Presenter en klassiker
- Trådstarter Rune S
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Å fydda !LLabbis
Gjest
Klassisk, tidløst mesterverk:
Denne også:
Mvh
The Fuzz - s/t
Disse damene spilte bare inn denne LPen og en ekstra single, men allikevel leverte de ikke bare en slående soul-skive, de lagde med dette også ett av de første konseptalbumene levert av et band bestående av bare kvinner. Også omtalt av lokale musikere som det albumet som fantes i enhver bandbuss i det området akkurat da. Absolutt en klassiker.
Siden James Taylor sin Sweet Baby James er nevnt (flott plate forøvrig), hvorfor ikkje ta ei litt mindre kjent skive, med en litt mindre kjent fyr, litt i samme gata, bare mye bedre
Eric Andersen - Blue River (Columbia, 1972)
Eric Andersen (ja, han som har gitt ut skive sammen med Jonas Fjeld og Rick Danko) var allerede en relativt etablert folktrubadur i Greenwhich Village miljøet, uten at han hadde produsert album som sendte gisp og sjokkbølger gjennom publikummet. Det skjedde først med Blue River fra 1972, hans åttende album.
Blue River er innspilt i Nashville 1972, og er i mine ører det udiskutable høydepunktet i Eric Andersens relaltivt omfattende diskografi. Dette er lavmælt, nedtonet folk/visesang med ettertenksomme tekster, strøkne arrangementer og med et knippe låter som matcher hva som helst. Åpningskuttet Is it really love at all nyter dessuten godt av gjestevokal fra en artist omtalt tidligere i tråden: Joni Mitchell leverer varene så det holder i en uendelig vakker låt.
Strøken låt som setter standarden for resten av skiva.
Foruten Joni Mitchell er det flere andre navn verdt å nevne, som bidrar til å gjøre Blue River til det mesterverket det er; David Briggs trakterer tangenter, og han har jobbet med storheter som Elvis Presley, Johnny Cash og Todd Rundgren for å nevne noen. Undervurderte Eddie Hinton bidrar også på skiva, med å håndtere både akustiske og elektriske gitarer.
I tillegg til åpningskuttet er det to låter til som må fremheves, det ene er tittelkuttet, hvor absolutt alt stemmer
Gåsehuden sitter temmlig løst her, mye takket være en guddommelig koring fra Mitchell. Men selve rosinen i pølsa kommer ikjke før i syvende låt; Sheila. Der må eg rett og slett bare la låta snakke for seg sjøl:
"Lytt og lær" Og legg spesielt merke til gitarsoloen etter ca 2:04 - brrrrrr, på med ullgenser, her er det mye gåsehud igjen.
Dette er for meg de tre skarpeste låtene på skiva, men det finnes ikkje et svakt øyeblikk her. Som nevnt, dette er nedpå, virkelig rolige saker - perfekt til en mørk høstkveld med fyr i peisen og et glas rødvin til. Skulle du kjøpe cd-utgava får du med to bonuskutt, hvor det ene er en Hank Williams cover; Why don't you love me like you used to do (I mine ører står ikkje versjonen et sekund tilbake for Costello sin), og den andre en helt nydelig sak som heter Come to my bedsie my darling.
Andersen har andre mer enn godkjente skiver på samvittigheten, men han har aldri, verken før eller siden, vært i nærheten av å oppnå det han gjorde med Blue River. Han fulgte opp med Stages noen år senere, men her gikk master-tapen tapt i en årrekke, før det dukket opp igjen og ble utgitt som Stages; the lost album - den er også vel verdt en lytt.
Blue River er Klassiker - approved så det holder her i gårdenKan jo ikke snakke om klassikere uten å nevne andre albumet til Nick Drake.
Med god hjelp fra folk fra Fairport convention og John Cale har Drake her laget et fantstisk fint og nedpå album. Det låter litt J. Mitchell og litt Van Morrison til tider. Lavmelt og til tider litt "Jazzete". Her er det både blåsere og strykere for å skape den vakre stemningen på platen. Det gjør heller ingenting at N.Drake var en fantastisk tekst forfatter.
Så absolutt en klassiker som bør være i en hver musikk samling med respekt for seg selv!
Nick Drake - Bryter Layter(1970)
Vedlegg
Jeje, tar en til - hopper ett år fram i tid, og fra folk/singer songwriter til (nesten) reinspikka kauntry
Charlie Rich - Behind closed doors (1973)
Om eg blir tvunget til å liste opp topp 5 countryskiver ville nok denne skiva fra the silver fox fått delta i det celebre selskap, sammen med bl.a. Gram Parsons og Dwight Yoakam. De siste hadde eg nok måttet tygge litt på.
Rich hadde allerede vært i showbizz nokså lenge da dette landemerke-albumet, produsert av ringreven Billy Sherrill, så dagens lys i 1973. Rich hadde gjort innspillinger for bl.a. Judd Records, eid av broren til Sam Phillips. Senere gjorde han også mye på nettopp Sun Records, og Sam Phillips skal vel ha sagt noe sånt som at Rich var den mest "fullendte" musiker han oppdaget (sjøl om det er åpent for diskusjon om han skal ha hele æren for å ha oppdaget denne briljante låtskriver, musiker, og ikkje minst vokalist).
Dette er albumet som gjorde Rich til en stjerne - tre country music association priser ble innkassert; beste mannlige vokalist, beste album og beste singel, og det mye takket være en utsøkt (dog temmelig cheesy) produksjon fra Sherrill. Det kan sies at det er kynisk kommerst, det spilte på alle rette strenger for å bli en kassasuksess, hvilket det også ble. Prisdrysset fortsatte med bl.a. Grammy for beste mannlige country-vokal også. Det sier ikkje rent lite, i en sjanger det dengang vokste gode vokalister på trær.
Her er det arrangementer og stryk i bøtter og spann, det er cheesy&sleazy, men Charlie Rich, med sin helt fantastiske formidlingsevne bærer disse låtene på en fremragende måte. Til tider er dette er det også svært poppa, spesielt på det som vel var albumets største hit
Suverent framført, ingen problemer med å skjønne at dette solgte som hakka møkk i 1973 (låta lå på flere hitlister samtidig), men for meg er det flere låter som overgår denne (og det sier ikjke så lite).
Et av kutta som topper the most beautiful girl, er tittelkuttet. Det er helt fullstendig feilfritt i mine ører, og timinga til Rich, både piano og vokal er rein perfeksjonisme. Strykerne er på grensa til det pompøse og nesten litt "over the top", men det er noe med nærheten, intensiteten og oppriktigheten i Rich sin framføring som gjør det hele så nært og ekte. Et lite stykke kunst av ei låt - smøysa hater den like intenst som eg elsker den.
Fantastico!
Til slutt tar eg med en personlig favoritt fra skiva - You never really wanted me. Nydelig låt, mer nedpå og noe mindre orkestrert enn mye annet på skiva, dog strykerne er her også - men intet av dette tar fokuset fra det som gjør låta til en fullstendig killer; stemmen fra en formidler av rang.
Et makeløst countryalbum fra en fantastisk artist, som hadde fortjent et enda større publikum.
Vanvittig kul tråd RuneS!
Føler for å slenge inn ei plate til. Har hørt på dette siden midten av nittitallet. Kan ikke huske akkurat hvordan jeg fant dem, men jeg blir ALDRI lei av de sinnsyke feite riffa, det vanvittige samspillet disse gutta utviser, og det brutale talentet hver enkelt av musikerne har. Jeg klarer meg fint uten platene før CFH -skjønt de har sin sjarm- resten er perler på ei snor etter mitt skjønn.
Hadde det ikke vært for denne gjengen så er sikker på at metal-scenen hadde vært mye bleikere enn den er...
r.i.p. Dime!Vedlegg
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.245
- Antall liker
- 30.891
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Starter kvelden med å presentere en klassiker som IMO oppfyller trådstarters beskrivelse:
Ikke et eneste dødpunkt, hørbar fra første til siste spor, og mye mer enn det. Her er gode tekster, glimrende arrangementer og catchy melodier. Jeg vet at Gustav Lorentzen, som også døde alt, alt for tidlig, pleide å lete opp eksemplarer av denne plata på antikvariater og bruktmesser for å ha et lager som han kunne gi bort som gaver.
Gerry Raffertys andre soloalbum ble hans store gjennombrudd, og ingen som var ung på 70- og 80-tallet har gått glipp av altsaksofon- soloen på denne sangen her:
(Finnes det noe norsk ord for "haunting?")
Ja, jeg er forutinntatt. Jeg elsker disse linjene:
He`s got a dream about buying some land
Gonna give up the booze and the one- night stands
And then he`ll settle down in a quiet little town
And forget about everything
But you know he`s gonna keep moving
You know he`ll never stop moving
`Cause he`s rolling
He`s a rolling stone..
Sangen er nok autobiografisk. Gerry Rafferty følte seg aldri komfortabel som rockstjerne, og klarte heller aldri å kutte ut alkoholen. Dessverre.
Mitt eksemplar av City to City stammer fra utgivelsesåret. Det er nesten ihjelspilt. Og det er ikke bare "Baker Street" som det knitrer på. "Stealing Time", "Right down the Line" og "Mattie`s Rag" er like knitrete.
For meg er City to City den ultimate søndags-ettermiddag-avslapningsplata.
mvhSist redigert:
Gram Parsons
G.P. (1973)
Cecil Ingram Connor III, -best kjent som Gram Parsons er sammen med de andre fra The Byrds og Flying Burrito Brothers nærmest og regne som Country-rockens fedre.
Eller som han selv sa; "Cosmic American Music".
I levende live nådde han aldri stor kommersiell suksess, men har hatt enorm innflytelse på musikere og band.
The Rolling Stones, The Eagles, Linda Ronstadt, og mange, mange fler kan nevnes.
Her er Benedicte Brenden (Bazooka Boppers) With The Fuck Owens.
Still Feeling Blue
[video=youtube;rmp0pavBCKs]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=rmp0pavBCKs[/video]
Emmylou Harris ble løftet fram av Parsons, og uten dette samarbeidet hadde Harris hatt ei skral karriere.
[video=youtube;2VlwLdbeMvA]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=2VlwLdbeMvA[/video]
Etter sin død er Parsons blitt en legende. Hans bruk av religiøse bilder i tekster, og myten omkring hans død har bidratt til et fenomen man kaller Country Music Theology. Countrymusikk og kultur har tradisjonellt et sterkt innslag av religion og musikken er i mange tilfeller noen slags "White Spirituals".
En profet.
G.P. er Parsons første soloalbum, (av kun to, hvor Grievous Angel er den andre).
James Burton og Elvis Presley`s faste musikere er ikke den verste gjengen man kan ha i ryggen.
Emmylou Harris gjør nydelig harmonisang med Parsons.
Vokal og musikerprestasjoner er toppklasse.
-og for en feeling.
Albumets styrke er først og fremst vakre ballader.
She
[video=youtube;MlfKgNs-oro]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=MlfKgNs-oro[/video]
The New Soft Shoe
[video=youtube;3MzU_TeBdLo]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=3MzU_TeBdLo[/video]
A Song For You
[video=youtube;5Zee05t906M]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=5Zee05t906M[/video]
Lp`n har et herlig Gatefold-cover.
En klassiker.
Denne da? Den har jo oppnådd en tilnærmet legendestatus, vel fortjent spør du meg. Eneste aberet er at jeg savner endel av mine Belafonte-favoritter. Men han kunne jo ikke rekke over alt i løpet av én konsert
Vvinyl-jønki
Gjest
The Zombies, en engelsk gruppe som ble dannet i St. Albans, London i 1962
En gruppe som ikke sto noe tilbake for The Beatles eller Beach Boys når
det gjelder låtsnekring. Med sine intrikate, luftige melodier var de noe helt unikt.
Akkurat dette med deres intrikate lydbilde var kanskje en grunn til at de ikke
ble spillt så mye eller slo gjennom.
De er vel mest kjent for sangene: She's Not There-64, Tell Her No-65 og Time of the Season-69
Det er albumet Odessey and Oracle fra 1968 som er avbildet, kanskje et av 60-tallet,s beste album?
Eneste album fra gruppa som ikke besto av singler.
En gruppe som fortjener en plass i lyset fra lyskasterne.
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.245
- Antall liker
- 30.891
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Føler at jeg monopoliserer tråden litt, men når ingen andre legger inn noen klassikere..........
..........Tar jeg en til!
De fleste over 30(+) har vl iallfall hørt " Deirdres Samba", en av de vackra visorna pådenne klassikeren fre 1968. Den er jo fin den, og kjent.....
Jeg for min del fikk bakoversveis en vinterlørdag i 1970-71, da vi fikk en konsert i skoleaulaen av en ung og relativt ukjent visesanger som sang egne viser, og andres:
Det var mitt første møte med Ole Paus, og det jeg husker best var hans tolkning av Cornelis Vreeswijk. Ironisk, egentlig.
"Tio vackra visor" kalles, kanskje berettiget for juvelen i Cornelis` krone. I løpet av en drøy halvtine pløyer han gjennom "Deirdres Samba", "Veronica", "Somliga går i trasiga skor", "Felicia Adjö" og "Personliga Persson" bl.a.
Kanskje ikke helt glemt i dag, men ihvertfall godt under radaren. Denne plata er verd å søke opp. Cornelis`verk i det store og hele, egentlig. Og så kan man undres over geniet til en hollandsk sønn av en lastebilsjåfør som endte opp i det svenske vise- panteon sammen med kjemper som C.M.Bellmann.
mvhDa jeg som tenåring fikk denne på radaren i 1978, var jeg solgt.
Råtøff gitarist (Eddie Van Halen), helt sjef vokalist (David Lee Roth) i et uvanlig tett, samspilt band.
De framfører et knippe hardrock-låter uten svakheter, med en utrolig energi.
Dette er debutalbumet til Van Halen, men de ble etter mitt skjønn aldri mer fengende enn dette. Spill den gjerne i bilen. HØYT.
Garantert høy luftgitarfaktor.
mvh
Der fikk du inn Vreeswijk rett før meg, tkr!! bra.
MEN vi må ikke glemme denne..... Frank Sinatra Live at the Sands (kasino og hotell i Vegas) fra 1966, på tampen av den folkelige jazzens gullalder.
Giganten, i sitt første Live album, sammen med Count Basie's orkester. Hardtsvingende på en myk måte, med Sinatras unike fraseringer og en timing som matcher Basies's så til de grader "bakfotpiano"
Basie er den eneste jeg vet om som virkelig fikk det til å svinge med kun to noter...! Noen ganger holdt det med EN også
Siden vi er på jazzkjøret kan vi ta med en annen udødelig klassiker, en plate som ikke minst hififolket har trykket til sitt bryst og nesten spilt ihjel på utallige demoer.
"Night Train" fra 1962 - muligens den mest kjente av hans utgivelser og definitivt den som er mest "reissued" og utkommet i diverse audiofile varianter. Selv synes jeg faktisk at "We get requests" fra 1962 er et bedre og mer relaxed & harmonius album.. Oscar var en BAUTA av dimensjoner (bokstavelig talt), han har spilt med Basie, Ella, Duke, Charlie Parker og en hel røys av prominente jazzmusikere gjennom 60!!! år, og med over 200 utgivelser og mange Grammys under beltet. Så ham flere ganger, sist var vel i Konserthuset i Oslo, noe redusert etter slag/infarkt så venstre hånd bare pirket såvidt borti tangentene. Men Oscar var en som låt bedre med EN hånd enn de fleste med begge... uforglemmelig aften.
Jeg har egentlig aldri vært særlig interessert i hip-hop, men denne skiva her er så mye mer enn hip-hop sånn vi kjenner det fra monoton og en-dimensjonal gangstarap. Kjøpte den først p.g.a. Sabotage, men det er bare ett av mange fete, udødelige spor på denne utgivelsen. For meg er denne skiva på mange måter en fullkommen musikalsk rap-utgivelse som spenner over flere sjangere, full av energi, spilleglede, og attitude og krakilsk, frenetisk rapping. Denne skiva groover.
Vært no rockabilly til nå?
The Johnny Burnette trio - Johnny Burnette and the rock&roll trio (Coral, 1956)
Kan nokså trygt kalles rockabillyens hellige gral, i alle fall for min del. I løpet av to ulike studiosessions våren/sommeren1956 la Johnny Burnette, sammen med bl.a. broder Dorsey på bass,ned et knippe låter i New York og Nashville, hvorav de 12 antatt skarpeste utgjør dette fabelaktige debutalbumet, sluppet desember 1956. En session utpå vinteren/våren 1957 fant også sted, og totalt spilte de inn 25 kutt som The Johnny Burnette trio - alt klassisk rockabilly materiale.
Burnette brødrene var noe tøffinger og pøbler. De vokste opp i samme nabolag som en ikkje helt ukjent herremann ved navn Elvis, og hadde rykte på seg for å være noen bråkebøtter, som gjerne tøyde strikken nokså langt når de plaga de mindre kidsa i området - å få en sigarettglo i låret fra en Burnette var visstnok ikkje helt uvanlig...
Denne tøffheten/råskapen gjenspeiles definitvit i musikken, dette er hakket villere og strengere enn hva eksempelvis tilsvarende Sun artister leverte (sett bort fra all bluesen på Sun records da). Gitaren til Johnny hadde et sound, og en villskap som må ha sendt sjokkbølger gjennom store deler av USA jula 56. Dette er rufsete og upolert rockabilly, med snert og ekthet som går utenpå det aller meste. Eneste eg kommer på i farten som matcher Burnette trio må være et utvalg låter av Ronnie Self, som også var litt av en type.
Skiva åpner med Big Joe Turner sin Honey hush (som også Elvis Costello gjorde på Almost blue). Hørt noen versjoner av denne låta, inkl. originalen, men det er Burnette trio som har servert den definitive tolkningen i mi bok, bare hør den gitarlyden...
Og sjeldent har vel denne verselinja hørtes bedre/mer truende ut:
For meg, definitivt noe av den aller aller argeste rockabilly fanget på tape.
Det er flere godbiter her, må dra fram Train kep't a rollin, Lonesone train og Rock billy boogie, sistnevnte har Robert Gordon forøvrig levert på fremragende vis
Totalt brenner de gjennom 12 låter, det hele med så mye attitude, vitaltiet og råskap at de levner ingen verdens tvil om at de var 100% the real deal, og skal du bare ha ei rockabillyskive i samlinga di (men det skal du jo ikkje), så kan det godt være denne. Senere ble det dessverre mye pudding og svisker fra Burnette, men denne står som ei påle.
Klassiker!
Klassiker:
Slayer's beste etter min mening, og en metal-klassiker god som noen. Reign In Blood og South Of Heaven var opptaktene til denn thrashklassikeren som aldri ble overgått av noen av deres seneste utgivelser. Og nå som Hanneman er død kommer det aldri til å komme noe bedre enn Seasons In The Abyss, heller.
Her er klassikerealbumet fra mannen som satte Hammond B3 på jazzkartet......... Jimmy Smith! The father of Acid Jazz!
Med utallige innspillinger på jazzens to mest kjente "intime" labels på femti- og sekstitallet - "Blue Note" og "Verve", var han inspirasjonskilden for de aller fleste nye jazzorganister helt frem til moderne tid. Hør f.eks. på albumet "Incredible!" med Joey DeFrancesco (hvor Smith også sitter inn). Smith ble tidlig døpt til "The Incredible" og dette albumet fra DeFrancesco er den definitive tip of the hat til mesteren. De spilte sammen senere også helt frem til Smith's bortgang i 2005.
Thrashklassiker fra Brasilianske Sepultura:
Ministry sin industrialklassiker Psalm 69: The Way To Succeed And The Way To Suck Eggs fra 1992. En vegg av steinharde, repetetive gitarriff fra nå avdøde Mike Scaccia som døde lille Julaften i fjor bare 47 år gammel etter en konsert i Fort Worth, Texas.
Klassisk Ozzy. Etter at han ble sparket fra Black Sabbath p.g.a. hor, fyll, og alt det andre de holdt på med på den tiden, fikk han etterhvert stablet seg på beina igjen og hooket opp med Rhandy Rhoads, det gudbenådete gitartalentet med bakgrunn fra klassisk musikk som må regnes som en av de beste metalgitarister noensinne. Kanskje ikke en klassiker på tvers av sjangere, men innen metal er det ikke noe å lure på. Blizzard Of Ozz blir stående, mye på grunn av Rhoads sitt gitarspill.
Klassiker i min bok:
Instrumental Rock er ikke veldig godt representert foreløpig.... det rettes opp nå med Satriani's andre album "Surfin' with the Alien" - et hardtslående testament på gitarens unike posisjon i rock sammenheng. Umåtelig populært album som solgte bra worldwide og som fikk Satriani opp og frem som den glimrende musiker han var (og er). Dette er mannen som har gitt timer til Steve Vai....
Tidløs shitkickin' boogie speedrock av cooleste merke. Sluket's "få fot og ny energi igjen" skive... sammen med "No more Tears" (Ozzy)
Spor 5, Satch Boogie er også noe av det aller cooleste man kan prøve å lære seg hvis man klimprer litt selv innimellom. I approve!
Definitivt. Brukte en hel uke før den satt!Spor 5, Satch Boogie er også noe av det aller cooleste man kan prøve å lære seg hvis man klimprer litt selv innimellom. I approve!
Edit;
Yeah, right!
Definitivt. Brukte en hel uke før den satt!Spor 5, Satch Boogie er også noe av det aller cooleste man kan prøve å lære seg hvis man klimprer litt selv innimellom. I approve!
Edit;
Bra initiativ til en fin tråd Rune S!
Ja, hva er en klassiker egentlig?
Er det en millionselger?
Er det ei skive med en eller to store hiter som blir i hel spilt på radio?
Er det ei skive som man har et godt forhold til pga omstendigheter rundt? Som f.eks.; man var forelsket eller at det var første album av artisten som man fikk i samlingen sin, eller kanskje rett og slett en av de første platene man hørte?
Tja, vanskelig å si, men jeg tror at det er opp til hver enkelt og definere en klassiker.
Mitt første album med Bachman Turner Overdrive var Head On. Det var albumet som havnet først i samlingen min av BTO sine.
Jeg elsket jo bandet fra før da jeg kjente både BTO II og Four Wheel Drive, men dette albumet var litt annerledes. Forholdsvis rolige låter som blandet inn både jazz og blues, men også låter i den sedvanlige stilen som jeg kjente de så godt fra av. Tunge låter med den karakteristiske brølevokalen til Randy Bachman.
Så for meg er nok Head On det største albumet til BTO. Jeg velger og kalle det for en klassiker. Mens i musikkverdenen så er det nok Not Fragile som er regnet som det største albummet og har en klassikerstatus.
Mange (flertallet) av det jeg ville hatt med her er allerede nevnt, men her er et par til:
Første skiva jeg kjøpte for egne penger.
Denne ga Rod Stewart et vesentlig bredere publikum
Sparks fikk sin første hit m/åpningssporet på denne, og fulgte opp med 4-5 kule skiver til før det ble pop/disco.
Og hvem hadde hørt om Joe Bonamassa før denne skiva kom ut?
![Joe Bonamassa & Bloodline - 1994 - Bloodline[1].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='600' height='600' viewBox%3D'0 0 600 600'%2F%3E)
Og mange har kanskje gått glipp av den ogsåGodt skrevet Jan Olav
Ser nå at jeg kanskje burde formulert meg annerledes i åpningsinnlegget,for når jeg har fått tenkt meg litt om så er det personlige klassikere som er mest artig å få høre om.Ikke hva Rolling Stone eller noen annen ramser opp.Og en personlig favoritt er da som du sier et album som kan ha enorm personlig betydning fordi man knytter det til hendelser i sitt liv.Slike historier er fascinerende å lese.
Men jeg tror uansett jeg oppnådde det jeg ville med tråden.For meg blir den et oppslagsverk jeg kommer til å gå tilbake i og hente frem ting jeg vil sjekke ut fremover.Det aller meste har jeg vert borti,men mye av det har jeg bare vert overfladisk borti uten at de har gjort inntrykk på meg.Dette er også noe av det som er komplisert med mange klassikere.
BTO er et av eksemplene jeg bare har lyttet nokså overfladisk til,uten at det helt har grepet tak i meg,men når du nemner det albumet der så kommer jeg til å sjekke ut det litt nermere
Dessuten gjetter jeg på at tråden etter hvert går over i en litt annen fase,der jeg selv kommer til å legge inn album som kanskje ikke er helt oppe blant mine topper,men likevel har vist seg veldig spennende over tid.
Så håper tråden blir for album som over tid har gjort sterkt PERSONLIG inntrykk,og ikke album man hører en gang og tenker,steikje tøfft dinnja skal ej anbefale,eller noe man har lest i "1000 album du må høre før du kreperer"
Litt klassisk kan umulig skade. Første gang jeg hørte denne innspillingen ble jeg så beveget at jeg gav 10 kr. til Frelsesarmeen i et svakt øyeblikk.....
Celloklassikeren over alle klassikere. Fantastisk spill og flott lyd, gjennutgitt en rekke ganger. Starker døde i april i år, nesten 90 år gammel etter å ha levd rimelig hektisk både privat og offentlig. Aner ikke hvor mange innspillinger han gjorde men det er mange. Men Bach's Cello Suiter fra 1964 er fyrlyset.Liker denne også. Trur det var den første plata jeg syns låt bedre på vinyl enn på cd/lossless streaming. Siden har det igrunn bare balla på seg...
Edit: For de som måtte lure er dette Peter Gabriel, Up -
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…