Presenter en klassiker

[oct]

Carly Simon. No Secrets. 1972:

Damen som ble spilt på de fleste fester i de tidlige 70 årene. Ikke verst, da hun var den eneste, bortsett fra Janis Joplin. Kvinnegruppa Ottar var vel ikke oppfunnet da. Tøff dame. Angstnevrotiker, brystkreftoperert & gift m. James Taylor i 11 år, sistnevnte kunne sikkert være en utfordring i seg selv. Klokkeklar stemme, og vakkert utseende, gjorde henne til en slags modell for eftertidens kvinnelige artister. Jada, jeg vet at country hadde vakre kvinner som trekkplaster lenge før. Stadig aktiv såvidt jeg vet. (har fusket litt. masse om artisten på internett).


mvh

 

[Handsoer]

......Angrer litt på at jeg ikke startet tråden litt annerledes,men gjort er gjort.Er kanskje ikke fullt så interesert i klassikere som i at der skulle vere en objektiv fasit på hva en klassiker er,men heller musikk/album som man personlig har stor glede av over tid.Album som står seg godt,musikk man kommer tilbake til fordi det engasjerer selv om man kanskje har spillt albumet uendelig antall ganger.

Men uansett så har ivertfall jeg fått veldig mange gode tips så langt i denne tråden,og håper andre også kan ha plukket opp et tips eller to man gjerne vil sjekke ut nermere.
Har mye jeg er tenkt å legge ut her etter hvert,i første omgang sikkert veldig mye kjent for de fleste,for så å komme over på litt mer sære ting,og ofte album som i helhet kanskje ikke er helt jamnt godt men likevel med veldig mye spennende ideer som gjør at det blir mye mer enn en døgnflue.

...det var slik jeg tolket deg. Ønsker man info om hva som regnes som klassiske album av ''de fleste'' (hadde tenkt å skrive 'den gemene hop' - men det kan tolkes nedlatende og det blir selvsagt bare tull) kan man sjekke ut disse listene:

Overall Chart : Best Ever Albums
eller denne:
Pictures of The 500 Greatest Albums Of All Time: 100-1 - Photos - NME.COM
eller denne som dekker de siste ti årene:
Pictures of 25 21st Century Albums NME Has Given 10/10 - Photos - NME.COM
eller denne for 80-tallet:
100 Best Albums of the Eighties | Rolling Stone
og så videre.....

Scott Walker er nevt ovenfor. ''Tilt'' er et av de vanskeligste tilgjengelige albumene jeg har. Og jeg har hylla full av Philip Glass, Iannis Xenakis, Steve Reich, Einojuhani Rautavaari, Terry Riley, Lutoslawsky, Turnage, Adés, osv. Tro meg: Scott Walker tar kaka. Jeg vil derfor anbefale et annet album av ham.
Et album som for meg er en klassiker. Jeg spillte det 3-4 ganger daglig i et halvt år tenker jeg. Her er en slags innesluttet kraft som beveger meg på en måte som ellers bare stor malerkunst har gjort. Man blir beveget og berørt og flyttet litt utenfor tid/rom sfæren man befinner seg i. Litt utenfor-meg-selv-opplevelse. Merkelige og intrikate tekster, rare låttitler; 'Track 2', 'Track 3' osv...det er vel bare to (tre?) av de 9 melodiene som har sangtitler - noe som bare understreker at helheten er det viktige her. Å sample en enkelt låt herfra gir neppe mye mening (noe jeg ærlig talt ikke vet noe om, i og med at jeg alltid spiller hele albumet når jeg hører det. Etter noen gangers gjennomhøring blir dette en nødvendighet.)
Sakte utviklende, skjøre og såre melodier, utsøkt arrangert og fremført av et musikalsk stjernelag. På alle måter en klassiker for meg:

Scott Walker: 'Climate Of Hunter' (1984)

..står ikke på noen av listene over

 

[Pesquera]

Dårlig med hip hop her, men denne beskrev langt på vei retningslinjene for det etterfølgende ti-året. Ikke deres beste, men definitivt en klassiker.

Og innen trip hop er vel disse selvskrevne (for så vidt som man kan argumentere for at Blue Lines er klassikeren)

 

[Handsoer]

Kom på etterpå at 'Tilt' er en del av ett større og lengre prosjekt, og fjorårets album er siste del av dette. Det er faktisk lettere å høre på enn 'Tilt' - som faktisk innimellom gir fysisk ubehag! Om 'Bish Bosch' er en klassiker? Åja - ihverfall hos meg!

Scott Walker: Bish Bosch (2012)

Allmusic.com oppsummerer Scott Walker slik: ''The enigmatic figurehead of art rock, a teen idol turned Jacques Brel admirer turned cult pop crooner turned avant-garde vocalist.''

 

[Jim.I.Hendriksen]

Kanskje Blue Lines er klassikeren hvis man spørr "ekspertisen" men det er "Mezzanine" man aldri helt blir ferdig med og da nærmer vi oss en klassiker? Jeg spiller den i hverfall ofte, en utrolig bra plate. Dummy er obligatorisk.

 

[Handsoer]

Kanskje Blue Lines er klassikeren hvis man spørr "ekspertisen" men det er "Mezzanine" man aldri helt blir ferdig med og da nærmer vi oss en klassiker? Jeg spiller den i hverfall ofte, en utrolig bra plate. Dummy er obligatorisk.

Enig i det. Og da tar vi i samme slengen med albumet som definerte en helt ny sjanger; og som på samme måte som overnevnte 'Climate Of Hunter' var et album jeg spillte kontinuerlig i et halvt år. Spiller det fortsatt, og jeg blir fremdeles like overrasket, overveldet og forført. Livet mitt hadde vært mye fattigere uten denne:

Tricky: Maxinquaye (1995)

anbefaler alle å lytte en runde til denne. I hvertfall om du liker Portishead og Massive Attack. (Som Tricky var en del av.) Eller bare lurer litt på hva moderne musikk egentlig har å by på når det gjelder modernitet.

 

[oct]

pink floyd. a saucerful of secrets. Intet årstall, men før 1970:

Dette er en sær skive i mine ører. Man kan dog ane et kommende band, der samfunns/systemkritikk får en sentral plass. IMO er Roger Waters tidlig på banen her. Corporal Clegg er alt ute & symboliserer artistens fars død,og egne traumer efter II verdenskrig. Set The Controls for The Heart Of The Sun er en visjon om fremtidig success. Noe bandet har klart! Trenger ikke vite mer, resten er historie. Kanskje en klassiker.En som ikke spilles meget.


mvh

 

[Clintern]

Neil Young er nevnt. Mitt møte med ham var først Unplugged, deretter Harvest. Elsker Young - en mann som klarer å gå inn i den menneskelige rufsete og vare materien og via lyd, formidle hva han finner, med nerve. Men det var først når en hyggelig dame på platekompaniet i oslo spurte om jeg hadde hørt det tidligere Young (jeg skulle kjøpe en ny Harvest) at det gikk opp for meg hvor ekstremt nervepotent Young er. Tok med "Tonight`s the night " hjem,og gud bedre for et innadvendt og utadvent trøkk...

 

[Creed]

The Velvet Underground og Lou Reed er med i tråden. Så da er det på tide at klassikeren Slow Dazzle av John Cale også kommer med.

Creed

 

[Creed]

Astral Weeks av Van Morrison er selvskreven som klassiker. Det er sikkert mange enige i.

Creed

 

[Creed]

Randy Newman - Sail Away er en annen klassiker i mine ører. Den mannen har fabelaktig gode tekster.

Creed

 

[oct]

Ulf Lundell. Kär och Galen

ikke så sær musikk. Inngagsbiletten til Ulf Lundell. Overlater til andre interesserte å gjøre "research".


mvh

 

[Zomby_Woof]

25-årsjubileum i disse dager. Bandet er gjenforent og på jubileumsturne, dessverre ikke med Muzz Skillings. Doug Wimbish er en jævla bra vikar for hvem det skal være, og kanskje min favoritt av de to tross alt. Men på dette skulle det vært Muzz, altså.

Überfete låter, helt fantastisk spilt, kanskje '80-tallets beste i mine ører.

 

[LarsC]

Når det gjelder 90-talls klassikere, uten å måtte begrense særheten i uttrykket, så er vel en av de evige klassikerne i min verden denne:

Dette er Boredoms i fri dressur og med et ubegrenset antall ideer ispedd humor og fantasi. Det tok meg vel tre gjennomlyttinger den gang da i 1994 før jeg sluttet å si "hæh!" og gikk over til "WOW".

 

[Handsoer]

Nesten teppebombing her, men skitt au.
Norsk denne gangen. (fortjener et utropstegn: ! )
Denne traff meg som en bulldozer mitt i fleisen. Tekstene mann. Tekstene.
for eksempel:
''...min lever deles opp og legges i en krukke/
der klukker det i sprit/
som i resten av mitt lik/
Han hakker opp mine tuberkuløse lunger..og gir/
til den svarte katten...som er gravid/
med unger.../
Døde mennesker ler av kjærlighetens drap/
dog ethvert skjelett bør ha et skap..''

(fra 'Den ensomme obdusenten')

helt ubetalelig poesi. Avslutningen på albumet kjenner vel de fleste (over 40 i hvertfall); den fantastiske nærradiosatiren 'Vill Ting (og ja - det er 'Wild Thing')
samt megahitten 'Sommerlykke' (med den klassiske sjekkereplikken ''Jeg har en kjempesvær stå / og den skal du få /
Behold den hvite sommerhatten på / den er så vakker når du kommer)''
For meg var det åpningslåta som overbeviste :

De Friske Aandedrag

''Bedre helse er det jeg trenger,
nå røyker jeg ikke full så mye i dusjen lenger.
Jeg blander melk i morgenølet
så blir jeg ei forkjølet.
Jeg har alltid en flaske Tran
stående i baren.

ref:
Jeg trekker pusten inn
i friske åndedrag,
for meg en ganske ny
og merkverdig smak.

Kameraten min, Karl Petter
han løper til han detter,
han har så vakre lår -
de glinser når han går
og jeg blir så misunnelig,
og usedvanlig uutgrunnelig,
før gikk jeg alltid i hi,
nå har jeg fått glassfiberski.

Jeg trekker pusten inn
i friske åndedrag,
for meg en ganske ny
og merkverdig smak

Heisann, heisann, heisann
nå våkner jeg før fem,
morgenfrisk og slem!
Heisann, heisann, heisann
vinker ganske svett
farvel til gammelt fett!
Heisann, heisann, heisann
nå besøker jeg folk i fjerde etasje
mens jeg bærer med en helvetes bunke med bagasje!

Jeg går tidlig hjem i kveld
jeg skal ut å daske elg
Jeg spiser Antabus
og ringer mor hver helg

Jeg trekker pusten inn
i dype åndedrag
for meg en ganske ny
og merkverdig smak.''

Fler av tekstene fortjener like stor oppmerksomhet. Musikken er kjempefin. Poprock. Litt norsk. Svinger som bare det.
Syns dette er et musikalsk høydepunkt innen norsk rock.
men tekstene mann. Tekstene!

Klassisk!

Sterk Naken og Biltyvene: Ingen Gud, Ingen Herre, Alt For Kjærligheten (1990)

....fløtt deg - vi skal danse...danse, danse, natten lang!

 

[samlanes]

Er JJ Cale nevnt,ein god klassiker med fantastisk musikk,feks denne: https://www.youtube.com/watch?v=2IZ9feKpJkk.
Tidløst,antipompøst,fengende osv.

RIP.

Mvh.

 

[Auuu]

Denne Shavn Colvin platen er nydelig.Anbefales.

 

[Jaerbu]

AC/DC må være med her. Vanskelig å velge hvilken plate, men jeg faller ned på:

F.eks er denne sangen akk så evig aktuell...

 

[Steinar_Lund]

I et forsøk på å holde denne tråden i live, legger jeg ut et album som i mine ører er en klassiker, og mye spilt:

Dette synes jeg er et helstøpt album, et av dem jeg gjerne lytter til fra begynnelse til slutt.

Jeg har stor sans for den kvinnelige vokalisten. Stemmen hennes også

 

[Steinar_Lund]

Og denne:

Albumet er fra 60-tallet, og lyden er ikke noe å skryte av. Men mange bra låter, som gjør det til en klassiker i mine ører.

På denne tiden var Christine Perfect - nå McVie - medlem. Og det er vel mye takket være henne, og stemmen hennes, som gjør at jeg liker dette albumet så godt.
Særlig åpningssporet, I'd rather go blind, er en skikkelig höjdare.

 

[Bartesam]

Veldig bra The Way It Is også

 

[Rune S]

Bra du holder liv i tråden Steinar!
Selv har jeg det slik at jeg periodevis blir litt lei musikk,og kanskje spessielt i perioder der jeg som nå muligens har hørt på litt for mye.Man blir liksom litt mettet på inntrykk.Mye musikk syns jeg også har lite positivitet å komme med,mye selvopptatt prestasjonsmusikk,lite nyskaping,mye negativitiet i tekster og stemninger,osv.

Her er en plate som i slike perioder ofte gir meg mye,Jaco Pastorius sin "Word of mouth"

Et vakkert cover,et vakkert og sammensatt album,fra en i mine øyne unik musiker.For meg er han et av de store musikalske geniene helt der oppe på linje med Hendrix,Coltrane,Mozart,Bach,osv.
Han ble kun 35 år,slått ihel av en dørvakt som muligens var litt for høy på seg selv og sine kampsport ferdigheter.Men Jaco var langt ute å kjøre på denne tiden,levde omtrent på gata,mye alkohol og dop,og man mener han var noe ala manisk depressiv.Han gjorde mange spinnville ting,og viste at det er mye sant i begrepet at det ofte er kort vei mellom geni og galskap,og at det å takle berømmelse viser seg å vere veldig vanskelig for mange mennesker.

Tror det var hans andre kone,Ingrid,som sa i et intervju at han var et av de mest usikre menneskene hun hadde møtt.Igjen i sterk kontrast til hvordan han ofte fremstod.Hans første møte med Joe Zawinul,fra blant annnet Weather Report,så skal Jaco ha sagt noe sånt som: "Hi,my name is Jaco Pastorius and I'm the worlds greatest bassplayer" Hvor Zawinul skal ha svart : "Get the fuck out of here" Men etter å ha hørt på tapen Jaco ga han så ble Zawinul så imponert at Jaco etter hvert ble Weather Reports bassist,fra 1976 til ca 1980.

Anyhew,Word of mouth er et av mine all time favoritt album.Et album som gir mening,ofte i perioder der jeg finner all annen musikk nesten meningsløs.
Åpningslåta "Crisis" er komplisert,og er et spor jeg ofte hopper over,men det fascinerer meg.Jeg tror det er et ærlig forsøk på å forklare hvordan han har det i den perioden av livet sitt.Der var mye som var krise.Det var også i denne perioden at det begynte å rakne skikkelig for han.
Albumet inneholder også 2 Jaco komposisjoner som er noe av det vakreste stykke musikk jeg vet om, "Three views of a Secret",men aller mest "John and Mary" .
"John and Mary" er om hans 2 barn fra hans første ekteskap,og for meg så komponerer,synger og spiller Jaco hjertet langt utenpå kroppen i dette musikkstykket.Et stykke musikk-kunst som flommer over av kjærlighet,positivitet,ærlighet og glede. John og Mary hører man er med å synger og prater i deler av låten.

 

[Steinar_Lund]

Har en fridag i dag, med god tid til å lytte til musikk, og til å legge ut noen personlige klassikere under lytteseansen.

Akkurat nå er det renessanse-vokal, nærmere bestemt:

Dette kan The Tallis Scholars og Peter Phillips. Det er utrolig vakker musikk, og jeg er spesielt glad i åpningssporet, Miserere av Allegri. Åpent og luftig, lite vibrato (typisk for autentiske fremførelser av tidligmusikk), og med en aldeles nydelig sopran som ligger som "pynt" på toppen.

 

[Steinar_Lund]

Denne fortjener også en klassikerstatus, etter min mening:

For en stemmeprakt! Jeg kommer aldri til å glemme åpningsseremonien under OL i Vancouver i 2010, der hun sang Leonard Cohens Hallelujah. Da gråt Lund en liten skvett. Anbefales!

Men nå, pause. Jeg må jo få tid til å lytte til alt dette også

 

[bambi]

Her er en virkelig metalklassiker, Metallica sitt revolusjonerende debutalbum:

 

[bluesbreaker]

Denne tråden sluttet å utvikle seg da folk bare begynte å klistre inn coverbilder uten nevneverdig refleksjon.
- da dabbet interessen for min del.

Klassiker:

 

[JanOlav]

Enig! Noe må man kunne klare å knote ned.

 

[Zomby_Woof]

Amen! Men skriv noen ord om Apostrophe ('), da....

 

[bluesbreaker]

Amen! Men skriv noen ord om Apostrophe ('), da....

Jo, det kunne jeg jo sagtens, men det spørs om ikke du er vel så kompetent.
(med DET nicket)
Vær så god!

Det er for så vidt flere av Zappa sine utgivelser som kan inneha klassikerbenevnelse, men for de som ikke har hørt annet enn Bobby Brown,
så kan man kanskje si at denne er av de mer tilgjengelige.

mvh

 

[Zomby_Woof]

Amen! Men skriv noen ord om Apostrophe ('), da....

Jo, det kunne jeg jo sagtens, men det spørs om ikke du er vel så kompetent.
(med DET nicket)
Vær så god!

Det er for så vidt flere av Zappa sine utgivelser som kan inneha klassikerbenevnelse, men for de som ikke har hørt annet enn Bobby Brown,
så kan man kanskje si at denne er av de mer tilgjengelige.

mvh

Har et par titler jeg kunne tenke meg å si noen ord om selv. Ikke så alvorlig kompetent på Zappa at jeg skal eie temaet her inne (snublet bare over det feteste Zapparelaterte nicket). Tenker å komme tilbake med det litt sånn etterhvert.

Denne er din.

 

[Creed]

Lost At Sea er en klassiker for meg. Balansen mellom ro og kraftfulle gitarer pluss flotte tekster skaper en magisk stemning. Ergrer meg over å ha laget hakk i plata.

Creed

 

[oct]

Jefferson Airplane må med. Her representert ved debutalbumet Takes Off:

Bandet bestod dengang av Marty Balin, vokalist. Paul Kantner,gitar og medvokalist. Jorma Ludwik Kaukonen, sologitar. Signe Toly Anderson, vokalist & tidligere "folk" sanger ( ble efterhvert byttet ut m. Grace Slick). Alex Spence, trommer & Jack Casady, bassgitarist. Senere flere utskiftninger av besetning, men Paul Kantner & Jorma Kaukonen, samt Grace Slick holdt stand gjenom bandets storhetstid. Bandets internasjonale gjenombrudd kom vel på Woodstock. Byttet senere navn til Jefferson Starship og anla en mer glamrock profil. Min sist kjøpte plate var Freedom at point Zero 1979, da kun m. Paul Kantner igjen av originalbesetningen. Altså: Klassikeren her, er den avfotograferte Takes off. Andre skiver som kan tenkes å inneha klassikerstatus er Long John Silver & Bark. Bandet var opprinnelig fra San Francisco, amerikas musikalske parallell til Liverpool, på tidlig/midt/sent 60 tall.


mvh

 

[Jim.I.Hendriksen]

Enda en norsk klassiker. Stavangerensemblet sin debut LP kom ut med et smell. T.o.m. Oslo pressen fikk bakoversveis og tok av, det var mye 6`ere som ble delt ut. Her oser det energi og spilleglede. Konsertene var noe helt spesielt og de som opplevde disse sent 70/tidlig 80 glemmer det ikke, Froddi`en er en legende. Tekstene er fantastiske, hovedsakelig fra Svein Tang Wa og Gunnar Roaldkvam.

 

[Gunzi]

Har hengt med i tråden siden starten, med små avbrudd….
Får jeg virkelig sjansen til å være den første som setter Mott The Hoople på pallen?

Var litt for ung til å få de med meg på tidlig 70 tallet i storhetstiden, men har fulgt Ian Hunter siden han gikk solo.
Tittellåten på denne skiva er på 253 plass på lista i Rolling Stone over de 500 låtene som formet rock'n roll.
Personlig ville jeg satt den høyere. Mye høyere.

Bowie skrev låten og gav den til Mott da de var iferd med å havarere pga mangel på hitlåter. Frenetiske liveshows var ikke nok til å selge plater, og denne satte karrieren på sporet igjen. Første låt Bowie tilbød var Suffragette City, men den falt ikke i smak hos bandet. Heller ikke Drive In Saturday ble godtatt.
Arrangementet av tittellåten er helt Mott sitt eget, selv om Bowie er med i studio, spiller klapper og korer under innspillingen.

Skiva har også andre fete låter, de gjør en cover av nå salige Lou Reed; Sweet Jane…. One Of The Boys er også en låt som løfter skiva.
All The Young Dudes er igjen covret av andre artistes, og noen gjør anstendige versjoner, f,eks Ozzy, Bruce Dickinson og et tyvetalls andre.

I tillegg har bandet nettopp hatt sitt andre comeback i England, med siste konsert i O2 arenaen….
Gutta begynner å bli gamle, og original trommis Dale Griffin er ute med alzheimer, erstattet av Martin Chambers fra Pretenders.

Selv fikk jeg med meg reunionkonsertene i London i 2010, der jeg stod nede i salen med halvgamle menn fra hele verden, mens tårene rant på alle sammen under avsluttningsnummeret "Saturday Gigs"
Det nummeret er fra et annet album som også fortjener klassikerstatus - watch out!

 

[tkr]

Etter garasjebygging, byggemøte og jobb, men før lutefisken og akevitten, en klassiker:

Dusty Springfields 5. LP, utgitt i 1969.

Et album født under en litt uheldig stjerne. Albumet ga bare 1- en hit, men den ble til gjengjeld en av hennes største, nemlig "Son of a Preacherman".

Sangen har så mange seksuelle undertoner at Aretha Franklin, som påviselig var "Daughter of a Preacherman" nektet å synge den inn i første omgang.

Dusty Springfields stjerne var litt på hell da hun byttet plateselskap til Atlantic. Dette plateselskapet, startet av brødrene Ertegun, ble fort ledene på R&B- markedet, og Jerry Wexler og Tom Dowd bidro til å gjøre plateselskapet enda større.

Jerry Wexler skriver at Dusty Springfield undertegnet og gikk med på å spille inn et rent R&B- album under forutsetningen at Jerry Wexler ble produsent. Det ble han, og første trekket hans var å legge innspillingen til American Sound Studios i Memphis. Intet godt sjakktrek, viste det seg.

Å synge på hjemmebanen til Aretha Franklin ble i overkant vanskelig for Dusty, som fikk nerver opp og nerver i mente. Resultatet ble at alle vokalene ble spilt inn- i New York! Der traff hun forresten på Aretha Franklin i heisen en dag, og ble fullstendig lammet. Aretha sa bare "Girrrllll!" og la armen på henne......

Nuvel. Kompet som ble med til New York hadde blitt spilt inn av "Creme de la creme" av Memphis- baserte musikere. The Sweet Inspirations på backing-vokaler, The Memphis Cats, som bl. a. backet Elvis Presley og Wilson Pickett, sto for det instrumentale...

Låtskrivere? Goffin/King, Weill/Mann, Randy Newman m. fl.

Produsenter? Tom Dowd, Ardif Mardin, Jerry Wexler.

Og den høyeste plassen dette albumet noensinne nådde på Billboard- listen var plass 99!

Til gjengjeld har det stått seg godt i de siste 44 årene, og blir nevnt i alle tenkelige oppstillinger over album en må ha/hørt.

Dette albumet bør de fleste ha, IMO.

Og etter å ha kjøpt det og hørt på det, legg på denne:

Og sammenlign, sånn bare for moro skyld...........8)


mvh

 

[bluesbreaker]

En liten avsporing;
Denne versjonen fra Analogue Productions koster noen kroner, men for de med brukbart utstyr er den verdt det.

Jeg har kjøpt min på Big Dipper,-tok litt tid, - men den kom. Bra denne sier vinylguru Michael Fremer. Enig.

​ "...absolutely stunning double 45rpm issue mastered from the original tape by Kevin Gray...I didn't know what to expect from this but my most optimistic hopes didn't begin to approach this album's reinvention at 45rpm...A classic reinvented. Very highly recommended for the music, for the mastering and for the superbly detailed pressing quality too from Quality Record Pressings." Music = 9/11, Sound = 9/11 - Michael Fremer, musicangle.com, November 2011 2 LPs, 45 rpm. Label: Analogue Productions, USA.

(Hvor kom rammene fra? )

 

[dantho]

Får følelsen av å seile rundt med passe mange damer ombord av denne- en klassiker.

 

[Handsoer]

​

Jaja, får sette den på da.

Er det en fordel at man liker Sinatra? ...høres sånn ut.....
selv om åpningen på albumet greit forklarer Aretha Franklin's standpunkt!


....vel....det er bare å bøye seg i støvet ! stor kunst!

 

[tkr]

​

Jaja, får sette den på da.

Er det en fordel at man liker Sinatra? ...høres sånn ut.....
selv om åpningen på albumet greit forklarer Aretha Franklin's standpunkt!

Det hjelper sikkert å like Goffin/King, Mann/Weill, Bacharach/David og Randy Newman ogå.....

mvh

 

[Handsoer]

.....
Det hjelper sikkert å like Goffin/King, Mann/Weill, Bacharach/David og Randy Newman ogå.....

mvh

..vel, ...... avogtil er orntlig låtskriving akkurat det som skal til.
...Når man har en skikkelig god vokalikst; holder i lange baner med gode låter og skikkelig komp. Trenger ikke mere.
Effektmakeri blir bare tull.

å svaret på spørsmålet blir nok: Ja.