Beretninga om en varslet slakt
Avsløre fordommene
Jeg har aldri likt Pearl Jam, og ikke har jeg vært noen tilhenger av såkalt grunge heller. Det er jo bare enda en variant av pubertetsrock: støyende, slitsom hardrock for kåte frustrerte kvisete tenåringer i puberteten. I min tid var det Black Sabbath, Uriah Heep, Deep Purple, Led Zeppelin mfl. Seinere kom andre enda dårligere band på banen, nesten som perler på en snor: AC/DC, Judas Priest, Metallica, Soundgarden, Nirvana, etc. etc. Ikke samme ulla hele gjengen, men ille var de alle. At disco og syntpop var verre, er ikke noe formidlende argument. Muligens ville kvisegutter gjort mer hærverk uten musikalsk avreagering, så som fenomen kan hardrock godtas. Under tvil. Men det er ikke noe som helst tøft med noen av de banda. Bare så det er klart.
Muligens er det samarbeidet med Neil Young som gjør Pearl Jam til et av de verste banda. De andre kvisrockerne kan man sky som pesten, mens man nesten må forholde seg til PJ. Plater som feks. Vitalogy og Ten, har hatt sine runder, alltid irritasjon når de støyet som verst, og ellers kjedet vettet av meg (er vel ikke noe igjen).
Okay, all injurierende kraft er borte, dermed kan dissekeringa av Lighting Bolt begynne, uten at noen blir fornærma. Knivene er slipte.
Pearl Jam – Lightning Bolt (2013)
Årets album fra Seattlebandet er det hundrede i rekken deres, minst, og starter med
Getaway, en sang som skapt for å spilles høyt på stadion. 'Arenarock' kommer ut som et skjellsord her (akkurat slik som Black Adder spytter ut ordet "Peasants" i TV-serien). Dessverre var det en bra låt. Anmelderens trøst må være at herifra kan plata bare bli verre. Så uppes det med
Mind Your Manners, bra halvpunkete tempo. Heldigvis var den noe støyete og småpompøs, endelig litt krampaktig rødblyantskriblerier i margen. Merker meg at de tre første låtene er korte rockere, og det er jo på alle måter bra. Men det er sikkert spekulativt, de skal vel spilles i radio. Så begynner de vel med langhalmen? Vel,
Sirens er over fem minutter, en powerballade, som ikke gir meg større lyst til å slå av enn det jeg hadde før start. Nesten tvertimot. "Idioter", tenker jeg, "på denne måten blir det jo ikke noe moro".
Heldigvis kommer den anmassende tittellåta på banen, håpet om å kunne skittkaste i fri dressur dukker opp igjen. I det hele tatt er midten av plata preget av smålange låter, i midtempo og med flere gitarsoloer. "Haha, her blir det ingen godkarakter", pustes det lettet ut. Selv om det motvillig må innrømmes at ingen av låtene er skitdårlige. De overdriver ikke soloene, engang. Skuffende. Det rare er at vokalen til Eddie begynner å sitte, etter fire-fem runder av dette albumet. Eddie Vedder synger ikke verst, javel da, men hvorfor kunne han ikke heller synge country? Brukt stemmen til noe orntli'. Og hvorfor har vokalen hans blitt bra akkurat når jeg trenger det som minst? Ahhrghh, begynner å bli irritert igjen, deilig.
Nr 8 i låtrekka,
Swallowed Whole, er platas dårligste spor, muligens undergått av etterfølgende
Let The Records Play. Dette må da være uinteressant for alle? Gnistrende gitar innimellom til tross, her vet de ikke hva de vil eller hvor de skal. Surrete dårlig blues, kanskje? "Bra" (fordi dette kunne faktisk vært et smågodt album om de hadde strammet opp her). Men nå begynner krisa. For
Sleeping By Myself er en ordentlig fin sang. Melodiøs, temmelig akustisk og med god og sår tekst. Dette er jo
musikk. Har de egentlig lov til å drive på sånn? Eklinger.
[video=youtube;GdydHL-GP6c]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=GdydHL-GP6c[/video]
I should have known there was someone else
Down below I always kept it to myself
Now I believe in nothing
Not today, as I move myself out of your sight
I'll be sleeping by myself tonight
Etter et hvileskjær kommer avslutningslåta
Future Days, som bare er en helt nydelig ballade, nærmest en hymne. Faens greier, dette er jo saker jeg vil ha. Er det noen andre som har spilt inn de siste nummerne og brukt Pearl Jam som pseudonym?
Det er noe frøktli' forutsigbart med musikken til Pearl Jam, slik de framstår på denne plata. De rocker bare avgårde, seigt og ganske rolig. Som om de gir faen i meg her jeg sitter og er gammel og sur. De gjør sin greie uansett de. Småstøyete, sidrumpa og melodiøst. Meget motvillig får de min respekt. Heldigvis er de så streite og sympatiske at den forsvinner umiddelbart. Dette må da være den suverent beste plata deres, dermed tipper jeg at blodfansen vil slakte den. For bandet har jo utviklet seg til utøvere av 'mainstream classic rock'. Gir dem en seksogenkvart, den mest irriterende karakter av dem alle. Omtrent som en fjerdeplass i OL. Hahh.