Dag 2:
Har da gjort det jeg egentlig hater intenst: Sitte å lytte til 2-3 hodetelefoner for å finne forskjeller og dissekere musikken. Har i hovedsak benyttet TH-900 og HE-500 - og tatt frem LCD-2r2 innimellom. Spilt en del kjente sanger om-og-om-igjen. Faren her er at man går lei musikk man liker - så derfor er det som jeg har gjort i dag noe jeg ytterst sjelden gjør. Nok om det. La oss ta dette kort og brutalt.
mariusaa lurte på om TH-900 har såkalt magic sauce *) Siden denne sausen ikke er helt definert når det gjelder smak, så lister jeg opp følgende ingredienser (slik jeg tror mariusaa lager den):
a) det er en sammenheng i lydbildet - og ulike biter i sausen ikke sees flytende rundt hver for seg
b) mellomtonen fremstilles med (passe) fylde og krydder - uten at det blir uspiselig
Når det gjelder mellomtonen så prøver TH-900 å kokkelere på en slik måte at sausen smaker slik den skal. TH-900 klarer dette ganske godt. Såpass godt at jeg vil gi godkjent på dette området. Har hørt på et vell av ulike vokaler og uansett fremførelse så har jeg ikke fått snev av tanken "oj - det der var litt pågående". Så, derfor godkjent. Skal jeg være svært pirkete, så ville jeg i enkelte tilfeller lagt på litt mer krydder her på enkelte vokalfremførelser fra menn. For kvinnelige, så savner jeg ikke noe av betydning. Høres kanskje litt rart ut, men sånn er det jeg opplever det. So far so good.
Så var det at hele greia henger sammen da. Gjør den magiske sausen det?
La oss ta de øvre frekvenser først. Her er forskjellen på HE-500 og TH-900 relativt små. Såpass små at jeg ikke henger meg opp i forskjellene i det hele tatt. Det jeg imidlertid under sammenligningen synes var litt leit var at etter å ha hørt på TH-900 og satte HE-500 på hodet - så låt HiFiMAN på grensen til anemiske i bassgjengivelsen. Hey - hvor ble bassen i orthoene av? Phew. Den er der - etter en stund - når ørene venner seg til hodetelefonskiftet. Dette oppleves ikke på all musikk i like stor grad, men på en del av mine favoritter så er det ganske fremtredende. På samme måte oppleves økningen i bass når orthoene forlater hodet og TH-900 plasseres der i stedenfor. Er man sensitiv for dette - vil man potensielt ende opp med å få heng på dette med den fare det medfører. På oppsiden, så gir litt "added bass" litt mer partyfaktor på musikk som kler det - og TH-900 kan underholde der.
Så da er vi ved sakens kjerne. Og, den består av to deler.
Sammenhengen i lydbildet og musikkgjengivelsen - slik jeg elsker den fra orthoene - er ikke der på samme måte i TH-900. Det blir mer "bass" + "mellomtone" + "diskant" fra Fostexene. Det var den ene delen av kjernen, så det som betyr noe er jo egentlig om jeg synes TH-900 formidler musikken på en slik måte at jeg trives. Svaret på det er (selv om det er preliminært) et ja. De som finner Audeze LCD-2 for "mørk" vil finne HE-500 fra HiFiMAN som et svakt friskt pust - og de vil finne TH-900 som et langt større friskt pust. Men, ikke så friskt at sausen blir usmaklig. Men, smaken er som kjent delt...
*) Gleder meg til å høre om disse har noe magic sauce som gjør at de kan være i samme rom som he-500 og lcd'ene, eller om det er samme gamle leksa hvor plannar/ortho'ene er noe for seg selv.