Svein Arne
Hi-Fi freak
Fucking Åmål - Lukas Moodysson (1998)
Anges (Rebecka Liljeberg) er 16 år og venneløs, men håpløst forelsket i den populære Elin (Alexandra Dahlström). Elin har en lengre vei å gå før hun aksepterer den hun er.
Dette er først og fremst en veldig vakker film som forsøker å gi ungdommen mot til å tåle å føle det de føler. Og det er en film om å være ung og usikker og på vei til å bli den man skal bli.
Her er en rekke vakre og rørende scener; først og fremt det vâre samspillet mellom Elin og Agnes. Det virker nesten uten unntak ekte og varmt; det skulle ikke forundre meg om deler av dette er improvisert så spontant dette fremstår.
Den kanskje sterkeste prestasjonen gjør Mathias Rust som Johan. Han har en tilstedeværelse og innlevelse som er sjelden.
Filmen virker 'dogmete', dvs her er det mye handholdt kamera, grovkornet film, uvanlig klipping og lite kunstig lys. I mange filmer virker disse faktene tilgjort, men her er det med å gi en røffhet og nakenhet som passer filmen godt.
Selvfølgelig er det noe å sette fingeren på i denne filmen og. Spesielt dialogen er tidvis hjelpeløs, noe er direkte dårlig skuespill, og gjerne det overordnede blikket; at dette er en film laget av en som skuer tilbake på sin egen ungdomstid og vil lære den oppvoksende slekt ett og annet han mener de kan ha godt av å vite.
Men dette er ikke det viktigste; først og fremst er dette en film som er rørende om å gå fra tristhet og utakt til å bli fri når en kan få den en er glad
i.
En happy ending ala Amerika med andre ord. For så hører det også med at det er ikke alle forunt å finne noen å bli glad i og vice versa, og ikke alle synes at den individuelle frihet handler om å finne en kjæreste.
Moodysson har laget både bedre og dårligere filmer enn denne. Hans beste så langt er Lilja 4 ever. Der prøver han ikke å være så positiv som her, men viser livet slik det kan være - i all sin grusomhet. (Og btw den beste lesbefilmen er Blå er den varmeste fargen.)
Anges (Rebecka Liljeberg) er 16 år og venneløs, men håpløst forelsket i den populære Elin (Alexandra Dahlström). Elin har en lengre vei å gå før hun aksepterer den hun er.
Dette er først og fremst en veldig vakker film som forsøker å gi ungdommen mot til å tåle å føle det de føler. Og det er en film om å være ung og usikker og på vei til å bli den man skal bli.
Her er en rekke vakre og rørende scener; først og fremt det vâre samspillet mellom Elin og Agnes. Det virker nesten uten unntak ekte og varmt; det skulle ikke forundre meg om deler av dette er improvisert så spontant dette fremstår.
Den kanskje sterkeste prestasjonen gjør Mathias Rust som Johan. Han har en tilstedeværelse og innlevelse som er sjelden.
Filmen virker 'dogmete', dvs her er det mye handholdt kamera, grovkornet film, uvanlig klipping og lite kunstig lys. I mange filmer virker disse faktene tilgjort, men her er det med å gi en røffhet og nakenhet som passer filmen godt.
Selvfølgelig er det noe å sette fingeren på i denne filmen og. Spesielt dialogen er tidvis hjelpeløs, noe er direkte dårlig skuespill, og gjerne det overordnede blikket; at dette er en film laget av en som skuer tilbake på sin egen ungdomstid og vil lære den oppvoksende slekt ett og annet han mener de kan ha godt av å vite.
Men dette er ikke det viktigste; først og fremst er dette en film som er rørende om å gå fra tristhet og utakt til å bli fri når en kan få den en er glad
i.
En happy ending ala Amerika med andre ord. For så hører det også med at det er ikke alle forunt å finne noen å bli glad i og vice versa, og ikke alle synes at den individuelle frihet handler om å finne en kjæreste.
Moodysson har laget både bedre og dårligere filmer enn denne. Hans beste så langt er Lilja 4 ever. Der prøver han ikke å være så positiv som her, men viser livet slik det kan være - i all sin grusomhet. (Og btw den beste lesbefilmen er Blå er den varmeste fargen.)