Albumstafetten 20

[H.R]

Se der ja. Er litt amputert da jeg måtte låne bort anlegget på kontoret til fingeren. Han fortjener jo det mest rufsete jeg har stående, og det fikk han gitt. Spotify fungerer ikke på transporteren uten mikkmakk, og med kun en effektforsterker så får jeg ikke koblet til pc'n. Prøver å få med meg ting på bøgfjøla men med kun monohodetelefoner er det ikke til forlystelse for å si det slik...

 

[Tremor]

Takker for hyggelige tilbakemeldinger Synd ikkje plata var like hyggelig (for meg), men en av de fine tingene med stafetten er at man tvinges til å lytte flere ganger til ting man ellers ikkje ville funnet på å lytte til, og kem vet? Plutselig åpnes det noen dører, og så har man fått utvidet horisonten enda mer. Og det er jo evt. en skikkelig bonus!

Uansett ka eg får i fanget i stafettene, så prøver eg alltid å nullstille meg totalt og kaste alle fordommer på dør - for meg er det eneste måten å klare å gi skivene en "riktig" karakter.

Hehe, hyggelig plate du liksom, det var dagens latterkule. Noe sier meg at målet deres er endel mil unna å være hyggelige. Faktisk tror jeg ikke det ville ha blitt hyggelig om det hadde vært fremført på hyggeleik (tm) over en kopp nypetè i Arendal Herbariumsforening.

Tror det er veldig rett å prøve og kaste fordommene, men det er jammen ikke helt enkelt. Det minner meg mer enn bare litt om "plenen" min sommerstid: uansett hvor lite jeg steller den tyter det opp ugress overalt. Jeg har ihvertfall prøvd å høre platene jeg har fått utdelt og danne meg en mening om dem på bakgrunn av det lille som måtte være av viten fra før av og kanskje krote ned noen ord før jeg har supplert litt fra weben. Det funker for meg. Tror jeg.

 

[Dazed]

Men det antagelig bedre enn Type O Negative, som jeg var så uheldig å kjøpe en plate av for noen år siden.

Nok et glimrende band!

Nå måtte jeg jammen sette på "October Rust". Takk for påminnelsen!

 

[Dazed]

Se der ja. Er litt amputert da jeg måtte låne bort anlegget på kontoret til fingeren. Han fortjener jo det mest rufsete jeg har stående, og det fikk han gitt. Spotify fungerer ikke på transporteren uten mikkmakk, og med kun en effektforsterker så får jeg ikke koblet til pc'n. Prøver å få med meg ting på bøgfjøla men med kun monohodetelefoner er det ikke til forlystelse for å si det slik...

Spotify funker vel med Triode's plugin på LMS-serveren?

Ellers koster en Apple TV bare 800 spenn. Den har Toslink og hdmi ut, så du kan sende lyden til dac-en, og støtter airplay, så du kan sitte i sofaen og pelle på fjøla mens vellyden strømmer.

 

[OAlex]

Men det antagelig bedre enn Type O Negative, som jeg var så uheldig å kjøpe en plate av for noen år siden.

Nok et glimrende band!

...
Nå måtte jeg jammen sette på "October Rust". Takk for påminnelsen!

Versågod

 

[OAlex]

Apropos. Vokalisten i Type O Negative strøk vel med for noen år siden. Han ser da sunn og frisk ut på videoene, bortsett fra en litt usunn hvitfarge. Var det rock'n roll som tok livet av ham?

 

[Dazed]

Stemmer. Si dét... Hjertefeil i en alder av 48. Han kvaltes i alle fall ikke av sitt eget oppkast i en alder av 27. Det er vel det som er rockedøden.

 

[Dazed]

Dette tror jeg blir veldig bra når jeg får satt meg i sofaen hjemme med et volum som føles mer på kroppen, og med bedre lyd. Musikk man kan bli oppslukt av, på en måte.

...Og det gjorde det. Opplevelsen ble vesentlig bedre, som forventet. Sikker åtter, dette. Kanskje bedre også, på en god dag.

 

[Eviledorf]

Stemmer. Si dét... Hjertefeil i en alder av 48. Han kvaltes i alle fall ikke av sitt eget oppkast i en alder av 27. Det er vel det som er rockedøden.

Tror ikke dødsårsaken er så viktig, man kan også skyte seg og ta en overdose. Men at man må være 27 er ganske så essensielt.

Jeg ble inspirert til å sette på litt Type O nå...

 

[Tremor]

Jonathan Richman & The Modern Lovers – The Modern Lovers (1976)

Plata stammer fra to demosessioner i '71 og '72 med John Cale som produsent på den siste. Deres neste session som håpefullt nok skulle produsere debutplate sammenfalt tragisk nok med døden til kompisen Gram Parsons og ble av den grunn mindre fruktbar. Jonathan Richman var allerede på vei i en annen, mer neddempet og roligere retning, så muligens er det like greit for oss (som befinner oss i ettertiden) at det gikk som det gikk og at disse demoene etterhvert ble til plate.

Musikken er i stor grad bassdrevet med storslagen ståkukbass, som det heter på fagspråket. Rytmeseksjonen tvinger dette avgårde i et meget presist driv hvor bassisten Ernie Brooks (først og fremst) holder et fjellstøtt groove sammen med trommisen sin tvers igjennom plata. Det gir Richman nærmest frie tøyler til å gjøre hva han vil med låtene sine på toppen. Og han mener alvor med sin nærmest 'kvantefysiske' seksuelle frustrasjon:

Tonight I'm all alone in my room
I'll go insane if you won't sleep with me
I'll still be with you
I'm gonna meet you on the astral plane

Selv om jeg liker dette veldig godt klarer jeg ikke riste av meg lysten til å høre Stooges og Funhouse når jeg spiller plata; villskapen som mangler. Altså en ganske så vesentlig del av rocken... Han er ingen stor vokalonanist Jonathan, det skal han imidlertid ha, så den som søker teflonbelagt stemmeprakt finner neppe noe å skrive i brevet hjem om her, dette er nemlig en plate for dem som setter vilje foran evne.

Jeg liker denne plata godt, men jeg føler ikke at jeg kan gi den mer enn en 5er. Syns det er en veldig vanskelig plate å mene noe om siden det sjangermessig stemmer og jeg hører at det er endel bra låter, men det mangler noe hele veien. Det høres liksom litt ... halvhjertet ut. Eller kanskje snarere uforløst? Jeg ble ganske optimistisk etter 5-6 runder når jeg begynte å oppfatte et annet budskap enn at han ville ha en dame, men det er nå forsvunnet og jeg vet ikke lenger hva det var. Kanskje er plata enda en grunn til å beklage at Gram døde...

 

[Griffenfeldt]

The modern lovers

Utgitt i 76, men spilt inn i 71/72 er en skive av et band ledet av Jonathan Richman fra USA.
Hørte igjennom skiven flere ganger før jeg gjorde en bakgrunnssjekk av bandet og årstallet for skiven. At den ble gitt ut rundt den tiden den ble overrasket ikke meg, men at den var spilt inn 4-5 år før den ble gitt ut hadde jeg ikke trodd.
Her er den tydelige spor av punk og jeg så for meg ett par inspiratorer, men det jeg antok var tidsriktig, viser seg å være foregangsmusikk. Bare synd den ikke ble gitt ut tidligere for jeg tror da at punken muligens kunne kommet ett par år tidligere.Noe sier meg at denne skiven ganske tidlig ble tatt godt i mot og ansett som relativt god.

Ett par andre jeg synes jeg hører veldig mye av er The doors og delvis litt V.U da Jonathan Richman er en djevel på "tidsriktig" vokalbruk. Ergo er skiven litt før og litt etter sin tid.

På spor nr 1 Road runner bærer store preg av det som skulle bli en del av det som kjennetegner punk. En litt upolert og gjentagende klagende sound. Jeg trodde muligens låten skulle legge føringen for resten av skiven, men det var bare inntil jeg hørte de 10 første sekundene av låt nr 2, Astral plane hvor jeg formelig hører Jim Morrison sine dikt og syretrippen på orgelet til Ray Manzarek. Bizarre tekster med henvisninger til astrologi og halvkvedet surr på syre er en sikker vinner i mine ører.

Neste høydare kommer på spor nr 4 og heter Pablo Picasso. Her synes jeg det låter litt V.U. Nydelig nydelig tekst!
Plutselig vrir skiven ytterligere mot punk igjen på spor nr 5, She cracked.
Etter denne klarer jeg ikke helt å følge med inntil avsluttningssporet Modern World som løfter hele albumet tilbake der det bør være.

Terningkast 8.5

 

[Tremor]

Aha. De referansene dine til Velvet Underground og Doors gjør at jeg skjønner litt mer; det er jo to band jeg aldri helt har forstått meg på.

 

[janfrt]

Strøkne anmeldelser og her er ihvertfall jeg enig med begge to. Han har snekret mye rart, helt ut i skikkelig country-land en gang i blant. Synes det lukter John Cale der han produserer. Jerry Harrison på bass, senere i Talking Heads.

 

[Tremor]

Strøkne anmeldelser og her er ihvertfall jeg enig med begge to. Han har snekret mye rart, helt ut i skikkelig country-land en gang i blant. Synes det lukter John Cale der han produserer. Jerry Harrison på bass, senere i Talking Heads.

Er ikke det Ernie Brooks bassisten heter? Må innrømme at jeg slo opp på wikipedia og derfor kan være en smule feilinformert.

 

[janfrt]

Strøkne anmeldelser og her er ihvertfall jeg enig med begge to. Han har snekret mye rart, helt ut i skikkelig country-land en gang i blant. Synes det lukter John Cale der han produserer. Jerry Harrison på bass, senere i Talking Heads.

Er ikke det Ernie Brooks bassisten heter? Må innrømme at jeg slo opp på wikipedia og derfor kan være en smule feilinformert.

Mulig jeg tar feil. Dette er hva jeg vet, også fra Wiki:

Jerry Harrison (born Jeremiah Griffin Harrison, February 21, 1949, in Milwaukee, Wisconsin) is an American songwriter, musician and producer. He achieved fame as the keyboardist and guitarist for the pioneering New Wave band Talking Headsand as an original member of The Modern Lovers.^[1].

 

[united]

Keybords på Jerry.

 

[janfrt]

Keybords på Jerry.

Living and learning. Heldigvis har jeg blitt så gammel at jeg synes dette er hyggelig.

 

[Townes]

Gullefine anmeldelser.

Lærte noe eg også, var sikker på at disse demoinnspillingene daterte seg fra 1973, ikkje 71/72. Jeje, united, styrker jo bare kjærligheten til 1971 det i så fall, for denne skiva har eg hatt skikkelig sansen for siden den kom meg for øret.

Skjønner begge anmelderne sine oppfatninger og begrunnelser - enig med Tremor at det mangler litt villskap ala Stooges, og er på linje med Griffenfeldt angående V.U. paralleller. Har sansen for Richman, både som den upolerte vokalisten han er, og den fremragende låtskriveren han tidvis også er. En del av soloskivene hans (eks. Jonathan sings og Jonathan goes country) er skikkelig snasne ting!

Modern lovers skiva er finfin den, ville nok trolig landet på 8/10.

 

[Eviledorf]

Fikk bare såvidt hørt gjennom denne en gang, men etter å ha lest disse glimrende anmeldelsene skal jeg sjekke igjen. Alle bandene det referes til her er noe jeg liker veldig godt.

Roadrunner som åpner platen trodde jeg var en Sex Pistols cover når jeg hørte for første gang, men det viser seg at det er dette som er originalen. Dette var vist nok Johnny Rottens favoritt sang. Han likte den så god at han ikke gadd å lære seg teksten en gang

 

[rolfozzy]

Lenge siden jeg har hørt Modern Lovers. Og Jonathan Richman. Fikk kopiert et par plater over på kassett den gang. Tror den ene var denne som er anmeldt her.
Forøvrig var det to meget bra anmeldelser.

Den andre jeg hadde på kassett var den som hadde Ice Cream Man kan jeg huske. Artig låt. Lillo Stenberg tror jeg har hørt mye på J.R. og blitt inspirert.

 

[Tremor]

Lenge siden jeg har hørt Modern Lovers. Og Jonathan Richman. Fikk kopiert et par plater over på kassett den gang. Tror den ene var denne som er anmeldt her.
Forøvrig var det to meget bra anmeldelser.

Den andre jeg hadde på kassett var den som hadde Ice Cream Man kan jeg huske. Artig låt. Lillo Stenberg tror jeg har hørt mye på J.R. og blitt inspirert.

Den samme 'Ice Cream Man' som er skrevet av John Brim og udødeliggjort av Tom Waits?

Jeg skjønner at det er noe med fyren (Jonathan Richman altså), så jeg skal bruke dagen i dag til å bli litt bedre kjent med han.

Jonathan Sings, Jonathan Goes Country og Back In Your Life er notert. Edit: det gikk skeis. Ingen av disse er på Spotify.

 

[BurntIsland]

Jonathan Richman- flott mann, super plate, enkle naivistiske låter, av og til på grensen til det enerverede, det samme kan sies om stemmebruk, backet opp av et glimrende band; rett og slett en klassiker!
Jeg syns anmeldelsene fanger det hele godt.

 

[Kaare G. Opsahl]

Veldig bra anmeldelser av en meget god plate. Plutoniumsbra jobbet

 

[BurntIsland]

Lenge siden jeg har hørt Modern Lovers. Og Jonathan Richman. Fikk kopiert et par plater over på kassett den gang. Tror den ene var denne som er anmeldt her.
Forøvrig var det to meget bra anmeldelser.

Den andre jeg hadde på kassett var den som hadde Ice Cream Man kan jeg huske. Artig låt. Lillo Stenberg tror jeg har hørt mye på J.R. og blitt inspirert.

Den samme 'Ice Cream Man' som er skrevet av John Brim og udødeliggjort av Tom Waits?

Jeg skjønner at det er noe med fyren (Jonathan Richman altså), så jeg skal bruke dagen i dag til å bli litt bedre kjent med han.

Jonathan Sings, Jonathan Goes Country og Back In Your Life er notert. Edit: det gikk skeis. Ingen av disse er på Spotify.

Det er ikke samme Ice Cream Man, Jonathan Richman sin er best kjent gjennom live versjonen, på grunn av måten den slutter på (eller ikke..)

 

[Handsoer]

Jonathan Richman er konge på haugen! (Riktignok har han sin egen lille haug - men det er nå så). Jeg falt for ham når jeg hørte ''The Beach'', ''My Jeans'', ''Down in Bermuda'' osv fra 'Rockin' Romance' - hysterisk morsomme tekster som samtidig er rørende naive.
Her er ett godt eksempel:

Jonathan Richman - I Was Dancing In The Lesbian Bar Live - YouTube

The Modern Lover har jeg hørt lite på, takk til stafetten igjen; Det er flott musikk, mye Velvet og garasje assosiasjoner, men de gjør til noe helt eget.
Er det bare jeg eller hører vi et frampeik mot Talking Heads?

Edit: Han har fortsatt med god musikk: denne er fra 1998

http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=si6G0pSzOfY

og ikke minst denne, fra samme album:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=BhSWUBC1HcI

 

[Griffenfeldt]

Tremor og undertegnede skulle hatt et terningkast for synkroninnlevering i natt. Hehe

 

[Bent]

Flotte anmeldelser av en plate jeg har hørt et par ganger før stafetten. Jeg synes platen er ganske bra og hadde nok havnet en plass midt mellom Tremor og Grittenfeldt1 i karakter.

 

[united]

Fine anmeldelser, dere har virkelig tatt essensen, syns jeg.

Jeg oppdaga Jonathan i 1977/8 etter den første Modern Lovers plata, og de tre

albumene som kom før 70-åra ebbet ut, er fortsatt mine favorittplater med mannen. De er betydelig mer naivistiske, romantiske og søte enn stafettplata. Først på 80-tallet begynte jeg å like debutplata hans. Som ble valgt her fordi det jo er begynnelsen og fordi den har en viss rockehistorisk betydning. Han er en helt genial songwriter, mener jeg, og gudene må vite hva han og Gram Parsons kunne ha kokt ihop. De spilte minigolf dagen før Parson døde og hadde blitt enige om et samarbeide.

Richman leverte bra plater utover i 90-åra og videre inn i vårt årtusen også, men jeg har ikke fulgt ham så grundig. Så ham nylig på TV, ble "tvunget" til å se filmen There's something about Mary (Alle elsker Mary). Jonathan gikk ledig omkring i filmen med en gitar og sang fortellerstemmen. Kostelig. EN gang har jeg sett ham live, det var også historisk fordi det var siste kveld på Vikateatret (tror jeg det het). Umiddelbart etter konserten (samme natt) ble bygningene jevnet med jorden. Istedet for verkstedhaller kom det stygge Aker Brygge opp. Men, men, med Cruise Cafe, det skal de ha.

 

[Townes]

Hei!

Eg bare assisterer for Dazed, og stiter her og venter på Nantucket Sleighride eg

 

[Dazed]

Godt!

Puh! Jeg trodde et øyeblikk at det var jeg som hadde glemt å levere, jeg.

 

[Townes]

Godt!

Puh! Jeg trodde et øyeblikk at det var jeg som hadde glemt å levere, jeg.

Hi hi. Neida, bare glemt å være på hugget

 

[Kaare G. Opsahl]

ingen levering før i kveld fra selveste meg

 

[Townes]

ingen levering før i kveld fra selveste meg

Greit...

notetoself:
husk å trekke skiva til fingern et par ekstra terningkast for tort og svie...

 

[Kaare G. Opsahl]

ingen levering før i kveld fra selveste meg

Greit...

notetoself:
husk å trekke skiva til fingern et par ekstra terningkast for tort og svie...

Hulk! jeg burde skrevet den ferdig i helgen. Nå er det jobb frem til 1800 for pokkersen

 

[Anonym]

Poster i kveld en gang jeg også, har ikke glemt det.

 

[Kaare G. Opsahl]

Mountain - Nantucket Sleighride (1971)
10 låter cv 45 minutter

Korpset som spilte på platen var:

Leslie West – Gitar-Vokal
Felix Pappalardi – Bass,Rytmegitar, piano og vokal
Corky Laing - Trommer
Steve Knight – Orgel og skranglepærer

Det første jeg la merke til når jeg startet å lytte til denne skiva er at denne har Steve Harris (Iron Maiden) hørt mye på.

Åpningskuttet er fantastisk. Drivende rock hvor korpset er I storform. Fantastisk trommeslager. Jeg trodde først det var Ginger Baker I Cream. Fantastisk traktering av dobbel basstromme. Musikalsk med mye luft. Slik dobbelbass I et trommesett skal være.

Det neste jeg bet meg merke I var vokalisten: fabelaktig kul stemme. Fullt øs I det ene øyeblikket og ned på "Robert Plant I dempet modus" I neste øyeblikk.

Utrolig hvor mye musikk jeg aldri har hørt. Dette har vært ukjent I alle år. Denne plata er en kandidat til 10 på topp 2013 for undertegnede.

Dette er drivende kul rock I toppklasse fra storhetstiden for sjangeren. Det tidstypiske fra perioden er tydelig. Spilleglede, korpset oser av det. Kreativitet og lekenhet I komposisjonene.

Her er det premetal, rock og litt progt (på en fin måte) Tekstene er litt kulteite (hakke lyttet mye til de)

Cream er bandet som disse gutta har latt seg tungt influere av. Flere av musikantene fra begge bandene har spilt på hverandres skiver og konserter.

Denne skiva blir bedre og bedre. Anbefales!

Edit: Denne skiva overgår hvilken som helst Creamskive i min bok. Bare så det er skrevet. Bastabombombom!!!

9/10

 

[Anonym]

Mountain - Nantucket Sleighride
Har lyttet gjennom albumet halvannen gang før denne gjennomlyttingen og jeg gledet meg såpass at jeg tok med hodetelefoner, pils, hunden og potetgull inn på soverommet for å få være sikker på å få være i fred.
Jeg skal sjekke ut de andre utgivelsene til bandet i løpet av uka. Dette er album som har tålt tidens tann og det er bare de virkelige gode albumene som tåler >40år med glans

Karakteren blir 9/10, har en mistanke om at det her er en klassiker som har gått meg hus forbi. Her er det ikke et dårlig spor.


Albumet starter i bra driv med Don’t look around, ikke noen tvil om at det er 70’talls rock ispedd et snev med inspirasjon fra heavy sjangeren.

Taunta og Nantucket sleighride henger sammen og starter som en ballade før tempoet skus opp. Jeg vil si at tittelsporet er fantastisk bra og hvis jeg skulle gitt karakter på kun dette sporet ville det blitt 10/10

You can’t get away er en super låt, litt som en bra variant av Creedence. Det er en understatement å si at den svinger.

Tired Angels er også en godlåt, mer som en ballade ispedd en overdose med gitarer. Tempoet er skrudd ned og andre halvdel av låta er å betrakte som instrumental.

The Animal trainer and the toad er en typisk klassisk rockesang, svinger som f.... den også.

My lady er i samme sjanger som forrige sang, kult lydbilde på denne sangen.

Travellin’ in the dark er så bra og fengende at den sikkert hadde blitt spilt istykker på de kommersielle radiokanalene dersom den hadde blitt gitt ut i dag.

The great train robbery er nok en låt som gir meg Creedence assosiasjoner (på en positiv måte), mens jeg lytter til dette sporet så slår det meg at vokalprestasjonen er god på hele albumet (gutta vet også hvordan de skal traktere instrumentene sine).

Travellin’ in the dark (live) er minst like tøff som studioversjonen, det er ikke overflødig å ha med den låta 2 ganger på samme albumet.

 

[Townes]

Supert folkens!

Denne skiva er nesten sjelden vare spør du meg. Det rocker som faèn, uten at det på noe tidspunkt går utover de strålende melodilinjene som serveres som perler på en snor. Dette har tålt tidas tann temmelig godt syns eg, og eg hadde nok landet på 8+/10. Tøff plate rett og slett.

Fredag + øl + Nantucket sleighride på passe drithøyt volum = Suksess!

 

[Tremor]

Jeg melder meg på i klubben til de som ikke har hørt denne plata før, men som har bakoversveis nå. Nok et overveldende orkester som må hankes inn. Takk for strålende anmeldelser.

PS! - Hvor lenge må en Nøgne ø imperial Stout som har vært lagret liggende ??? stå oppreist før den kan jekkes uten risk for bunnslam? Anyone?

 

[Bent]

Flotte anmeldelser karer. Ekstra morro at dere begge ikke kjente til plata fra før.
Jeg synes personlig at Mountain er et av de beste rockebanda fra begynnelsen av 70-tallet og spesielt denne plata som er deres mest helstøpte.
Tittelkuttet er som Anonym skriver bare helt fantastisk, men resten av plata er ikke langt etter den heller. Godt enig med karaktergivningen til begge selfølgelig.