BurntIsland
Hi-Fi freak
Etta James - Stickin to my guns (1990)
Dette er fem gjennomlyttinger x 40 minutter jeg aldri får igjen. Lettere mørketidsdeprimert og med en kraftig allergisk reaksjon forårsaket av denne bass/trommesounden som ikke burde overlevd 80-tallet. Her er den i tillegg programmert så stivt og sjelløst at en metronom har mere musikalitet i seg. Kombinert med såkalt funky bass fra First Price blir det ikke bedre. Når bass og trommer i tillegg ligger så pass langt fremme i produksjonen er denne plata ødelagt i mine ører. Dette smaker på sitt beste billig ferdigmat - helt greit, totalt uten overraskelser, og så generisk i smaken at alle kan like det.. (vel - ikke jeg)
På rene lydparametre er dette en ren, stram og dynamisk produksjon. Alt kommer klart og tydelig igjennom - desverre.
Fatter ikke at produsenten (Muscle Shoals organist/produsent) får seg til å gjøre dette når jeg vet hva han har gjort før, fx sammen med Etta på Tell Mama (1968) hvor han var organist. Der demonstrerer han at det renner både soul og funk i blodårene hans. Jeg fatter ikke hva Etta holder på med heller; er hun så ferdigrehabilitert for sin heroinavhengighet at hun ikke har en eneste lyst, last eller følelse igjen i kroppen, på dette tidspunkt?
Sammenlignet med det jeg mener er Ettas beste plater er det mye som mangler. Hun høres uengasjert ut, med få hint om hva som har vært og hva som vil komme. Både før og etter denne plata viser hun hva hun kan gjøre med lignende låter når hun er i form.
Whatever Gets You Through The Night åpner plata, og gir meg en synkende følelse; tapte jeg denne stafett trekningen?
Love To Burn bekrefter mine bange anelser..
The Blues Don't Care er litt mindre grusom enn de to første, kanskje hjelper det å ha vært med på å skrive låta, at det gjør den litt mer personlig.
Your good thing; her hører jeg at stemmen hennes fungerer fortsatt, her får jeg bekreftet at Etta ikke er den verste synderen i denne produksjonen. Synd låta er grusom, Isaak Hayes har ingenting å være stolt av her.
Get Funky gir meg ingen lyster, håper bare maset tar slutt snart.
Beware er hederlig håndtverk, ditto Fool for Your Love, bass/trommer/produksjon klarer ikke å ødelegge de to fullstendig.
Stolen Affection skal liksom ha litt freskere rytmer men gjør meg bare irritert.
Out of the Rain er en gospellignende rolig sak av Tony Joe White, uten at det hjelper.
I Got Dreams To Remember avslutter hun og jeg tenker det er bedre å minnes drømmene sine enn å våke dersom dette er realiteten..
Min kjære kone ble mer sarkastisk i sine kommentarer for hver gang hun fikk med seg noen av gjennomspillingene mine.
Det eneste positive som kan sies om denne plata var at den fikk meg til å lytte nærmere til Etta James øvrige produksjon, og godt er det, for der er det mange magiske musikkøyeblikk, og jeg er ikke ferdig med å grave i disse skattene heller. Det er verdt noen poeng i seg selv. Plata når heller ikke opp i negativ forstand, den er ikke verdt et personlig, inderlig og engasjert hat så de aller laveste poengsummene får vi holde oss unna.
Da ender jeg med 4/10 som karakter.
Hvis man vil høre den Etta James jeg har gjenoppdaget gjennom denne stafettrunden kan jeg foreslå i synkende rekkefølge: "At Last" og "Second Time", begge fra 61. Her har hun en fantastisk stemmeprakt som brukes til å gi låtene et besjelet og variert utrykk, og hun demonstrerer også en stor rekkevidde i sjangerbredde. På "Tell Mama" fra 68, demonstrerer hun hvordan det kan låte, med funky up tempo låter, og Muscle Shoals hjelp. På Burnin Down The House (2002, live) og Let's Roll (2003) viser hun at hun langt ifra er ferdig som artist, Lets Roll viser hva den eldre Etta er i stand til med et uptempo rocka materiale. Vil man ha lignende produsert musikk som fungerer foreslår jeg Maceo Parker fx..
Dette er fem gjennomlyttinger x 40 minutter jeg aldri får igjen. Lettere mørketidsdeprimert og med en kraftig allergisk reaksjon forårsaket av denne bass/trommesounden som ikke burde overlevd 80-tallet. Her er den i tillegg programmert så stivt og sjelløst at en metronom har mere musikalitet i seg. Kombinert med såkalt funky bass fra First Price blir det ikke bedre. Når bass og trommer i tillegg ligger så pass langt fremme i produksjonen er denne plata ødelagt i mine ører. Dette smaker på sitt beste billig ferdigmat - helt greit, totalt uten overraskelser, og så generisk i smaken at alle kan like det.. (vel - ikke jeg)
På rene lydparametre er dette en ren, stram og dynamisk produksjon. Alt kommer klart og tydelig igjennom - desverre.
Fatter ikke at produsenten (Muscle Shoals organist/produsent) får seg til å gjøre dette når jeg vet hva han har gjort før, fx sammen med Etta på Tell Mama (1968) hvor han var organist. Der demonstrerer han at det renner både soul og funk i blodårene hans. Jeg fatter ikke hva Etta holder på med heller; er hun så ferdigrehabilitert for sin heroinavhengighet at hun ikke har en eneste lyst, last eller følelse igjen i kroppen, på dette tidspunkt?
Sammenlignet med det jeg mener er Ettas beste plater er det mye som mangler. Hun høres uengasjert ut, med få hint om hva som har vært og hva som vil komme. Både før og etter denne plata viser hun hva hun kan gjøre med lignende låter når hun er i form.
Whatever Gets You Through The Night åpner plata, og gir meg en synkende følelse; tapte jeg denne stafett trekningen?
Love To Burn bekrefter mine bange anelser..
The Blues Don't Care er litt mindre grusom enn de to første, kanskje hjelper det å ha vært med på å skrive låta, at det gjør den litt mer personlig.
Your good thing; her hører jeg at stemmen hennes fungerer fortsatt, her får jeg bekreftet at Etta ikke er den verste synderen i denne produksjonen. Synd låta er grusom, Isaak Hayes har ingenting å være stolt av her.
Get Funky gir meg ingen lyster, håper bare maset tar slutt snart.
Beware er hederlig håndtverk, ditto Fool for Your Love, bass/trommer/produksjon klarer ikke å ødelegge de to fullstendig.
Stolen Affection skal liksom ha litt freskere rytmer men gjør meg bare irritert.
Out of the Rain er en gospellignende rolig sak av Tony Joe White, uten at det hjelper.
I Got Dreams To Remember avslutter hun og jeg tenker det er bedre å minnes drømmene sine enn å våke dersom dette er realiteten..
Min kjære kone ble mer sarkastisk i sine kommentarer for hver gang hun fikk med seg noen av gjennomspillingene mine.
Det eneste positive som kan sies om denne plata var at den fikk meg til å lytte nærmere til Etta James øvrige produksjon, og godt er det, for der er det mange magiske musikkøyeblikk, og jeg er ikke ferdig med å grave i disse skattene heller. Det er verdt noen poeng i seg selv. Plata når heller ikke opp i negativ forstand, den er ikke verdt et personlig, inderlig og engasjert hat så de aller laveste poengsummene får vi holde oss unna.
Da ender jeg med 4/10 som karakter.
Hvis man vil høre den Etta James jeg har gjenoppdaget gjennom denne stafettrunden kan jeg foreslå i synkende rekkefølge: "At Last" og "Second Time", begge fra 61. Her har hun en fantastisk stemmeprakt som brukes til å gi låtene et besjelet og variert utrykk, og hun demonstrerer også en stor rekkevidde i sjangerbredde. På "Tell Mama" fra 68, demonstrerer hun hvordan det kan låte, med funky up tempo låter, og Muscle Shoals hjelp. På Burnin Down The House (2002, live) og Let's Roll (2003) viser hun at hun langt ifra er ferdig som artist, Lets Roll viser hva den eldre Etta er i stand til med et uptempo rocka materiale. Vil man ha lignende produsert musikk som fungerer foreslår jeg Maceo Parker fx..
Sist redigert: