Nå er diskusjonen på vei bort fra prinsippene, og inn i vilkårligheter.
Lærere gjør en fantastisk viktig jobb - kanskje den viktigste i et samfunn. De tilbringer mer tid sammen med avkommet vårt enn hva vi selv gjør i våken tilstand, og de er ansvarlige for å formidle den kunnskapen samfunnet mener er viktig for at det skal bestå, kunne virke og kunne samhandle.
Som nevnt i Dag og Tid artikkelen jeg linket til tidligere (krever abo eller kjøp) var lærere en gang ansett som av de viktigste i bygda, og de gikk forrest i 17. mai toget med lengst sløyfe. Jobben de utførte var kritisk nødvendig, de skulle fø voksende industri og næringsaktivitet med mennesker som forstod bruksanvisninger og instrukser.
Også nevnt i den artikkelen er at dagens lærere utfører en rekke gjerninger utover selve klasseromsinstruksen. De skal følge med på hvordan elevene har det, ev. registrere bekymring i rette kanaler, være elevenes betrodde i mange sammenhenger (når elevene syns det er enklere å snakke med læreren enn med fraværende foreldre), det er en rekke oppfølgingssystemer som skal overholdes, man skal videreutdannes, rapportere så det synger etter, og delta i en rekke felles tiltak som ikke dekkes av normert arbeidstid. Og nå som kommuner kan dømmes til erstatning om de ikke slår ned på mobbing, skal de også gripe inn/rapportere/oppdage slikt.
Nå forsøker man å lage fabrikk av skolen, og skal måle output. Det kan vi takke crazy Clemet for, H har sugd godt av hennes bryst. (Beklager bildet.) Men lærergjerningen er ikke samlebåndsarbeid, og den fortjener å behandles som noe annet enn det.
Til avrunding - det lærergjerningen mangler i dag, er et tydelig formål, tilsvarende da landet skulle bygges og befolkningen skulle flyttes fra land til by og industri. Om et slikt kan formuleres er en annen sak. I Finland var det enklere - uavhengig av hvilken politisk fløy man tilhørte, var man enige i at landets fremtid lå i å ha suverent utdannet ungdom.
Den enigheten har vi ikke oppnådd her hjemme - mest pga kampen om segregerte skoler for privilegerte barn vs skoler for allmuens barn. Den kampen stod først om det å stenge ute allmuen helt; ga så etter slik at allmuens barn begynte å få tilgang til bedre utdannelse (Framhald/Real). Segregeringen ble likevel opprettholdt vha kursplansystemet, inntil dette falt fordi det ble sett på nettopp som en måte for utsiling av mindre privilegerte barn.
Pga vår politiske fløykamp om tilgang til utdanning og formål med samme, har man aldri klart å bli enige om overordnede og samlende mål. Det burde man kanskje tenke mer på.
Dept'et omskriver her med pene formuleringer en historie som gir stor underholdningseffekt, om man tar en kikk i avisenes debattspalter fra da striden raste som verst omkring hvem som skulle få tilgang til (hadde bruk for) god utdannelse her i landet:
12 Hovedlinjer i ungdomstrinnets... - regjeringen.no