det skjer ikke uten heftig motstand, men familiemytene bryter sammen. Filmen omhandler således et evig tema i kunsten, den skal vise oss hvordan tingene egentlig henger sammen og den skal ha en oppdragende funksjon; ikke gjør som faren i filmen, for da går det deg og dine ille. Filmen føyer seg inn i en rekke av kunstverk som omhandler fadermord og beskriver langt på vei en ødipal koflikt, selv om i denne filmen så er moren ikke et begjærsobjekt, det er muuligens søskenkjærligheten derimot.

Formmessig er dette den færste dogmefilm, med alle de formkrav som stiltes til disse filmene: handhold kamera, kun naturlig lys, manglende filmmusikk, rytmebrudd i klippingen og perspektivbrudd i samme sekvens, det veksler mellom subjektivt kamera, fugleperspektiv og mer en tradisjonell filmisk. Manus er godt men har noen svakheter, og jeg synes det glipper litt på slutten. Jeg finner det lite troverdig at faren gir etter, selv om filmen ikke er tydelig på om han tar på seg skylden eller kun er utsatt for massivt press. Skuespillerne leverer solid, og selv om jeg ikke opplever at jeg komme helt under huden på dem, så tror jeg kanskje det er tilsiktet. Jeg tror heller at Vinterberg ønsker vi skal identifisere oss med fortellingen og ikke med personene, slik virker filmspråket også. Vi rykkes ut av en for sterk sentimental medfølelse med personene. Likevel er dette er en film som går rett inn i margen.

 

[Fidelio]

Istemmer, "Festen" er en kjempefilm. Lenge siden jeg har sett den, kanskje på tide med en reprise.

 

[JanR]

Transformers 3.
Ingen høydare.

/jan

 

[tce-teams]

trolljegeren

må si jeg fikk meg noen god latter av denne

 

[decibelius]

Intet mindre enn en knallfilm. Sosialrealisme, destruktivt som faen med skuespill langt over hypa Oscar nivå. Must see!