Hvilken film så du sist?

[Svein Arne]

Fucking Åmål - Lukas Moodysson (1998)

Anges (Rebecka Liljeberg) er 16 år og venneløs, men håpløst forelsket i den populære Elin (Alexandra Dahlström). Elin har en lengre vei å gå før hun aksepterer den hun er.

Dette er først og fremst en veldig vakker film som forsøker å gi ungdommen mot til å tåle å føle det de føler. Og det er en film om å være ung og usikker og på vei til å bli den man skal bli.
Her er en rekke vakre og rørende scener; først og fremt det vâre samspillet mellom Elin og Agnes. Det virker nesten uten unntak ekte og varmt; det skulle ikke forundre meg om deler av dette er improvisert så spontant dette fremstår.

Den kanskje sterkeste prestasjonen gjør Mathias Rust som Johan. Han har en tilstedeværelse og innlevelse som er sjelden.

Filmen virker 'dogmete', dvs her er det mye handholdt kamera, grovkornet film, uvanlig klipping og lite kunstig lys. I mange filmer virker disse faktene tilgjort, men her er det med å gi en røffhet og nakenhet som passer filmen godt.

Selvfølgelig er det noe å sette fingeren på i denne filmen og. Spesielt dialogen er tidvis hjelpeløs, noe er direkte dårlig skuespill, og gjerne det overordnede blikket; at dette er en film laget av en som skuer tilbake på sin egen ungdomstid og vil lære den oppvoksende slekt ett og annet han mener de kan ha godt av å vite.

Men dette er ikke det viktigste; først og fremst er dette en film som er rørende om å gå fra tristhet og utakt til å bli fri når en kan få den en er glad
i.
En happy ending ala Amerika med andre ord. For så hører det også med at det er ikke alle forunt å finne noen å bli glad i og vice versa, og ikke alle synes at den individuelle frihet handler om å finne en kjæreste.

Moodysson har laget både bedre og dårligere filmer enn denne. Hans beste så langt er Lilja 4 ever. Der prøver han ikke å være så positiv som her, men viser livet slik det kan være - i all sin grusomhet. (Og btw den beste lesbefilmen er Blå er den varmeste fargen.)

 

[Svein Arne]

På eventyr med Tintin; Enhjørningens hemmelighet - Steven Speilberg (2011)

Av og til er en film bare en film. Dette er en eventyrhistorie med klare kjennetegn fra både Indiana Jones og James Bond. Mye humor og utrolig bra animasjon, men veldig realistisk lys. Så bra blir det når Peter Jackson er produsent, for her er det også elementer fra King Kong. Heseblesende og mye lyd, men så er jo dette en barnefilm. Filmen er filmet med motion capture, der opptakene av reelle skuespillere er prosessert og animert.
Filmen er spilt inn i 3D, men jeg så den heldigvis i 2D. Jeg trengte ikke mer enn 2.
Artig og imponerende, men tidvis litt masete.

 

[Svein Arne]

Maria full of grace - Joshua Marston (2004)

Maria er 17 år, gravid, sta og uten arbeid. Hun får det da for seg at å smugle kokain fra Colombia til New York er en måte å få penger på. Det viser seg at så enkelt er det ikke.

Jeg har lenge ønsket å se denne filmen, men av ulike grunner har det aldri gått. Men i kveld fant jeg den på youtube. Mea gusta.
Filmen handler selvsagt om hva fattigdom gjør med mennesker, men enda mer om hvordan vi forholder oss til den rolle og posisjon som livet har gitt oss. Prøver vi å bryte ut, og hva er konsekvensene? Hvilke alternativer har vi om vi velger å bli værende?
Filmens konklusjon er åpen, men den antyder at det først blir bra når Maria godtar den hun er.

 

[yellow]

Svein Arne, du får kanskje ikke så mange likes, men dine anmeldelser er uvurderlige Personlig ser jeg mest actionfilmer, mest pga. avkobling (godt å la hjernen hvile et par timer) Men, noen ganger har man energi til å se på noe mer utfordrende og da er denne tråden kjekk å ha.
Vil også takke andre bidragsytere i denne tråden.

 

[Hardingfele]

Stakkars Nykvist på Kristin Lavransdatter. Han var nettopp ferdig med Ephrons Mixed Nuts, som hadde vært en elendig opplevelse å arbeide på og gikk rett inn i et nytt minefelt med Ullmann. Krig i staben, med en regissør som ikke forstod seg på filmrom og som mente at hennes scenograf, briljante Kalli Juliusson, forsøkte å sabotere filmen hennes. Sammen med Nykvist prøvde han å skape noe annet enn de todimensjonale oppsettene Ullmann ville ha.
Hun prøvde å få tatt Juliusson av plakaten, men fikk ikke viljen sin. Han kjøpte fri et middelaldersmykke som ble laget til filmen og ga det til Ullmann i forsoningsgave. Det rev hun i stykker.

Så filmen på premieren, med kunnskap om krigen som hadde foregått. Var mye buzz i filmmiljøet om ståket. Har den fortsatt det latterlige sluttbildet der Kristin kikker ut en glugge, Svein Arne? Har ikke sett den siden. Den gikk gjennom noen runder i klippebordet. Hadde vært morsomt om videoversjonen er en Director's Cut uten sperrer.

 

[Svein Arne]

Ellers har jeg tenkt litt videre på filmen fra i går; Maria full of grace.
Selvsagt spiller tittelen på at Maria har magen full av kokain. Men dette er også engelens ord til Jomfru Maria da hun får vite at hun er gravid med Jesus: Vær hilset, Maria, full av nåde, velsignet er du blant kvinnene, osv...

Filmens Maria er også gravid, på omtrent samme alder som jomfru Maria, og heller ikke kjæreste med barnefaren. Et av problemene filmens Maria derfor står overfor er om hun skal beholde barnet, og hun bestiller til og med time for abort, men blir usikker og ombestemmer seg da hun får høre fosterets hjerteslag; hun er således nådefull mot barnet hun har i magen.
Bibelens Maria finner seg i sin skjebne uten å mukke; filmens Maria forsøker å gjøre opprør mot det elendige livet hun har, noe som kun fører henne inn i langt alvorligere vansker. Hun bestemmer seg for å reise hjem til Colombia og bære frem barnet, virker det som.

I filmens sluttscene ombestemmer hun seg helt på tampen, og drar likevel ikke hjem til Colombia, men snur ved gaten med et fornøyd smil om munnen. Som om hun nå vil gi seg selv en ny sjanse til et bedre liv i New York; hun viser seg nådefull mot seg selv. Vi vet at når Maria setter seg opp mot sin skjebne, det er da hun havner i trøbbel, det er derfor ganske uvisst hvor smart dette valget vil vise seg å være. Det gir filmen oss ikke svar på.

Nåde går igjen i flere scener i filmen, der tema er å gi andre mer enn de har krav på, enten dette gjelder å stille opp økonomisk for familien, yte det hun skal i jobben, legge seg inn på fremmede, eller da hun bruker mesteparten av den hun tjente på smuglingen til å betale for å få sendt hjem liket av en annen smulgerjente hun egentlig ikke kjente så godt.

Helt fra starten av filmen blir vi kjent med Maria som ei med sterk sosial oppdrift, som vil ut av de trange rammene som settes rundt hennes liv. Hun er en trassig jente som ofte går på tvers av regler og forventninger. Fordi motkreftene er så uendelig mye sterkere enn hun, skaper hennes selvstendighet mange vansker for henne og setter henne til sist i livsfare.
Filmen sånn sett er dypt konservativ og sier at et hvert forsøk på endring vil mest sannsynlig ende i katastrofe.
Men så er det den sluttscenen, da, med det fine smilet om munnen - der hun velger å bryte forventningene og ikke dra hjem - og sånn viser seg nådig med seg selv - som likevel får meg til å tro at hun likevel kan klare seg i storbyen. Lett blir det nok ikke, men det kan gå bra om hun gjør så godt hun kan.

Utover tittelen og nåde-tematikken er ikke dette en utpreget kristen film. Plakaten derimot gir klare assosiasjoner til nattverden. Den har det tilfelles med nåden at nattverd ikke er noe som man kan ta; begge må de gis av noen andre og noen større enn en selv, begge deler er noe en får og tar i mot - og som setter eget liv inn i en større ramme og sammenheng enn bare me, myself, I. Slik jeg ser filmen er det dette Maria til slutt gjør med sitt liv og med barnet hun bærer i magen; velger å ta ansvar for både seg og barnet.
Sånn sett er filmen klart religiøs: vi er alle del av noe større og alle har et ansvar for seg selv og sine nærmeste, og alle bør prøve å gi litt mer enn hva en selv får, enten vi kaller dette nåde, karma eller bare alminnelig sosial ansvarlighet overfor dem som sitter lengre nede mot bordenden enn en selv.

 

[Svein Arne]

Takk for hyggelig tilbakemelding, yellow. De er ikke akkurat likes-samler disse små epistlene mine. Det er er sant.

Hardingfele@ Jeg tar ikke igjen sluttbildet i farta. Men det kan godt være.

Filmen har en rekke kvaliteter, og er absolutt severdig, men dessverre er den så pass skjemt av feil og mangler at den fremstår som relativt mislykket på sentrale områder.
Både det todimensjonale i mange av scenene som du trekker frem, men også i selve den antikverte spillestilen og det forgubbete halvdanske språket skaper en alt for stor distanse til karakterene. Det blir så påtatt og hjelpeløst foreldet at jeg kan få makk.
Det er noen massescener med dans og fest som er rett og sett en pine å se på, det er stivt og overinstruert; jeg krymper meg i stolen der jeg sitter.
Likevel er det fine scener, både i spillet mellom Kristin og Erlend, og i filmingen av Kristin og broder Edvin, flere av kirkeinteriørene er vakre. Men dette veier dessverre ikke opp for en overordnet rotete regi og alt for mange ting og tang på en gang. Ullmann vil alt for mye og eier ikke disiplin, verken på seg selv eller sine undersåtter.

At det var krangel under innspillingen forundrer meg ikke, men jeg kjenner ikke historien bak sånn som du.

 

[Svein Arne]

Wake in fright - Ted Kotcheff (1971)

En umotivert skolelærer planlegger å dra på juleferie til kjæresten, men havner i stedet i Australias utkant med rølp, brutalitet og undertrykt homoseksualitet.

Filmen handler om John Grant (Gary Bond) en både utdannet og dannet mann, som mister sin oppdragelse, humanitet og kultur i møte med det ubehøvlede livet i sivilisasjonens utkant. Det går fra vondt til verre i en orgie i øldrikking, påtatt maskulin tøffhet, alminnelig idioti, dyremishandling og menneskelig forfall. Det er kun én kvinne i denne filmen, og hun er deprimert og forsøker å by på alminnelig menneskelig nærhet, noe som får John Grant til å spy. Det er en ekkel horroraktig stemning i filmen, men her venter vi oss verken aliens, monstre eller loonies - all gru kommer fra menneskene selv. Og de er like hakkende usympatiske hele bønsjen. Påtrengende og ubehøvlede alle mann.

Filmingen er tidvis vakker, og naturbildene kan minne om Sergio Leones westernfilmer. Fin rytme i klippingen.
Kan være jeg har sett en spesiell kopi, men fargen grønn er sterkt til stede i nesten hver scene. I fall det er intendert, står grønn for vekst og helse - det motsatte av hva filmen dreier seg om. Det kan således være at Ted Kotcheff har villet la det skinne ekstra igjennom at filen er satirisk, kan hende jeg bare overtolker.

Donald Pleasence, som minner om en Andreij Nebb på fetekur, har en herlig rolle som en avskiltet og sterkt alkoholisert lege, den eneste som er i nærheten av å leve ut sin homoseksualitet. Ellers ligger den undertrykte seksualiteten, og utagering i vold og drikking som det resulterer i, som en klam eim om filmen.
Mangel på nærhet, omsorg og alminnelig menneskelig svakhet er også et gjennomgangstema i filmen. Det drikkes og det drikkes, og de tøffer seg og de slåss, de dreper og plager dyr, og spiller vekk alle pengene sine, de raper og de drikker enda mer - det er likesom ikke måte på.
Mangel på skjønnhet, kultur og humanitet hos disse menneskene er like fraværende som innsyn i Idrettsforbundets reiseregninger.

Dette er nok ikke en film for hvermannsen, man enten elsker eller hater den, vil jeg tro.

Filmen ble ok mottatt i Europa, men dårlig mottatt i Australia og mange Aussies følte seg uthengt. Lenge var filmen ikke å oppdrive, men den har kommet til heder og verdighet igjen, ikke minst grunnet Martin Scorseses store innsats for å redde nasjonale filmer fra å gå tapt. Det skadet vel heller ikke at Nick Cave har roset filmen.

 

[Svein Arne]

Blade Runner, The final cut - Ridley Scott (2007)

Androider har kommet tilbake til jorden for å stille sin skaper til ansvar, og sånt går jo ikke an. Derfor må Harrison Ford utrydde dem.

Det meste har vel vært sagt om denne filmen, i en av dets syv versjoner, men selv om manus har svakheter så er den visuelt en nytelse. Dette er den (så langt) endelige versjonen der Ridley Scott har fått frie tøyler.
At denne klippen er relativt bra skyldes det heldige samarbeidet mellom regissør, fotograf Jordan Cronenweth og scenograf Lawrence G.Paull; det er noen fantastiske interiørscener her, der lyset er brukt helt bevisst og er en medskuespiller i å skape stemning. Vangelis' musikk er just spot on i denne filmen. Det atmosfære herfra og helt til Sandnes og tilbake.
Klær og sminke derimot er helt håpløst 1982, og virker bare så utdatert og tidstypisk i dag; de skuldrene og frisyrene som damene går med er ufrivillig komisk.
Castingen er rævva, men Scott måtte vel ta til takke med det han fikk. Den beste prestasjonen er kanskje Rutger Hauer som erkeskurken. Men selv han suger.

Dette er en mørk sci-fi film noir som omhandler en rekke tema rundt ønsket om udødelighet. Ofte sitter jeg med en følelse av at sånn går det når USA forsøker å lage Europeisk film; det blir veeeeeldig mye form og fryktelig lite innhold. Selvsagt skal amerikanerne ha cred for å prøve, but I think they are trying too hard here.
Dette er vakkert og spennende innpakningspapir, men filmen får meg til å tenke på julaftener i oppveksten da jeg endelig fikk røsket opp gavene for å oppdage at det var en mekanisk leke der batteriene ikke fulgte med. Nedtur? Neida...

Her er litt Fritz Lang og Metropolis, en dæsj Tarkovskij, og noen dråper Frankenstein satt inn i en post-apokalyptisk storby ala Gotham på opium - men aldri slipper vi unna at dette er suppe på en spiker. En estetisk vakker suppe, som mest av alt minner om skuebrød. Vakkert og stemningsfullt, men tomt.

 

[Svein Arne]

Ellers var jeg i går i en interessant diskusjon på en annet forum om Blade Runner. Der kom det frem sider som jeg helt har oversett.

Slik filmen fremstiller menneskene, er de alle følelsesflate på grensen til det deprimerte. De er utbrente og ensomme som Deckard, eller lever i sin egen kontaktfattige verden omgitt av dukker og mekaniske innretninger som Sebastian. Ingen har har vitalitet eller livslyst, det er angst, fortvilelse og innestengt skuffelse og uforløste savn.

Replikantene har et langt rikere følelsesliv og også en helt annen motivasjon; de vil leve og de vil noe med sine 'liv'. De forholder seg også til hverandre på en måte som menneskene i filmen ikke får til, i den grad menneskene i det hele tatt forholder seg til hverandre. Replikantene har en oppdrift og en livslyst som menneskene ikke har, men som all logikk tilsier at de burde hatt.

Da er én side ved filmen at robotene har blitt mer menneskelig enn menneskene.
Og kanskje det er derfor de må utryddes; de minner menneskene om hva de selv har tapt; sammen med sivilisasjonen som tydelig har brutt sammen rundt dem har de også mistet sin menneskelighet.

I et sånt perspektiv blir Blade Runner mer enn bare en stilstudie; det blir en kultur- og samfunnskritikk, der sammenbruddet i de ytre forholdene, i arkitektur og infrastruktur, avspeiler det indre sammenbruddet i menneskene.

Det minner meg på noe jeg leste et sted jeg ikke lengre husker hvor var: I tider og stater uten håp dyrker man estetikken. Det gjør jo denne filmen, noe som gjør det vanskelig å få øye på budskapet som er pakket inn i all pynten.

Denne filmen har fått en ny og dypere mening for meg, og det er ikke så lett å bare avfeie den som overfladisk.

 

[Svein Arne]

Into the white - Petter Næss (2012)

Tyske og britiske flygere har skutt hverandre ned over Grotli og blir avhengige av hverandre for å klare seg i den barske vinteren, og ut av fiendskap vokser det vennskap og sympati.

Filmen er dels tatt i Norge, dels i Trollhättan og Brålanda i Sverige. Mye av handlingen foregår imidlertid inne i hytten de søker ly i, og jeg får ofte følelsen av at dette er mer filmet teater enn spillefilm.
Eksteriørscenene er lite integrerte i handlingen, og jeg synes den norske vinteren ikke er brukt særlig kreativt. Ett unntak er en søt scene der de har stilt seg opp under nordlyset og den ene briten synger falskt som en kråke, og både friend and foe stemmer i Somewhere over the rainbow.

To av skuespillerne er tyske, mens den tredje tyskeren er spilt av norske Stig Henrik Hoff, denne gang nesten mutist. Britene er ... briter, der den ene er ikke ukjente Rupert Grint (fra Harry Potter-universet). Noen norske skuespillere har mindre roller. Innsatsen er grei, men instruksjonen er litt teatralsk. Får litt fjernsynsteaterfeeling.

Filmen bygger løselig på faktiske hendelser under siste verdenskrig, men forsøker seg på å være dyp. Det synes jeg den i liten grad klarer. Den trykker tematikken er rett i trynet: vi må samarbeide og holde sammen.
Jeg finner det helt usannsynlig at noe slikt kunne oppstå mellom fiendtlige soldater i 1940. Det er også scener her som er hjelpeløse; når den britiske og den tyske offiseren sammen må holde taket opp i hytta så det ikke raser sammen, så er symbolikken bare pinlig. At den tyske offiseren i samme situasjon begynner å betro seg og fortelle om sin sårbarhet til fienden sin, er så dårlig manusarbeid at jeg vrir meg i stolen.

Jeg synes filmen parodierer både tyskerne og britene, og mange av situasjonene virker helt oppkonstruerte. At de hiver Mein Kampf i ovnen, og er såre enige om at det er der den hører hjemme, er å ikke ha satt seg det minste inn i mentaliteten som hersket i 1940.

Den halv-mutistiske Hoff blir mot slutten skutt av norske soldater etter en misforståelse, det virker også ganske malplassert.
At de norske styrkene var på tå hev og skeptisk til både engelskmennene og tyskerne på dette tidspunkt i krigen, kunne vært utnyttet til å skape spenning i filmen, men det skusles vekk. Hele siste del av filmen, da flygerne er arrestert av norske styrker fremstår som ganske rotete (men det kan også skyldes tre singel malt på det tidspunktet).

Dette er for mye Thorbjørn Egnerisme om at inni er vi like; bare vi kan se bak våre fordommer om hverandre og bli kjente, så er alle i samme båt og vi vil automatisk bli snille med hverandre. Når filmen som uttrykk i tillegg fremstår som kjedelig utført og lite inspirert, så mener jeg at det er en ganske lettglemt affære dette.

 

[Svein Arne]

Incendies - Denis Villeneuve (2010)

Et testamente setter igang en rekke spørsmål der hva som er sant og usant, hva som er sagt og usagt settes på prøve. Det skjuler seg mere enn én skjebne her.

Etter den heller tvilsomme Sicario var jeg mildt sagt skeptisk til denne, men det måtte jeg jaggu bite i meg. For dette er ekte vare.
Kløktig manus, fin og utsøkt filming under til dels krevende lysforhold, riktig rollebesetning, og emosjonelt nærvær (det går fint an å felle en tåre og to under denne filmen) og ikke minst intellektuelt interessante problem som reises i denne filmen.

Tematikken som tas opp er identitet og hvem vi tror at vi er, det kan vise seg å være mer sammensatt enn hva vi har kommet til å tro. Uten røtter er vi ingenting, vi er som et blad i vinden, som et skip uten anker, som et menneske uten fotefeste.

Men filmen har også et tydelig budskap til oss om krig, og hvor dehumaniserende krigen virker på menneskene; det som kunne vært godt og ivaretakende i oss, er også sårbart og kan lett vendes til sitt motstykke. Den som ikke elskes tilstrekkelig vil fort lære å hate.

Det som likevel ligger Villeneuve nærmest på hjertet er å vise hvor avgjørende de nære relasjonene er for å bli mennesker som henger sammen. Når vi skuffes for grunnleggende i våre elementære behov for å stå i en sammenheng som den vi er, så kan vi ikke komme på plass i våre egne liv.

En vakker og tankevekkende film, rørende og stimulerende. Hva mer kan man be om?
(Jo, en singel malt til.)

 

[Antonsen]

Vil bare nevne at jeg også leser alle og koser meg med dine filmanmeldelser. En berikelse for forumet.

 

[Svein Arne]

Vil bare nevne at jeg også leser alle og koser meg med dine filmanmeldelser. En berikelse for forumet.

Takk, det var veldig hyggelig tilbakemelding å få.

 

[Svein Arne]

The Martian - Ridley Scott (2015)

En fortelling om hvordan en astronaut (Matt Damon) må klare seg alene på Mars og samtidig en fortelling om hvordan NASA prøver å redde ham. Han blir til sist reddet av henne som sviktet ham. Men før vi kommer så langt har Matt Damon fått vist at han er litt av en MacGyver.

Det er noen fine landskapsbilder her, men for ofte føler jeg meg hensatt til skolebenken der poengene går tapt i alle detaljene. Sikkert noen i veien med meg, jeg var jo aldri god i realfag, men jeg henger bare ikke med. Dette blir for fragmentert og for mye flising med alle utfordringene vår tapte venn møter på. Det går på bekostning av spenningen i fortellingen. Selv om filmplakaten kunne indikere at vi her har vår tids Redd mening Ryan, så trust me; dette er på en annen ... planet.

Jeg har egentlig alltid syntes at Matt Damon er oppskrytt som skuespiller, og at filmene han var med i egentlig var bedre enn han. Her er han ikke bedre enn på en alminnelig hverdag. Han er på ingen måte en dårlig skuespiller, han er bare ikke spesielt god (og ikke er han spesielt kjekk å se på heller, bare så det er sagt).

Regien er irriterende; alt for mange mennesker vi blir presentert for, og som vi prøver å bli kjent med, for så oppleve at de snart får en ubetydelig rolle i filmen. I det hele er det for mange personer i filmen, og det virker forvirrende å prøve å få oversikt over hvem de er og hvilken funksjon de har i filmen.

Klippingen er også irriterende, da det nesten konsekvent klippes for tidlig. Det er med å skape uro og gjør at vi ikke får nok tid til å ta inn de følelsesmessige sidene i situasjonene. Det er en rastløshet og utålmodighet her som jeg ikke liker.

Det er mye rotete scenografi, her er det mange armer og bein, men det er også noen unntak; på romskipet Hermes er det ro og skjønnhet og mer enn én scene som er en direkte hilsen til Stanley Kubricks 2001, En romodyssé.

Det er sikkert et budskap her inne, noe om å være forlatt og bli funnet igjen, noe amerikansk om å legge under seg den ville vesten, noe amerikansk om å ha stayer-evne og at det ordner seg for individualisten som holder ut. Men dette budskapet er begravd litt for dypt i en haug med poteter og alle mulige tekniske merkverdigheter vår venn må forholde seg til. Me gets bored.

Men enn én gang tar jeg meg i å ønske å se Interstellar igjen. Det er lost in space-filmen som har alt; godt manus, riktige skuespillere og en overordentlig skjønnet og ekte sorg; sann emosjonalitet.

The Martian er som å ha sex ikke bare med én kondom på, men med to; du kommer liksom aldri helt i kontakt med det som skjer.

 

[utgatt19288]

Synes du er urimelig hard i klypa her og viser bare at anmeldelser er en subjektiv øvelse. Til sammenligning hadde både: VG, Dagbladet og Filmpolitiet P3 - terningkast 5. Helt greit å være litt motstrøms og være uenig med de 3 store men jeg synes filmen var ok. 3-4. Storyen var artig nok selv om man alltids kan diskutere utførelsen.

 

[Kirenoj]

Enig med Svein Arne om The Martian.... Den var ikke noe særlig og rope hurra for!
Mulig den har blitt for mye hauset opp.....

 

[utgatt19288]

Jeg gav den heller ikke 5 - men det er langt fra en dårlig film. Mer midt på treet. Derfor jeg gadd gav et motsvar....

 

[Svein Arne]

Bare gøy at det er ulike stemmer i diskusjonen. Kunstopplevelse er jo mye en smakssak.

 

[aam01]

Da får vi komme med litt italiensk igjen. Dette er en kriminalkomedie fra Napoli med mye neomelodisk napolitansk pop. Historien er underholdende og de snille får hverandre til slutt mens de slemme dør. Regien er ved Manetti Bros. som har laget mye morsomt før, bl.a. tv-serien Ispettore Coliandro. Lett og ukomplisert film som går godt med en ekte napolitansk pizza og et par øl. 10 euro fra Amazon.it og den har engelske undertekster for de som ha problem med å forstå napolitansk.

 

[Desillusjonert]

På eventyr med Tintin; Enhjørningens hemmelighet - Steven Speilberg (2011)

Vis vedlegget 376029
Av og til er en film bare en film. Dette er en eventyrhistorie med klare kjennetegn fra både Indiana Jones og James Bond. Mye humor og utrolig bra animasjon, men veldig realistisk lys. Så bra blir det når Peter Jackson er produsent, for her er det også elementer fra King Kong. Heseblesende og mye lyd, men så er jo dette en barnefilm. Filmen er filmet med motion capture, der opptakene av reelle skuespillere er prosessert og animert.
Filmen er spilt inn i 3D, men jeg så den heldigvis i 2D. Jeg trengte ikke mer enn 2.
Artig og imponerende, men tidvis litt masete.

Litt rart at ikke flere av Tintin's eventyr blir filmet. Jeg hadde ihvertfall sett de!

 

[aam01]

Da får du kjøpe denne, jeg har hatt den i flere år.

https://www.amazon.co.uk/Adventures...6973&sr=1-7&keywords=the+adventures+of+tintin

"A five-volume set of adventures featuring Tintin, the world's most famous boy reporter. Together with his faithful dog, Snowy, he journeys around the world, solving mysteries and righting wrongs. All 21 animated adventures (out of a total of 23 comic books) are included: 'The Cigars of the Pharaoh', 'The Blue Lotus', 'Destination Moon', 'Explorers of the Moon', 'The Black Island', 'King Ottokar's Sceptre', 'The Red Sea Sharks', 'Tintin in Tibet', 'The Broken Ear', 'The Crab With the Golden Claws', 'Land of Black Gold', 'The Castafiore Emerald', 'The Seven Crystal Balls', 'Prisoners of the Sun', 'The Calculus Affair', 'Tintin and the Picaros', 'Tintin in America', 'The Shooting Star', 'Flight 714', 'The Secret of the Unicorn' and 'Red Rackham's Treasure'"

 

[Desillusjonert]

Dette er tegnefilm? Basert på tegneseriene?
Mener jeg så en av disse for en del år tilbake og ble ikke imponert (om det er den samme). Den jeg så hadde ikke den samme humoren og snerten som tegneserien har. Noe jeg mener Speilberg og Jackson har klart å få til.

 

[LMC]

The desert queen med Nicole Kidman
regi Werner Herzog
kanonfilm

vedr Kristin Lavransdatter:
bortsett fra de nevnte svakheter, syntes jeg det var typisk norsk film når du ser slalomanlegget på Gol i bakgrunnen av stavkirken!

 

[Svein Arne]

Hva syntes du om Herzog? Har har gjort mye rart, spør du meg. Men denne har jeg ikke fått sett.

The desert queen med Nicole Kidman
regi Werner Herzog
kanonfilm

vedr Kristin Lavransdatter:
bortsett fra de nevnte svakheter, syntes jeg det var typisk norsk film når du ser slalomanlegget på Gol i bakgrunnen av stavkirken!

 

[Class]

Jeg så Mad Max - Fury Road(?) her om dagen.
Hadde ikke store forhåpninger men jøsses for noe makkverk.

 

[LMC]

enig
men lenge siden han gjorde noe tror jeg og denne var på høyde med engelske pasienten, lawrence of arabia og indochine for å nevne noen jeg synes holder mål i denne sjangeren
mvh

 

[LMC]

Jeg så Mad Max - Fury Road(?) her om dagen.
Hadde ikke store forhåpninger men jøsses for noe makkverk.

why bother..det burde du ha visst imo
mvh
Leif

 

[Svein Arne]

Jeg så Mad Max - Fury Road(?) her om dagen.
Hadde ikke store forhåpninger men jøsses for noe makkverk.

why bother..det burde du ha visst imo
mvh
Leif

Kanskje han har det som meg; ser drittfilmer for å oppleve lettelsen når den endelig er slutt.

 

[Class]

Jeg likte MM 1, og 2 til dels. Det kunne hende de hadde tatt seg opp igjen, men nei.

 

[Svein Arne]

What Maisie knew - Scott McGehee og David Siegel (2012)

Hun er seks år og havner midt i foreldrenes skilsmisse, ingen skjermer og ingen forklarer - det er en voldsom påkjenning for et henne. Begge foreldrene kjører ut sitt raseri og sin selvopptatthet uten filter. Og der står hun med en fot i hver leir, og trenger beskyttelse og anstendige voksne.

En rørende film om å være barn av foreldre som krangler og sliter barnet mellom seg, og der barnet skjønner at egentlig ønsker ingen av foreldrene henne, de er kun i krig med hverandre. Og i krig og kjærlighet er som kjent alt tillatt. Men hun trenger dem begge. They couldn't care less.

I filmen finner hun noen som bryr seg om henne, i virkeligheten er det oftest ikke sånn.

Fantastisk spill av Onata Aprile, seks år gammel, som bærer de fleste scenene. Godt spill av Alexander Skarsgård og greit spill av Julianne Moore. Deres prestasjoner skjemmes litt av at manus ikke gir dem så mye å spille på, det er spesielt noen avgjørende scener som blir litt hjelpeløse.

Fin film som problematiserer et tema som er fullstendig tåkelagt i vår tid; hvordan kan det være for barna som må dele seg når foreldrene ikke blir enige om hvor de skal bo. Dette er ikke en sentimental film, heller ikke svart/hvitt - den er rett og sett god.

 

[ArildD]

Hei Svein Arne!
Fint med aktivitet på denne tråden.
Ikke helt enig med alle dine uttalelser om film. Men, ingen tvil. Du liker film. Og skriver bra.
Fortsett!
Kan jeg driste meg til å spørre om post it versjoner av din mening på disse filmene.
American Beauty.
K pax
The Purge Anarchy
Watchmen
Nysgjerrig på hvor på kartet din bias er!
Mvh
Arild filmidiot D

 

[Svein Arne]

Hei Svein Arne!
Fint med aktivitet på denne tråden.
Ikke helt enig med alle dine uttalelser om film. Men, ingen tvil. Du liker film. Og skriver bra.
Fortsett!
Kan jeg driste meg til å spørre om post it versjoner av din mening på disse filmene.
American Beauty.
K pax
The Purge Anarchy
Watchmen
Nysgjerrig på hvor på kartet din bias er!
Mvh
Arild filmidiot D

Bare kjekt med ulike smaker; innspill og tanker fra folk som har sett andre sider, og ikke minst satt pris på andre sider ved filmene jeg skriver om er bare en berikelse. Jeg sitter ikke med noen fasit; jeg bare skriver ganske umiddelbart hvilke inntrykk filmen har gitt. Jeg kan både overse og misforstå filmer. Da er det kjekt om andre har innspill. Vi opplever jo ikke kunst og kultur likt.
Det jeg jaffal er redd for er at mine innlegg skremmer andre fra å skrive om sine filmopplevelser. Jeg håper heller det motsatte: at mitt engasjement skal inspirere andre til skrive om filmer som har gjort inntrykk på dem.

Av de filmene du lister opp er det bare American Beauty jeg har sett. Den likte jeg godt. Den er nok ikke helt en terningkast 6 i min bok, til det er det noe for kalkulerende og litt glatt. Men at den er en fantastisk film som har mye; godt manus, god rollebesetning og fin spenning.

De andre filmene skal jeg sette på 'må se lista'. Eller kanskje du vil skrive om dem, da kan det være jeg kommer på andre tanker. ;-)

 

[Virgo]

Det Store Blå

En utrolig flott film, med fantastiske lydspor

 

[Syncrolux]

^ Le Grand Bleu er litt vel langtekkelig og "artsy" for min del, men vel verdt å se.

Litt inspirert av denne tråden så måtte jeg se opp igjen Blade Runner i går, i den såkalte Final Cut versjonen. Et mesterverk spør du meg.

 

[Virgo]

Ja, Blade Runner Dir.Cut er absolutt et mesterverk. Skal bli spennende å se neste år hva oppfølgeren kan bidra med, selveste Harrison Ford er tilbake i rollen og Ridely Scott skriver manus. Litt trist de lager oppfølger egentlig, men igjen, den kan jo bli bra

 

[Syncrolux]

Regner med du mener Final Cut, og ikke Directors Cut. Sistnevnte er ikke Ridley Scott sin endelige versjon, det er det Final Cut som er. Åkke som, den som er tilgjengelig på Blu-ray nå er Final Cut versjonen, og det er den man bør se. Den er også restaurert fra de originale negativene, slik at bildekvaliteten er bra.

https://en.wikipedia.org/wiki/Blade_Runner#Versions

 

[Virgo]

Beklager, Final Cut selvfølgelig

 

[eldo472]

The Force Awakens idag.

 

[ArildD]

The Force Awakens idag.

Den så jeg også i dag. Glad jeg ikke kastet bort kr på kino biletter der.
Satt å tenkte på Tor 2. Reinspikka effekt jag. Sinnsykt mye informasjon. Garantert en film som vokser etterhvert som man ser den. Men jeg satt med feelingen at jeg har vokst i fra dette. Mange fine tributes til de foregående i serien. Men effekter skal ikke drive en film. En symbiose trengs. De fleste var over middels begavet av skuespillerne . Dog,.. I'm to old for this schiit. De gamle heltene var i overkant på autopilot. Litt som Expandebles filmene. Manglet overbevisning.
Absolutt beste fall 4-