[h=1]Husker du da blyanten var en viktig del av musikken?[/h]SKRÅBLIKK: Det var harde bud å være musikkinteressert på 80-tallet.
Erik Hanøy
Publisert
31.jan. 2016 22:45
Oppdatert
31.jan. 2016 22:45
<a href="http://helios.bt.no/adlink/3.0/995.1/0/0/-1/ADTECH;loc=300;grp=5425751403;alias=SB_BergensTidende_Desktop:Nyheter:ArticleBoard1;misc=1454304247338;kvarticleid=3529898"><img src="http://helios.bt.no/adserv/3.0/995.1/0/0/-1/ADTECH;loc=300;grp=5425751403;alias=SB_BergensTidende_Desktop:Nyheter:ArticleBoard1;kvarticleid=3529898;misc=1454304247338;kvisapp=false" border="0"></a>
I forrige uke fikk jeg et tips om et amerikansk band som burde sjekkes ut, så jeg logget meg inn på strømmetjenesten og lyttet til et par låter. Joda, dette var slettes ikke så ille, og jeg kommer nok til å høre en del på dem fremover. Så enkelt er det altså å være musikkinteressert i 2016! Omtrent alt du er på jakt etter befinner seg bare noen tastetrykk unna.
Slik har det ikke alltid vært, jeg husker fremdeles de harde 80-årene, jeg var tenåring og hadde en umettelig appetitt på musikk. Problemet var at det var mange hindringer som måtte overvinnes, jakten på musikk ble på mange måter en livsstil, der man måtte være både oppfinnsom og selektiv. For å få dagens unge mennesker til å verdsette de himmelske tilstander som råder i dag, har jeg satt opp en liste som kan gi et lite inntrykk av hvordan situasjonen var for musikkinteressert ungdom på 80-tallet.
1. Økonomi
Musikk var dyrt, i 1984 kostet en LP-plate hele 75 kr, kassettene var noen kroner billigere. Enda dyrere ble det da CD-platene kom på markedet, platebutikken krevde hele 150 kr for herligheten. For å sette prisen i perspektiv, på den tiden kostet det ca 5 kr for en liter bensin… Med en ukelønn på ca 50 kroner, så var det en stor beslutning å kjøpe et album. For å redusere risikoen for et bomkjøp, leste jeg masse anmeldelser og brukte mye tid i platebutikkene, der man fikk lov til å lytte på platene før man eventuelt kjøpte dem.
2. Kopiering
KONGEN I KLASSEN: En mix-kassett, en walkman og en blyant var tett forbundet med lykke for de som vokste opp på 1980-tallet.
Gunnar Inge Iversen
En metode for å redusere kostnadene var selvsagt å kopiere musikk fra venner. Det var imidlertid ikke så enkelt som det kan høres ut. For det første måtte de eller du være i besittelse av et stereoanlegg med både LP- og kassettspiller, slik at kvaliteten ved kopiering ble noenlunde bra. For det andre så var kopiering å anse som en bytteavtale som krevde innsats fra begge parter. Man kunne jo selvsagt få spille inn noen album av vennene sine, det var ikke noe problem, det var ingen som holdt regnskap med det, men det var likevel forventet at man før eller siden måtte gi noe tilbake. Innkjøp av et virkelig populært album kunne derfor vise seg svært nytting, da opparbeidet du deg verdifull goodwill.
3. Musikkanlegg
Lenge hadde jeg kun en gammel kassettspiller til rådighet inne på gutterommet, lyden var selvsagt mye dårligere enn på mine foreldres stereoanlegg fra Phillips. Problemet var at dette var plassert i stuen, noe som i praksis gjorde det ubrukelig for meg. Det var riktignok et unntak, jeg hadde hver dag en deilig time alene, rett etter skoletid, før resten av familien kom hjem. Da ristet det godt i stueveggene. Et år fikk jeg sommerjobb hos Renholdsverket, 7 uker med jobbing på bossbil ga meg penger til å kjøpe et feita anlegg fra Harman/Kardon. Det kostet i 1987 over 8000 kr, veldig mye penger for en ung mann, men jeg tror aldri at noe annet kjøp har gjort meg lykkeligere, de første ukene med nytt musikkanlegg var ekstatiske!
4. Batterikapasitet
I dag er det lett å bli irritert over at vi må lade mobilen så ofte, men det fremstår som meningsløs syting i forhold til det som var virkeligheten på 80-tallet. Min faste følgesvenn, en Sony Walkman , hadde den uvanen at den slukte batteri. Disse var jo selvsagt heller ikke gratis, langt derifra, så da var det om å gjøre å være smart. Spoling var helt uaktuelt, det krevde for mye batterikraft, derfor var det et vanlig syn i klasserommet at folk stakk en blyant inn i kassetten og snurret den rundt. I dag ville du jo blitt mistenkt for å være mindre vel bevart, men på 80-tallet var dette et daglig skue. Vi hadde også et ekstra triks i bakhånd, dersom batteriene begynte å bli dårlige kunne man tyne dem litt ekstra ved å plassere dem på en varm overflate. Det ble imidlertid mye bråk den gangen jeg la batteriene på en glovarm komfyr, smeltet sink er forbausende vanskelig å få bort….
5. Jakten på ukjente låter
Med jevne mellomrom dukket det opp låter som fenget min interesse. Det kunne være via TV, radio eller kino. Men hvilket band var dette? Hva heter låten? Jeg hadde selvsagt ikke Google tilgjengelig, og heller ingen mobilapp som kunne hjelpe meg, så hva gjorde man da? Jo, man startet en grundig etterforskning. Først spurte man sine musikkinteresserte venner, deretter bar det ned på Ole Bjerkes Musikkforretning på Nesttun, der den stakkars betjeningen mer enn èn gang måtte høre meg nynne på ukjente sanger.
En gang var jeg så desperat at jeg sendte et leserbrev til Det Nye, som den gang var gode på musikk. Jeg kunne gjengi èn setning av refrenget og fikk svar av bladets musikkguru, Ole Friis. Låten het «With Closed Eyes» med det australske bandet The Expressions, men problemet var at den ikke var utgitt i Norge. Dypere tragedie var ikke mulig å oppdrive, men jeg klarte å spore opp hvilket engelsk plateselskap bandet var på. Selskapet lovde å sende meg singelen, jeg sjekket postkassen hver dag i 2 måneder, men det kom aldri noen pakke fra den andre siden av Nordsjøen. Heldigvis løste problemet seg da singelen omsider ble utgitt også i Norge.
Her kan du høre låten jeg jobbet så hardt for å få tilgang til
6. Ti i Skuddet
UNGDOMMELIG: Innspilling av Ti i skuddet med bergenske ungdommer i NRKs lokaler i Grieghallen.
Jan M. Lillebø, arkiv
Det er vel trygt å slå fast at NRK på 80-tallet ikke var spesielt opptatt av ungdommens musikksmak, vi ble avspist med èn time i uken. Programmet het «Ti i Skuddet» og hver uke satt jeg klar med fingrene på play og record-knappene. Ulempen med «Ti i skuddet» var at de kun spilte 3 minutter av sangene, før Vidar Lønn Arnesens stemme kom inn og avbrøt. Likevel så var dette mye bedre enn ingenting. Det gikk heldigvis ikke mange år før nær-radioene for alvor gjorde sitt inntok, og dermed åpnet det seg et univers som jeg selv ble en del av fra starten av 90-tallet.
7. LP-plater ble behandlet som spedbarn
Noe av det man fryktet aller mest, var å få hakk i LP-platene, derfor ble god behandling sett på som en dyd. Det var om å gjøre å ikke ta på overflaten, fettmerker kunne samle støv, som igjen kunne påvirke lyden. Vi utviklet derfor en teknikk der platene ble tatt ut av coveret og ned på platespilleren, kun ved å benytte innsiden av håndflatene. Disse høye kravene til sikkerhet medførte at man sjelden lånte LP-plater av andre, og hvis det forekom, så var det en enorm tillitserklæring. Da CD-platene kom på markedet gikk det et rykte om at de var både uknuselige og ikke kunne få riper. Det tok ikke lang tid før vi erfarte at det ikke stemte, så teknikken ble mye den samme som med LP-plater, men kanskje ikke like hysterisk.
8. Videomaskiner
Det var en eksplosiv økning i videomaskiner i årene 1982-83, og dette ga muligheter også på musikkfronten. Plutselig kunne man kjøpe konserter med sine favorittband, og det var så nært nirvana som det var mulig å komme! Jeg husker jeg betalte en halv månedslønn som avisbud for å sikre meg U2´s konsertvideo «Under a blood red sky». Den ble sett igjen og igjen, helt til båndet en ikke spesielt vakker dag krøllet seg inne i det ømfintlige maskineriet til videospilleren. Etter en panisk runde med skrujern og pinsett ble båndet reddet, men det skulle dessverre vise seg å ikke bli siste gang dette fenomenet inntraff. Dermed satt man alltid med en redsel for at dette kunne være siste gang man fikk sett konserten.
Konklusjon
Alt var altså helt åpenbart ikke bedre før, det var en evig kamp for å tilfredstille musikkbehovet. Likevel er det kanskje slik at musikken den gang ble satt mer pris enn det gjøres i dag? Det er rart med det, det som er vanskelig tilgjengelig blir ofte mer verdsatt. Uansett, dagens musikkelskere er særdeles heldige, på noen sekunder har vi tilgang til det meste av det som er utgitt.
Tenk på dét neste gang du blir irritert fordi det oppstår noen sekunders bufring på Spotify…