Det som teller for høyttalerkabler er tverrsnitt og hvor stor eller liten kontakt med isloasjonsmaterialet
lederene har. Om det er sølv eller kobber, solidcore eller multistrand har minimal eller ingen betydning
for lyden. Hva isolasjonen er laget av ( pvc. polyetylen, teflon osv.) har heller ikke noe særlig å bety, da all
isolasjon av er å betrakte som styggedom i denne sammenhengen. Men det er dessverre et nødvendigt onde,
og best resultat oppnås da med lederene tredd inn i romslig isolasjon ( f.eks. teflonrør eller lignende) slik at det er minimalt med kontakt
mellom lederene og innsiden av isolasjonen. Av praktiske årsaker er det da mest hensiktsmessig med
solidcore ledere. Noen få produsenter har fattet dette og lager ht-kabler etter dette prinsippet.
Gevinsten er en betydelig forbedring i holografi og oppløsning. Hvordan kabelen presterer i bass/mellomtone er først og fremst bestemt av tverrsnittet på lederene.
Dynamikk og impulsvillighet forbedres i takt med økende tverrsnitt. Det absolutt minste tverrsitt som er brukbart er 6 mm², men bruk gjerne det doble. Har du mulighet for bi-wiring, så bruk dette prinsippet i diskanten. I bass/mellomtone er de negative innvirkningene av isolasjonen minimale, så her det det tverrsnittet som gjelder.
Er det noen som er i tvil, så prøv sjøl. Prinsippet er som skapt for diy.
Så valget står mellom å gjøre det sjøl for noen hundrelapper, eller å la andre gjøre jobben for det mangedobbelte.
Larkus har mye rett i dette, om jeg skal synse litt.
Tverrsnittet er viktigst. Det bestemmer seriemotstanden gjennom kabelen. Sølv i stedet for kobber gir 6 % bedre lederevne. Det tilsvarer å øke tverrsnittet med 6 % på en kobberkabel, men er en dyr måte å gjøre det på. Lite tverrsnitt => høy seriemotstand => en "eq-profil" som skygger høyttalerens impedansekurve. Vanligvis fremhever det et bånd rundt 40-50 Hz (bassresonansen) og et bånd rundt 1800-2000 Hz (diskantresonansen), samtidig som det drar ned nivået litt helt nederst, helt øverst, og i en bred hengekøye mellom de to resonansfrekvensene. Hørbart? Ja, bevares. Ikke noen "natt og dag", "en ekstra oktav i bassen" eller noe sånt, men en tiendedels decibel eller to gjennom brede frekvensbånd, såpass at det vil være lett hørbart ved kritisk lytting. De som mener at tverrsnittet er det
eneste som betyr noe har
nesten rett, og det er kanskje godt nok i praksis.
Personlig vil jeg si at induktansen også kan ha litt å si. Den vil bestemme hvor fort det ruller av i den øverste oktaven og kan lage en liten resonant topp et sted mellom 8-12 kHz, før det begynner å rulle av litt helt øverst. Dette kan farge lyden litt med mer eller mindre "luft", "rom" og "utklingning", men det er forsatt snakk om en svak EQ-profil i den øverste oktaven. Lav induktans er altså en god ting. Induktansen bestemmes av arealet i sløyfen som dannes av pluss- og minus-leder, sånn at en kabel med stor avstand mellom pluss og minus vil ha høyere induktans enn en kabel med liten avstand mellom pluss og minus. Man får minst induktans ved å flette et antall pluss- og minus-ledere med tynn isolasjon rundt hver leder, sånn at de kommer tett innpå hverandre, og gjerne med plussene vridd den ene veien og minusene vridd den andre for å få størst mulig kansellering av de elektromagnetiske feltene rundt hver leder.
En kabel med stort tverrsnitt og lav induktans vil i de fleste tilfeller gi den mest nøytrale frekvensgangen. Ooops, der har vi kanskje gjenoppfunnet Kimber 8TC.
Kapasitansen gir ikke så stor hørbar forskjell i høyttalerkabler, men er viktig for signalkabler. Det har med impedansen i lasten å gjøre. For en høyttalerkabel kan
altfor høy kapasitans føre til stabilitetsproblemer med enkelte forsterkere. Kapasitansen øker når pluss- og minus-lederne kommer tett inntil hverandre med stor kontaktflate, så flatkabler av typen "utrullet kondensator" (Goertz) eller DIY-prosjekter med et stort antall tynne Cat-5 enkeltledere flettet sammen til en svær trosse er ingen god idé. Induktansen blir lav, men man risikerer radiofrekvente resonanser som brenner av utgangstrinnet i forsterkeren. Derimot er det helt uproblematisk å tvinne eller flette noen få enkeltledere. I tillegg til avstanden og kontaktflaten mellom lederne, påvirkes kapasitansen av isolasjonsmaterialet mellom dem. Noen materialer gir høyere kapasitans enn andre, når alt annet er likt. Luft eller vakuum er det beste, men det er upraktisk hvis avstanden skal være liten, sånn at en eller annen isolasjon er et nødvendig onde, som larkus skriver. Teflon, polyetylen og polypropylen er bra, mens PVC og forskjellige slags gummi er dårligere. Isolasjonsmaterialet kan forbedres ved å blande inn luft, sånn at skummet polyetylen er ganske vanlig i signalkabler. For høyttalerkabler kan teflon være et godt valg, ettersom det har gode elektriske egenskaper samtidig som det er mekanisk sterkt og tåler det meste selv om det bare er et tynt lag isolasjon på hver leder. Da kan avstanden mellom pluss- og minus-leder gjøres liten uten risiko for kortslutning.
Ooops igjen, kom til å tenke på at Kimber 8TC har teflon-isolasjon. Merkelig sammentreff, det der.
Forholdet mellom induktans og kapasitans bestemmer signalhastigheten gjennom kabelen. Signalhastigheten i en høyttalerkabel er gjerne 60-80 % av lysets hastighet. Signalhastigheten har ingen betydning i seg selv, men det tallet sier likevel noe om hvor effektiv konstruksjonen er. En signalhastighet som nærmer seg lysets hastighet betyr at kabelen har minimal kapasitans for en gitt induktans (og motsatt), men en "treg" kabel har unødvendig høy kapasitans for en gitt induktans (og motsatt). Supra Ply 3.4 er i den siste kategorien, med forbausende høy kapasitans for en kabel som også har ganske høy induktans. Sannsynligvis gjør det ingen hørbar forskjell (ihvertfall har ikke jeg greid å høre noen), men det virker som en litt klønete konstruksjon.
Den mekaniske oppbygningen kan også ha en del å si, i det minste for signalkabler. Det
er mulig å lage en signalkabel som er så løs i fisken at avstanden mellom lederne endrer seg i takt med musikken i rommet. Da har du en kondensatormikrofon, og det kommer ikke noe godt utav en sånn feedback-krets i anlegget. Stødig mekanisk oppbygning med passe mye demping skader ihvertfall ikke.
En Kimber Monocle tilsvarer forresten en 8TC som er flettet rundt en kjerne av neoprengummi for økt mekanisk demping og er kledd med en trang strømpe for å holde lederne stramt på plass. Kanskje ikke så dumt, rent teknisk, men prisen...
Alt annet er småplukk og dilldall. Kornstruktur, renhetsgrad, kryogenisk behandling, skin effect, yadda yadda yadda. I den grad det har noen betydning, så er den betydningen mindre enn hva som skjer hvis temperaturen i lytterommet endrer seg med noen få grader. Seriemotstanden i kobber øker jo med 0,39 % per grad celsius. Til sammenligning er det ca 1 % forskjell i elektrisk lederevne mellom "vanlig" og oksygenfritt kobber, tilsvarende omtrent 2,6 grader temperaturforskjell i rommet. Ikke verdt å betale mange kronene for, spør dere meg.
Kjøp rimelig metervare med generøst tverrsnitt og terminer selv med kabelsko av god kvalitet, eller gjør som larkus og lag noen mer spennende DIY-prosjekter.
Edit: Jeg glemte å nevne at god kontakt i hver ende er minst like viktig som tilstrekkelig tverrsnitt. Oksyderte kontakter kan låte skikkelig ille, og en dårlig lodding låter ikke noe bedre, så bruk kvalitetskontakter og pass på at de sitter skikkelig. Jeg tipper (synser!) at mange "kabelforskjeller" skyldes at den mekaniske bevegelsen ved å dra ut ett sett kontakter og skyve inn et annet sett gnisset vekk det gamle oksydlaget og skapte bedre kontakt. Jeg bruker fortinnede ringkabelsko av massivt kobber, kjøpt på Elfa til rundt ti kroner stykket, krympet og loddet fast til kabelenden. I praktisk bruk er de mye bedre enn eksotiske greier til absurde priser fra high-end-produsentene, som knapt tåler at man tar i dem og som morkner og oksyderer i løpet av et års tid. Been there, done that, never again.
https://www.elfaelektronikk.no/elfa3~no_no/elfa/init.do?toc=19988&pageSize=25