Nei, det blir ikke helt slik!
Det er jo motstanden (luftmotstanden + treghet i oppheng+ elektrisk motstand+++sikkert en del andre ting) som gjør at elementet avviker fra det "ideelle". Denne motstanden setter opp en motindusert spenning som den "påtrykte" spennningen må overvinne.
I serie....så vil denne motstanden gjøre at det ene elementet tar mer av spenningen, og siden strømmen er lik vil det således også trekker mer effekt. Altså i en slik seriekobling - vil det elementet som får mest motstand (jobber under dårligst forhold) trekke mest effekt for å prøve å oppretthode ønsket bevegelse av elementet. I en parallellkobling vil en slik økt motstand representere en økt impedans - som gjør at det går mindre strøm, og med mindre strøm så trekker det også mindre effekt.
Så - i en serikobling - vil det elementet som jobber tyngst trekke mer effekt for å prøve å opprettholde ønsket bevegelse ved mostand, og mindre effekt dersom det går lett - altså jobbe "motsyklisk", mens i en parallellkobling - så vil det elementet som får motgang trekke mindre effekt og rett og slett jobbe mindre.
Jeg synes fra et teorietisk ståsted at seriekobling virker fornuftig.....
Mvh
OMF
Nå ble det brukt uforholdsvis mye energi på det som var det minst vesentlige i mitt innlegg ;D
Poenget er at produksjonsavvik, enten det stammer fra horn eller drivere, kan få større negativ konsekvens med seriekobling enn med parallellkobling. Det er spenningspotensialet over elementet som er bestemmende for SPL. Da forutsetter vi selvsagt at forsterkeren er kraftig nok til å levere nødvendig strøm ift. gitt spenningspotensiale og lastimpedans. Høyttalerimpedansen har en spesielt brokete oppførsel rundt systemenes resonans. Hvor brokete den er bestemmes av driveren selv og resonanssystemet/kassen den monteres i. Det er ikke et 1:1 forhold mellom impedansforløpet og frekvensresponsens SPL.
Når man har avvik i impedans rundt resonanspunktet, så vil forskjellen mellom de to seriekoblede elementenes impedans og output fort kunne bli større enn det produksjonsavviket kanskje skulle tilsi. Da blir også ubalansen mellom to to elementenes belastning og SPL større enn selve produksjonsavviket.
Bare for å illusterere så har jeg simulert mine JHorn med GPA515-8GHP i Hornresp. Deretter har jeg laget meg en ny GPA515-8GHP og sagt at amerikaneren har slurvet litt og dermed laget driver nr. 2 med produksjonsavvik på 10%. Jhornet er identisk i begge tilfeller og det er brukt enkel ohm's lov. Dette er bare for å illusterere forskjellene og ikke bygge opp til diskusjon om hvor store produksjonsavvikene kan være.
Impedansforskjellen i JHornet blir i dette tilfellet større enn det man umiddelbart tenker at 10% skulle utgjøre. Jeg har da ikke gjort noe med Le, som naturligvis også vil endres dersom impedans og BL endres.
I kurvene under ser du forskjellen i output pr. driver i hornet med konstant 2,83V spenning over de og samlet output (grå) når elementene parallellkobles.
I eksempelet under er elementene seriekoblet. Det står da 2,83V samlet over de to driverne i serie. Pga. at spenningen over elementene her fordeler seg ulikt over de, alt etter hvordan impedansforløpet er pr. element., så vil dette gi større forskjell i output enn tilfellet over med parallellkobling. Nokså markant forskjell vil jeg kanskje si.
Om dette er et issue du bør hensynta er selvsagt avhengig av hvor tett dine element er på hverandre ift. produksjonsavvik, hvordan impedansen er i dine horn, hvor like horna er og i hvor stor grad du gidder å holde dine konstruksjon opp mot det "teoretisk optimale".