BALUBAS KRYPT - THE TWILIGHT ZONE

[Bjørn.H]

Spørs om ikke Kari Bremnes møter konkurranse på vokal der i gården.

 

[baluba]

Spørs om ikke Kari Bremnes møter konkurranse på vokal der i gården.

Muligens inne på noe, der. Skjønnsang i vakker forening med tekster som glir rett inn i KKVs katalog.
Må tenke meg godt om før jeg setter på noe nytt nå.

 

[baluba]

Har sett litt TV og hørt litt forskjellig. Har vært en tur innom TrompeNs tråd og tenkt litt over hvordan våre barn gleder oss på forskjellige måter. Og på en måte er den oppvoksende slekt en årsak til at jeg skaffer meg platespiller nå. Jo da, det har selvsagt veldig mye med lyden år gjøre, og at jeg fortsatt har litt vinyl så jeg starter ikke helt på scratch, men noe har også med å overføre gleden over fysiske medier til den yngre. Han ser ikke noe særlig poeng i digitale fysiske medier, alt er jo på nett på en eller annen måte.

Men han har vist en interesse for lyd, fram til nå spesielt hodetelefoner. Men han har også respondert positivt på kassettspiller i huset, og når det kommer til vinyl har han flere ganger vist fascinasjon for det svarte gull. Han er vokst opp med musikk rundt seg, men har selvfølgelig adoptert sin generasjons løsning på avspilling. Flyktig smak er ingen utfordring for lommeboken. Men fra seksten og utover blir det mindre flyktig, og jeg har et lite håp om at jeg skal klare å overføre en liten glede over fysiske medier ved å la han plukke ut noe på handletur i byen som han kan høre i krypten. Et tynt håp, men siden det er piano og ikke techno som inspirerer ham nå er det jo håp?

Å ja, den gamle spiller Jason Isbells Souteastern.

 

[Auditor]

Baluba: Finner du mer gull i arkivene? Det er tydelig at du må få mer stock å jobbe med...masse normal her..hehe.. Og tre HD8 til..Works, ECM og Zappa er passende til dem..

Jorwed: Så fint, da..Livet skal ha utfordringer..

 

[baluba]

Baluba: Finner du mer gull i arkivene? Det er tydelig at du må få mer stock å jobbe med...masse normal her..hehe.. Og tre HD8 til..Works, ECM og Zappa er passende til dem..

Jorwed: Så fint, da..Livet skal ha utfordringer..

ECM har jeg litt av selv, men det finnes ingenting ECM på strømmetjenester. De boikotter denslags, jeg vet ikke om det er så klokt i lengden. Strømming utgjør allerede majoriteten. Zappa står det bedre til med, for det finnes både i samling og på strømming.

 

[BangBang]

Ja, rart det der med enkelte som boikotter strømming. For det er jo enda endel som ikke er tilgjengelig der.
Det rare nå er jo endel av de "nye" artistene som ikke vil gi ut skivene sine på annet enn til digitale tjenester

Zappa ja, fant endel av disse i går. Har vel nesten det meste der, men fruen tror det har tørnet for meg når jeg setter på Zappa og digger for meg selv i godstolen ;D

 

[baluba]

Det er vel strengt tatt ikke så rart...

 

[Auditor]

Frank var intet mindre enn et helsprøtt geni, folks...

 

[baluba]

Starter dagen musikalsk med uvante takter i krypten. I mange år tilhørte jeg dem som forbannet Hall & Oates som substansløs muzak, men med årene har jeg fått en faglig forankring som har gjort min respekt for det gode håndverk sterkere. Og jeg må si meg enig i en kronikk av en kjent musikkjournalist som stod på trykk for en liten tid tilbake om at Hall & Oates er syretesten for om du faktisk har snøring eller ikke. Selv er jeg fortsatt av den typen som ikke hører musikken til duoen fra åttitallet uten at noen andre setter det på, og det skjer aldri i mitt miljø. Så det blir deres andreskive Abandoned Luncheonette som er det eneste jeg hører på eget initiativ.

Det er nok en litt overdreven og spissformulert mening at holdningen til duoens musikk er det som skiller mellom å ha skikkelig snøring eller ikke, men jeg mener absolutt at å avvise slik flinkismusikk på rent ideologisk grunnlag er å overse åpenbare kvaliteter. Men over til en annen person som også kan beskyldes for å være flinkis innen sin genre, r'n'b. Hans reise fra neosoul til retrosoul fra Ray Ray via Instant Vintage til hans siste to soloalbum The Way I See It og Stone Rollin' har jeg fulgt med interesse.

Saadiq er en artist som jeg har likt på tross av produksjonene. Jeg har forstått hans dyrking av sekstitallslyd med mikrofonvreng og en sterk fokus på stortromme og beat på The Way I See It, men på mine oppsett fram til jeg fikk MonoPulse i hus har de framstått som for ekstreme og stilmessig overstyrte. Det låter rett og slett redselsfullt på enkelte avslørende anlegg med småhøyttalere, som min brors Xindak/Audio Innovations/Quad II/Sequerra Met 7 mkII-rigg. Småhøyttalere beregnet på monitorbruk fra den perioden kler av slike produksjoner på feil måte, og rør hjelper lite på situasjonen da. I tillegg har de ikke ytelser i bunn som frigjør den delen av produksjonen som gjør den fornøyelig i tillegg til overdrevet low fi vintage.

Det første av hans soloalbum, Ray Ray, er en form for hyllest til blaxploitation-kulturen på syttitallet. Det er høy pimpfaktor, men på en cineastisk måte istedenfor den sosialrealistiske gangsta-rapen. Den er ikke like ekstrem i produksjonen som to album senere, og låter bedre på anlegg som ellers sliter med å få fram funfaktoren i hans musikk. Jeg synes rett og slett det er et vellykket dykk ned i en del av syttitallet som det virkelig groover av. Generelt krever Saadiqs produksjoner litt av systemet for å låte virkelig bra, men dette albumet synes jeg låter ganske fun på de fleste anlegg av en viss klasse. Tror jeg skal spille mer Saadiq i dag enn dette ene albumet.

Ps: Tror virkelig Saadiq ville våknet til fullt liv i Slukoteket. Vel vel, en dag får jeg kanskje oppleve det også.

 

[baluba]

Fortsetter med oppfølgeren til Ray Ray, Instant Vintage. Fremdeles er produksjonene hans relativt lette å få til på et anstendig anlegg, og hans kompromissløse vintagesound preger enda ikke lydbildet, det er fortsatt moderne. Som låtskriver har han beveget seg litt lenger inn i nåtiden igjen i forhold til blaxploitation-homagen Ray Ray, samtidig som han befester sin stilling som kongen av neosoul.

 

[baluba]

Avslutter Saadiq for denne gang med en låt fra hans siste soloalbum, hit-en Good Man.

 

[baluba]

Blir alltid i godt humør av den supersympatiske akklimatiserte "bergenseren" Bjørn Torske, både av å møte ham personlig og sette på noe av hans musikk. Det er egentlig en skam at jeg ikke har spilt noe Torske i krypten i det siste. Plukke ut ei plate som passer for anledningen? Tja, lekenheten og lettheten til Feil Knapp er jo fin å ha som bakgrunn for tastingen.

 

[Nikko03]

Jeg skriver skjeldent mye. Men jeg er detsto bedre på å lese
Nå har jeg vimsa innom the twilight zone endel ganger. Og like koselig å kunnskapsrikt er det hver gang.
Hyggelig tråd du har skapt her baluba.

 

[skranglefant]

Jeg skriver skjeldent mye. Men jeg er detsto bedre på å lese
Nå har jeg vimsa innom the twilight zone endel ganger. Og like koselig å kunnskapsrikt er det hver gang.
Hyggelig tråd du har skapt her baluba.

Tiltredes!

 

[baluba]

Jeg skriver skjeldent mye. Men jeg er detsto bedre på å lese
Nå har jeg vimsa innom the twilight zone endel ganger. Og like koselig å kunnskapsrikt er det hver gang.
Hyggelig tråd du har skapt her baluba.

Tiltredes!

Takker så mye, Nikko og skranglefant. Dere er velkomne til å fortsette med å skrangle og whatever i denne tråden. I kveld har jeg falt helt på house og technokjøret. Nå har jeg satt igang det jeg antar er finalen for kalaset, Leftfields klassiske Leftism. Det har vært en fornøyelig aften i elektrodiskoens verden. O0

 

[Zeitgeist]

Apropos house så er ikke denne så dum:

 

[Sluket]

Min favoritt låt fra Hall & Oates (og ja, jeg har både LP og CD)

 

[skranglefant]

....Dere er velkomne til å fortsette med å skrangle og whatever i denne tråden. I kveld har jeg falt helt på house og technokjøret.

Der går nok grensa for min del, men selv takk!
Jeg hørte gjennom han Toure Jr duden (?? Husker i forbifarta ikke navnet) sine Paris og Jerusalem skiver og likte Jerusalem om enn ikke den frankofile

 

[baluba]

Min favoritt låt fra Hall & Oates (og ja, jeg har både LP og CD)

Den frodige og myke lyden av den store profeten (Les: Prophet 5). Det er lyden av åttitallets LA like mye som lyden av DX7.

....Dere er velkomne til å fortsette med å skrangle og whatever i denne tråden. I kveld har jeg falt helt på house og technokjøret.

Der går nok grensa for min del, men selv takk!
Jeg hørte gjennom han Toure Jr duden (?? Husker i forbifarta ikke navnet) sine Paris og Jerusalem skiver og likte Jerusalem om enn ikke den frankofile

Også min bror like Tel Aviv Sessions bedre enn Paris Sessions. Kan være tilbøyelig til å være enig, men jeg liker begge to. Det var Paris Sessions som i sin tid førte meg til Tel Aviv Sessions, så...

Selv har jeg rundet litt av med norsk kvalitets-synthpop fra åttitallet, Fra Lippo Lippis Songs.

 

[Auditor]

Hvis man skal oppsummere 80s , er det FEM synther som SKAL være på den lista:

Yamaha DX7
Korg Delta (Jeg har eid en selv!!!)
Prophet 5
Kurzweil
Roland Juno 8

Spør Giorgio Moroder hvilke av dem han brukte på et visst soundtrack fra 1982..eller bruk øra

 

[Sluket]

Den store fine keyboard lyden pluss kvalifisert koring - DET er The 80's for meg. Og godt håndverk både fra musikerne og produsentene.

 

[Auditor]

Stock, Aitken, Waterman, sant? Samt Terry Slater, Bowie, Elton ++..

 

[Bjørn.H]

Min favoritt låt fra Hall & Oates (og ja, jeg har både LP og CD)

Den frodige og myke lyden av den store profeten (Les: Prophet 5). Det er lyden av åttitallets LA like mye som lyden av DX7.

....Dere er velkomne til å fortsette med å skrangle og whatever i denne tråden. I kveld har jeg falt helt på house og technokjøret.

Der går nok grensa for min del, men selv takk!
Jeg hørte gjennom han Toure Jr duden (?? Husker i forbifarta ikke navnet) sine Paris og Jerusalem skiver og likte Jerusalem om enn ikke den frankofile

Også min bror like Tel Aviv Sessions bedre enn Paris Sessions. Kan være tilbøyelig til å være enig, men jeg liker begge to. Det var Paris Sessions som i sin tid førte meg til Tel Aviv Sessions, så...

Selv har jeg rundet litt av med norsk kvalitets-synthpop fra åttitallet, Fra Lippo Lippis Songs.

Åh nei,kutt ut da..!

 

[baluba]

Takler du ikke mer kvalitet, bjornh?

Vi bør heller ikke glemme Fairlight samplersynth, kjent blant annet fra Stevie Wonder, Allan Parsons, Kate Bush, Herbie Hancock og så videre. Zappa hadde vel det største Fairlight-systemet som har vært laget. Her startes dagen med litt gammel prog, Aqualung spilles av på moderat volum fra Tidal.

 

[T-1]

Nå snakker vi Jethro Tull husker jeg gamlingen til stadighet fyrte opp i gamle sierraen sin når vi var ute å kjørte. på sleten opptaks kasett, men allikevel kanon kult

 

[Auditor]

Jethro ER konge, det...

 

[ptb]

Det var stas å få Wilson re-mix´n på vinyl inn i samlingen. Endelig mulig å høre denne skiva med et snev av toner under 300hz

 

[baluba]

Det var stas å få Wilson re-mix´n på vinyl inn i samlingen. Endelig mulig å høre denne skiva med et snev av toner under 300hz

Wilson re-mix?

 

[ptb]

Jepp.
Kom ut i fjor.
Jethro Tull – Aqualung SW remix (180 gram VINYL LP) | StevenWilsonHQ.com

 

[utgatt25555]

Steven Wilson, (Porcupine Tree, no-man, Blackfield m.fl...) har tatt for seg noen klassikere, en allsidig og dyktig kar både foran og bak micén/mixebordet...

Ett ex fra hans solo-prosjekt.

mvh

 

[TT.]

Starter dagen musikalsk med uvante takter i krypten. I mange år tilhørte jeg dem som forbannet Hall & Oates som substansløs muzak, men med årene har jeg fått en faglig forankring som har gjort min respekt for det gode håndverk sterkere. Og jeg må si meg enig i en kronikk av en kjent musikkjournalist som stod på trykk for en liten tid tilbake om at Hall & Oates er syretesten for om du faktisk har snøring eller ikke. Selv er jeg fortsatt av den typen som ikke hører musikken til duoen fra åttitallet uten at noen andre setter det på, og det skjer aldri i mitt miljø. Så det blir deres andreskive Abandoned Luncheonette som er det eneste jeg hører på eget initiativ.

Det er nok en litt overdreven og spissformulert mening at holdningen til duoens musikk er det som skiller mellom å ha skikkelig snøring eller ikke, men jeg mener absolutt at å avvise slik flinkismusikk på rent ideologisk grunnlag er å overse åpenbare kvaliteter. Men over til en annen person som også kan beskyldes for å være flinkis innen sin genre, r'n'b. Hans reise fra neosoul til retrosoul fra Ray Ray via Instant Vintage til hans siste to soloalbum The Way I See It og Stone Rollin' har jeg fulgt med interesse.

Saadiq er en artist som jeg har likt på tross av produksjonene. Jeg har forstått hans dyrking av sekstitallslyd med mikrofonvreng og en sterk fokus på stortromme og beat på The Way I See It, men på mine oppsett fram til jeg fikk MonoPulse i hus har de framstått som for ekstreme og stilmessig overstyrte. Det låter rett og slett redselsfullt på enkelte avslørende anlegg med småhøyttalere, som min brors Xindak/Audio Innovations/Quad II/Sequerra Met 7 mkII-rigg. Småhøyttalere beregnet på monitorbruk fra den perioden kler av slike produksjoner på feil måte, og rør hjelper lite på situasjonen da. I tillegg har de ikke ytelser i bunn som frigjør den delen av produksjonen som gjør den fornøyelig i tillegg til overdrevet low fi vintage.

Det første av hans soloalbum, Ray Ray, er en form for hyllest til blaxploitation-kulturen på syttitallet. Det er høy pimpfaktor, men på en cineastisk måte istedenfor den sosialrealistiske gangsta-rapen. Den er ikke like ekstrem i produksjonen som to album senere, og låter bedre på anlegg som ellers sliter med å få fram funfaktoren i hans musikk. Jeg synes rett og slett det er et vellykket dykk ned i en del av syttitallet som det virkelig groover av. Generelt krever Saadiqs produksjoner litt av systemet for å låte virkelig bra, men dette albumet synes jeg låter ganske fun på de fleste anlegg av en viss klasse. Tror jeg skal spille mer Saadiq i dag enn dette ene albumet.

Ps: Tror virkelig Saadiq ville våknet til fullt liv i Slukoteket. Vel vel, en dag får jeg kanskje oppleve det også.

Den tok du ganske fint inn (ang Hall & Oats og "muzak/flinkismusikk") Du må være smertelig klar over at de har millioner av tilhengere "worldwide".

Noen liker at musikk skal utfordre og bringe fram et budskap, andre ønsker at det skal skape en sinnstemning, andre igjen ønsker kun en vrikelighetsflukt med hjelp av musikken, så har vi de som intresserer seg for teksten, de andre for rytmen og andre igjen samspillet for tekst og musikk. Noen igjen spiller med eller synger med og kanskje spiller i band som spiller musikk. Ikke glem dette når du setter musikken i bås. Å tilnærme seg musikken kan gjøres på veldig mange måter og slikt bør også respekteres. Musikkpoliti trenger vi ikke og all musikk er likeverdig!

sånn til ettertanke. Ha en flott kveld

 

[baluba]

Når man befinner seg i produksjonsdelen av musikkbransjen må man være naturlig fordomsfri overfor musikk, ellers så vil du mistrives etterhvert. Selv setter jeg stor pris på musikkritikernes tilstedeværelse, ikke fordi jeg selv nødvendigvis har mottatt så mye god kritikk (det har dog mine prosjekter gjort), men fordi uten dem så er vi en kommunikasjonsplattform fattigere. Uten deres pushing av nye artister ville mange av dem gått oss hus forbi, for eksempel. Og noen ganger må de gi dårlig kritikk, det er nå liksom deres jobb.

Men det er ikke en jobb jeg ønsker å utføre. Når jeg skriver om musikk så vil jeg det skal være om musikk jeg liker, selv om jeg gjerne bringer litt balanse i regnskapet med å ta med kritiske bemerkninger. Jeg elsker Chet Baker, men har et kritisk blikk på hans karrière og diskografi. Noe jeg tok for meg i detalj tidlig i tråden. Men det er en kritikk ut av kjærlighet til det store i Bakers livsverk. Men jeg kommer neppe noen gang til å skrive om musikk jeg ikke liker igjen, det ble jeg ferdig med tidlig på nittitallet. En meningsbærer vil jeg gjerne være, men kun med positivt fortegn i dag. Det jeg overhodet ikke liker vil jeg hovedsaklig overse, selv om jeg noen ganger kan uttale meg kritisk om musikk.

Nå koser jeg meg med en av mine favoritter fra tenårene, Randy Newmans Little Criminals.

 

[Sluket]

Baker var Boss, musikalsk sett. Resten var ikke mye å skryte av. Samme gjaldt Miles selvsagt. OG mange andre topp utøvere fra samme æra. En rød tråd (eller hvit streng). Fullt mulig å like Hall & Oates samtidig med Wagner! Helt OK å like Wagner selv om det var favorittkomponisten til Adolf. Wagner virket før Doffen tross alt. Helt innafor å like hakekorset (solkorset egentlig) som tross alt er et flere tusen år gammelt symbol som til og med er funnet i vikingsammenheng og er et av standardmotivene i tibetansk og annen østrerlandsk kunst fra mange hundre år tilbake. Kunnskap er makt - synsing er slakt!

 

[TT.]

Takk Sluket, du er flink til å sette ord på det og i rett perspektiv! amen

 

[Sluket]

Takk takk - prøver jo... du greier deg godt du også!

 

[baluba]

Sanne ord fra besøkende i krypten. Blir lett slikt når man omgir seg med nattens skapninger, det er nemlig av fulle barn man skal høre sannheten. I am truly blessed as The Cryptkeeper. Natten er tid for litt melankolsk og vakker cellomusikk. Som oftest velger jeg, som sikkert mange andre, de store klassikerinnspillingene fra tiårene etter krigen når jeg skal høre slik musikk. Egentlig altfor sjelden musikk spilt inn etter sytti eller syttitallet.

Det finnes jo høyst levende cellister som også er flotte utøvere. Her i Norge er vi veldig glad i vår egen Truls Mørk, og det med god grunn. Av de fra den øvrige del av verden som får spilletid hos meg er Mischa Maisky. Det er vel ikke mange sidene siden jeg spilte hans Songs Without Words, og nå spiller jeg den som er volum 33 i DGG 111-boksen, som starter med Svanen fra Dyrenes Karneval av Camille Saint-Saëns - her på Tidal.

 

[baluba]

Tilbake til samtiden og samtidsmusikken. Kjartan Sveinsson var medlem i Sigur Rós, og med Der Klang Der Offenbarung Des Göttlichen tar han steget inn i orkestermusikken. Det ambisiøse verket kaller han en opera i fire akter. Fire korte akter, de varer til sammen 35 minutter, så det er ingen langdryg opplevelse for de som måtte frykte det. Ganske så opphøyet og rett og slett ambient i sin sakrale form, føler jeg. Vel verdt å sjekke ut for noen og enhver.



Noe jeg finner interessant er at verket er utgitt på dobbel 10", det er jo litt gøyalt. Fin gatefold og greier, og prisen er jo ikke helt avskrekkende til å være en limited edition-utgivelse. Lurer litt på om jeg skal bestille et til meg selv på nettet?

 

[Sluket]

Sanne ord fra besøkende i krypten. Blir lett slikt når man omgir seg med nattens skapninger, det er nemlig av fulle barn man skal høre sannheten. I am truly blessed as a The Cryptkeeper. Natten er tid for litt melankolsk og vakker cellomusikk. Som oftest velger jeg, som sikkert mange andre, de store klassikerinnspillingene fra tiårene etter krigen når jeg skal høre slik musikk. Egentlig altfor sjelden musikk spilt inn etter sytti eller syttitallet.

Det finnes jo høyst levende cellister som også er flotte utøvere. Her i Norge er vi veldig glad i vår egen Truls Mørk, og det med god grunn. Av de fra den øvrige del av verden som får spilletid hos meg er Mischa Maisky. Det er vel ikke mange sidene siden jeg spilte hans Songs Without Words, og nå spiller jeg den som er volum 33 i DGG 111-boksen, som starter med Svanen fra Dyrenes Karneval av Camille Saint-Saëns - her på Tidal.

Nesten blitt en sviske dette - men denne utgaven var forførerisk vakker og ettertenksom, går noe saktere enn de fleste andre innspillinger jeg har. Cellisten "henger" nesten som en jazzmusiker på bakfot! Klassisk begravelsesmusikk også. Hvis jeg dør skal jeg vurdere denne jeg og.

 

[baluba]

Sanne ord fra besøkende i krypten. Blir lett slikt når man omgir seg med nattens skapninger, det er nemlig av fulle barn man skal høre sannheten. I am truly blessed as The Cryptkeeper. Natten er tid for litt melankolsk og vakker cellomusikk. Som oftest velger jeg, som sikkert mange andre, de store klassikerinnspillingene fra tiårene etter krigen når jeg skal høre slik musikk. Egentlig altfor sjelden musikk spilt inn etter sytti eller syttitallet.

Det finnes jo høyst levende cellister som også er flotte utøvere. Her i Norge er vi veldig glad i vår egen Truls Mørk, og det med god grunn. Av de fra den øvrige del av verden som får spilletid hos meg er Mischa Maisky. Det er vel ikke mange sidene siden jeg spilte hans Songs Without Words, og nå spiller jeg den som er volum 33 i DGG 111-boksen, som starter med Svanen fra Dyrenes Karneval av Camille Saint-Saëns - her på Tidal.

Nesten blitt en sviske dette - men denne utgaven var forførerisk vakker og ettertenksom, går noe saktere enn de fleste andre innspillinger jeg har. Cellisten "henger" nesten som en jazzmusiker på bakfot! Klassisk begravelsesmusikk også. Hvis jeg dør skal jeg vurdere denne jeg og.

Maisky kan vel beskyldes for å være litt sviskete som jeg var innom forrige gang jeg spilte en av hans innspillinger, men han er da også en svært virtuos utøver. Han har valgt et passende tempo her, synes jeg. Det er mye jeg synes spilles for fort til tider, som Brandenburgkonsertene. Men så finnes alltid de versjonene som er i et mer passende tempo for sitt eget lynne, det gjelder bare å finne dem.

 

[Sluket]

Kjøpte en boks med Karajan, operainnspillingene. Wagner låter som en marsj - ikke bra.