Mange reduserer politikk til en barnslig "min pappa er større enn din" dyst. Det er synd.
Å vise demokratisk sinnelag er å respektere sine meningsmotstandere, mens man med alle akseptable midler gjør sine egne standpunkt kjent, og gjør hva man kan for å spre dem. Men det forutsetter at man er politisk bevisst - hvilket ikke betyr at man skal kjenne partiprogram i detalj, eller delta i politiske møter og debatter.
Det holder å identifisere noen kjernesaker som har betydning for deg og for ditt verdenssyn, og så finne partiet/partiene som kan levere. Det er selvsagt å håpe at det siktes høyere enn "jeg vil kjøre snøscooter der jeg vil."
Politikk handler om noen meget enkle ting:
1. Hva skal samles inn av goder til felleskassen?
2. Hvordan skal disse fordeles?
3. Hvem skal fordele dem?
4. Hvem eller hva skal få dem?
1. At et samfunn i det hele tatt har noe det betrakter som en felleskasse, er i utgangspunktet en seier, og en grunn til å rope hurra. Det er nemlig en meget sjelden ting, som i seg selv er verdt å bevare.
2. At man har gjensidig respekt for hverandre, gjør at man kan begynne tautrekking om godene i denne kassen uten å frykte for liv og helse. Det er også en seier. Vi behøver ikke gå tilbake til Snorres sagafortellinger, i vår egen del av verden, for å skjønne at det kunne være livsfarlig å forlange noe fra felleskassen. Det holder å gå tilbake til 1930-tallet i vårt eget land, om man vil se bevis på at medborgere kunne bli skutt av eget militære, fordi de ville ha bedre kår.
3. Diskusjonene mellom våre politiske ledere handler dessverre mest om "hvem som skal fordele fellesgodene?"
Og dermed er dette også blitt hva folk flest er opptatt av. Vi får en banal fløyinndeling mellom "rødgrønne" og "blå-blå," der begges ledere på kortsynt vis setter seg fast i fortidens prioriteringer, når det er helt nye dyster vi står overfor.
Slik blir politikk lett en stollek, der partene slåss om hvem som skal få være minister, ikke om hva landets fremtid skal bli. Det er tragisk når velgerne føler det egentlig er det samme hvem som får regjeringsmakt: lite vil bli endret. Det betyr at politikerne ikke har skuet langt nok inn i farvannet vi er på vei mot - det kan umulig være slik, i dagens verden, at det er det samme hvilken lei vi følger.
4. Så kommer det vanskeligste. Hvem eller hva skal få fellesgodene? Vår Askeladd-ånd, koblet med oljegevinsten, har gjort oss late og kravstore. Vi er også blitt usolidariske, og vi spør heller om hvor mye vi kan få enn om hvor vi kan bidra. Ordet samfunn består av både "funn" og "samhold." I verdens rikeste land, der det er utvilsomt at vi har "funnet" så det holder, er det merkelig fatt med samholdet. Det skittkastes på tvers av banale politiske skillelinjer så man skulle tro folk var rusa. Knuser du alle vinduene i et hus, nytter det ikke å klage over trekk og kulde etterpå - og nordmenn er litt for glade i ruteknusing i sitt samfunnshus.
Fellesgodene våre kan virke store, gitt at det er få hoder å fordele dem på. Men det mange glemmer er at når det tas beslutning om utdeling av et gode, så skal alle som kvalifiserer kunne få. I et diktatur er det noen få som smører tykt på brødet til seg selv, i et demokrati er det en kamp å bre såpass på brødskiven at man merker smøret. Og om alle sitter med forventning om å kunne sette tennene i et centimetertykt lag, så vil også alle bli skuffet.
Altfor mange nordmenn som ikke trenger det, har stilt seg altfor langt fremme i køen der fellesgodene skal deles ut -- på en måte der de nærmest automatisk diskvalifiseres fra å selv kunne bidra. Dette er et gigantisk samfunnsproblem, fordi det er en "slangen biter seg selv i hodet" problemstilling. Om alle vil ha bukten og begge endene, vil det til slutt bli lite samhold omkring det vi har funnet. Og der er merkelig nok verdens rikeste land i dag.
Noe å tenke over på mandag.