Kari Gåsvatn i Nationen i dag:
Da jeg skulle si god jul til naboene mine i Berlin, var bare kona hjemme. Hun fortalte at mannen var på sykehus. En stor operasjon hadde gått bra. Det var ikke noe ondartet. Han skulle ha vært hjemme for lengst.
Men så hadde han fått resistente ESBL-bakterier i såret. Nå ligger han på isolat mens legene prøver å finne en antibiotika som virker. Kona besøker ham to ganger daglig, med fullt beskyttelsesutstyr. For dem er det dyp fortvilelse og angst. På tyske sykehus er problemet med resistente bakterier blitt en del av hverdagen.
Ifølge leger har problemet eksplodert de siste fire-fem årene. De fortviler når de har pasienter med infeksjoner som i utgangspunktet er lett å behandle, men hvor den ene etter den andre typen antibiotika ikke lenger hjelper, og pasienten til slutt dør.
Det «offisielle» antall dødsfall som følge av multiresistens i EU er 25.000. Men det er store mørketall. Tall fra sykehushold viser at det sannsynligvis dør over 30.000 av multiresistens bare i Tyskland hvert år. Ifølge tall fra sykeforsikringsselskaper er det 90.000 som årlig smittes med resistente bakterier som MRSA og ESBL.
Sammenhengen mellom antibiotikaforbruk i landbruket og økningen av resistente bakterier på sykehus er blitt et hett tema. Typisk reserveantibiotika, de som tas i bruk på sykehus i ytterste nødsfall når ingen andre typer virker, brukes forebyggende i tyske fjøs og blandes i fôr og drikkevann. I Tyskland brukes det dobbelt så mye antibiotika i landbruket som i humanmedisinen. Landet er Europamester i antibiotikabruk i fjøs. Bønder blir automatisk lagt på isolat når de kommer på sykehus.
Bare i to prosent av tilfellene kan det påvises at de resistente bakteriene kommer fra landbruket. Men i områder med intensivt landbruk og megafjøs kommer 10 prosent av smitten fra fjøsbakterier. Bakteriene kan også kan spre seg via luftekanaler og med gylle til jord og grunnvann. Vegetarianere er ikke fritatt fra smitte.
I tyske medier tas sammenhengen mellom resistens og industrilandbruk som en selvfølge. Når dyr står tett, spres både smitte og resistens. Men kjøtt er så viktig for tysk eksport og konkurransen så sterk at det er vanskelig å få ned antibiotikaforbruket. Storprodusenter benekter dessuten at de bruker for mye antibiotika.
Nå har tyske svineprodusenter fått et nytt marked. Norge skal importere juleribbe. Den kommer garantert ikke fra frittgående griser som har levd et godt liv og ikke spist antibiotika, men nettopp fra det typiske eksportlandbruket som er belastet med multiresistens.
«Mennesket er hjelpeløst mot multiresistente bakterier. Billig kjøtt kan bli dyrt.»
Norsk gris har enn så lenge unngått resistente bakterier. Men som det kom fram i Nationen igår så er halvparten av norsk kylling og kalkun belastet med bakterier som er resistente mot en bestemt gruppe reserveantibiotika. Ingen kan svare på hvor smitten kommer fra.
Jeg ville aldri spise importert industriribbe. Men i stedet for å lage et retorisk poeng av at norsk mat er tryggere, er det tid for å spørre om den intensive landbruksmodellen er forsvarlig. Tysk ribbe eller norsk kylling kan bli hipp som happ. Mennesket er hjelpeløst mot multiresistente bakterier.
Landbruksminister Sylvi Listhaug og andre aktører avviser at størrelsen på produksjonen har noen betydning. Men det sier seg selv at når tusen dyr er samlet på ett sted, blir alle smittet når et dyr blir sykt. Det er ikke effektivt landbruk.
Konkurransedirektør Christine Meyer sa for en stund siden til Nationen at importvernet hindrer konkurranse. Tollmurer hindrer også smitte i å spre seg. Importvern handler dessuten om mye mer enn å holde skumle bakterier unna. Med åpne grenser undergraves også muligheten for å bevare mindre enheter som i seg selv er en barriere mot utvikling av resistens.
Selv språket står i veien for å tenke nytt rundt produksjon av mat. Vi er drillet til å tenke at konkurranse og effektivitet er bra. Konkurransemodellen styrer verden.
Men levende vesen kan aldri behandles etter samlebåndprinsippet. Det er ikke dyra som skal tilpasses fabrikkmodellen, men landbruket som skal tilpasses dyrs behov. Dyr som presses til grensa av hva de tåler, blir fort syke.
Vi sparer på tikroner når vi kjøper mat. Behandling av resistente bakterier kan snart bety milliardkostnader også i Norge. Det verste er likevel at vi må innstille oss på å dø av betennelser i tann og blindtarm om vi fortsetter som idag. Jeg krysser fingre for at min tyske nabo overlever.
