Yes, og hvis du ikke er skremt nok så kan du sjekke ut denne
https://www.vanityfair.com/news/2017/07/department-of-energy-risks-michael-lewis
Politikk, religion og samfunn President Donald J. Trump - Quo vadis? (Del 1)
- Trådstarter Hardingfele
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Status
https://www.vanityfair.com/news/2017/07/department-of-energy-risks-michael-lewis
Men den er ikke det minste overraskende. Dette visste vi fra før, om ikke i like stor detalj.
Wired diskuterte worst case scenarier 12 desember:
https://www.wired.com/story/manafor...mp-mueller-investigation-worst-case-scenario/
Nå, mindre enn én uke senere har så mange fler skjeletter falt ut av skapene at artikkelforfatteren konkluderer slik:
https://www.washingtonpost.com/opin...-worst-case-scenario-garrett-graff-thinks-so/
Individual #1 begynner å ligne på worst case #7.
Unngår de borgerkrigen?
Og jeg minner om at Trump insisterte på å snakke på tomannshånd med Putin, i Helsinki ...
Jeg tror ikke Trump er russisk agent. Men noe var galt fra første øyeblikk. Her får du verdens beste etterretningsapparat plassert i dine hender -- NSA, CIA, DHS, NRO, DIA, pluss samtlige militærgrener. Og hva gjør du? Du angriper dem, setter spørsmålstegn ved deres lojalitet, anklager dem for å være i egen eller demokratenes tjeneste. Du sparker føderalt ansatte som har lang og tro tjeneste bak seg, mange republikanere. Du æreskjeller dem. Du presterer det hinsides tåpelige å få dine tilhengere til å begynne å ha mer sympati for Putin og Russland enn for eget lands ordensmakt og etterretning.
Det gjør du når du enten er komplett idiot eller i en tilstand av panikk. Jeg tror det siste. De innså klemmen de befant seg i da Trump vant valget og i panikk ble det lagt en hastig plan om hvordan man skulle så tilstrekkelig tvil, fordi man fryktet at etterretningen skulle stå på døren dag 1. (Omtrent som da bankledelsen på Wall Street regnet med å bli arrestert dagen etter at Obama ble innsatt som president, uten at det skjedde).
Av respekt for institusjonene og maktfordelingen har man arbeidet møysommelig, endevendt alt og forberedt en tiltale som blir så omfattende og så knusende at man håper å unngå det Dr. Dong spør om -- åpen og væpnet konflikt -- når Donald John Trump avsløres. Men for dem som lot seg lure, fra Sean Hannity og ned til Fjernis, blir det tunge tak. Og det er liten grunn til å stusse over hvorfor det er umulig å få annet enn skrullinger til å arbeide for denne presidenten.
We now lay out our theory in three steps. First, we clarify how it is logically possible for an individual to regard someone as authen- tic even though the person is known to be insincere—that is, to tell falsehoods deliber- ately. This appears inconsistent with the defi- nition of authenticity whereby “someone (or something) is authentic to the extent that s/he (it) is what s/he (its producer) claims (it) to be” (see Hahl, Zuckerman, and Kim 2017).7 This problem is resolved, however, when the type of lie is such that the speaker flagrantly violates the norm of upholding the difference between truth and falsehood (Frankfurt 2005). This takes us to the second step, which involves resolving the question of how it is logically possible to regard someone as authentic even though they continually vio- late publicly-held norms. This is more easily resolved, because past research demonstrates that public compliance with norms often masks the suppression of widespread private dissent (e.g., Centola, Willer, and Macy 2005; Kuran 1995; Prentice and Miller 1993; Wedeen 1999). This gap between public com- pliance and private dissent creates an opening for a demagogue to claim she is conveying a deeper truth and is the authentic champion of those whose voices have been muzzled by the established leadership. Finally, our theory addresses the social and political conditions under which the lying demagogue’s claim will have persuasive power. We argue that the authentic appeal of the lying demagogue is rooted in the conditions identified by Lipset (1959, 1960) as responsible for a “crisis of legitimacy” with respect to a particular con- stituency. Under such conditions, the lying demagogue will seem more authentic in her claims to be champion of this constituency if she is willing to burn her bridge to accept- ability in the political establishment.
Two Kinds of Lies
Let us first define a lie as a statement that (1) is couched in the form of an assertion of
objective fact but is in fact false; and (2) is asserted even though the speaker knows it is false. A liar would then be someone who, because he has told lies repeatedly, has acquired a reputation for telling lies. As noted in the introduction, it would seem illogical for anyone to trust a liar to be their agent, and this clearly extends to the case of politicians. To be sure, lying can be unproblematic, and even preferable, when the lie is a “white lie” or a “prosocial lie” (Levine and Schweitzer 2015), whereby the speaker and the listener share an understanding that a larger shared purpose is better served by concealing or distorting the truth. In addition, political leaders may be forgiven if a false justification for a decision can later be explained as having been neces- sary to mobilize support for an action that would have been unpopular if discussed openly at the time (Mearsheimer 2010). But what about when a politician makes state- ments that are known to be false at the time and that do not conceal any problematic truths? In short, such politicians would seem insincere and therefore inauthentic; and this inauthenticity would seem to disqualify them as viable electoral choices.
But let us now make a further conceptual distinction between two ideal-types of lies, one we will call a “special-access lie” and one we will call a “common-knowledge lie.” Figure 1 visually represents this distinction. A special- access lie is a deliberately false statement based on facts about which the speaker is thought to have special access. A good exam- ple of such a lie is Bill Clinton’s notorious false claim that he “did not have sexual rela- tions with that woman” (i.e., Monica Lewin- sky). If the liar is a political candidate, the lie could pertain to her past actions, her relation- ships, or her future commitments. Another good example is George H. W. Bush’s famous false campaign promise, “Read my lips: no new taxes.”8 Generally speaking, when politi- cal candidates are accused of being liars, these are the types of lies they are alleged to have told. And it is often the case that the truth or falsehood is not revealed until after the politi- cal campaign is over. Accordingly, a basic reason why politicians tell such lies is that they are gambling that their falsehood will never be uncovered—perhaps because they will have political influence over those who would uncover the lie (Davis and Ferrantino 1996; McGraw 1998). Such a politician is indirectly reinforcing the norm that speakers should make true statements and avoid false ones; the implicit claim is that the truth is important and her statement is true.
A common-knowledge lie is quite differ- ent. This is a false assertion about facts to which the speaker has no special access. Donald Trump told many special-access lies during the U.S. presidential campaign and afterward (e.g., his claim that he had never done business with “the Russians”), but his lies are distinctive for including so many common-knowledge lies. For instance, Trump often pointed to information that was suppos- edly in the public domain to support his claims, even if it was easily demonstrable that such supporting evidence did not exist (e.g., his claim that his election victory was “the biggest electoral college win since Ronald Reagan,” or his claims regarding the size of the crowd at his inauguration). As such, the ideal-typical case of this type of lie is one in which the speaker not only knows the state- ment is false, but she knows her listeners also know that she knows the statement is false; it is thus common knowledge that the statement is false. Accordingly, the findings presented in the Appendix indicate that the vast major- ity of Trump supporters did not think his claim that the Chinese invented the concept of climate change was true.
The distinction between special-access and common-knowledge lies is an analytic one; many lies (e.g., Hillary Clinton’s lie that “I never sent nor received any email that was marked classified”) may fall somewhere between the polar cases. But the distinction is useful because it clarifies what is at stake. In particular, whereas the speaker of a special- access lie is implicitly upholding the norm of truth-telling, the common-knowledge liar is implicitly attacking this norm. Following Frankfurt (2005), such a liar is a type of “bullshit artist”: he is publicly challenging truth as a prescriptive norm. Indeed, although it may be possible to signal that one is engaged in bullshit artistry even while telling a special- access lie (perhaps the manner by which the lieistoldconveysalackofseriousnessabout the truth-telling norm), the challenge is much clearer when it is common knowledge that the statement is false. Insofar as a speaker seems capable of distinguishing between truth and falsehood and yet utters a statement everyone knows is false, the speaker is flouting the norm of truth-telling and inviting his listeners to endorse such violations. Indeed, listeners are complicit in the norm violation as long as they do not challenge him—and especially if they applaud him.
Demagoguery as Speaking Truth about Power
Our question has now been reduced to a more manageable one: How can someone who claims to promote the popular will be seen as authentic even though he breaks publicly- held norms, including those pertaining to distinguishing known truths from known falsehoods? This question is more manage- able because past research indicates that pub- lic compliance with prescriptive norms often masks significant dissent (e.g., Kuran 1995; Prentice and Miller 1993; Wedeen 1999). A minority—or even a majority under some conditions (Centola et al. 2005)—may pri- vately disagree with publicly-endorsed norms, but a group’s established leadership (however formal or informal) tends to determine group membership, at least in part, based on compli- ance with such norms. Accordingly, individu- als who seek social acceptance generally have an incentive to hide their deviance through public compliance and even to enforce a norm they do not privately endorse (Willer, Kuwabara, and Macy 2009; cf. Kim and Zuckerman Sivan 2017). Moreover, a com- mon and powerful way to signal commitment to a group—and its leadership’s legitimacy— is by publicly complying even though it is known that one does not privately endorse the norm (Kim 2017).
This gap between publicly-endorsed norms and private beliefs is the basis for our defini- tion of demagoguery (see, e.g., Gustainis 1990; Mercieca 2015)—that is, an appeal to counter-normative beliefs (generally dis- cussed as “prejudices”) that are otherwise suppressed. The demagogue distinguishes himself in his willingness to bear the social consequences of publicly saying that the emperor is naked. He may not claim to speak “truth to power,” but he claims to speak a larger truth about power—that social control (e.g., “political correctness” as described in Swaim [2016]) is suppressing significant pri- vate dissent.
Put differently, voters have two ways to determine a candidate’s authenticity. One approach is to determine authenticity on the basis of the candidate’s sincerity or prosocial- ity: inauthentic candidates are those who tell lies or who violate publicly-endorsed norms. A second approach for determining authentic- ity is based on the implicit claim of the lying demagogue—that is, publicly-endorsed norms are imposed rather than freely chosen. The lying demagogue thus claims to be an authen- tic champion of those who are subject to social control by the established political lead- ership. Such a claim gains credence to the extent that two conditions hold: (1) there are in fact gaps between publicly-endorsed norms and privately-held beliefs, thus indicating that true opinions are being suppressed; and (2) the politician is willing to sacrifice his acceptance by the establishment. Viewed this way, each method of determining authenticity is consist- ent with previous work that shows audiences tend to attribute authenticity to a person who is publicly willing to “assume responsibility for his or her actions, and makes explicit values- based choices concerning those actions and appearances rather than accepting pre- programmed or socially imposed values and actions” (Carroll and Wheaton 2009:261).9 Yet the actions of each type of authentic actor are clearly in opposition to each other, with respect to upholding establishment norms. In fact, by the “authentic champion” logic, the more dramatic the departure from the norms the establishment uses to determine accepta- bility, the more credible are the lying dema- gogue’s claims to represent those who see such norms as instruments of social control.
Crises of Legitimacy Pave the Demagogue’s Way
If there are two alternative ways to interpret the same facts and conclude that a political candidate is authentic—one based on sincerity/ prosociality and one based on authentic cham- pionhood—this raises the question of which will be chosen. The literature on motivated reasoning (Kunda 1990) suggests this will depend on two factors: whether a voter’s inter- est is better served by one interpretation or the other; and whether that interpretation plausibly fits the available evidence. More specifically, as relates to the question at hand, we argue that these factors will vary with (1) the social cat- egory with which a voter identifies; and (2) whether the political system may be perceived as suffering from a “crisis of legitimacy” (Lipset 1959, 1960; for a review, see Mast 2017) with respect to that social category.
Lipset’s (1960:78) delineation of two char- acteristic types of legitimacy crisis is helpful for fleshing out the logic and providing two different contexts in which to develop and test our theory. What we will call a representation crisis occurs when “[not] all the major groups in society . . . have access to the political sys- tem.” And what we will call a power-devalu- ation crisis occurs when “the status of major conservative institutions is threatened during [a] period of structural change.”
A representation crisis is straightforward in that it is the basis for classic populist appeals (for a review, see Bonikowski and Gidron 2016b). It occurs when established political leaders claim to govern on behalf of all citizens but in fact are believed to pursue their own interests or that of an incumbent social category—that is, a group that has enjoyed more rights or resources in the past. It is understandable why members of other social categories would feel aggrieved under those conditions, especially if established political leaders claim that the government serves all members of society. In short, the government seems illegitimate because it promotes democratic norms that it does not in fact uphold. Figure 2 depicts this type of crisis of legitimacy. Judis (2016:72) charac- terizes this as a “dyadic” socio-political dynamic because two actors are involved: a group who are outsiders, in that they do not feel they are being served by the political establishment (but who may regard them- selves as the “silent majority”), and an incumbent group that controls the establish- ment. Two examples from U.S. history of populist movements that claimed a represen- tation crisis are (Louisiana politician) Huey Long’s “share our wealth” challenge to Franklin D. Roosevelt’s early administration, and the populist movement’s campaign for “free silver” in the last decade of the nine- teenth century (Judis 2016).
It is clear why a representation crisis breeds conditions where the lying demagogue might seem like an authentic champion. By implicitly arguing that publicly-endorsed norms belie significant private dissent, the demagogue is signaling to his constituency that he can serve as an effective voice.10 Moreover, the greater his willingness to antag- onize the establishment by making himself persona non grata, the more credible is his claim to be his constituency’s leader. His fla- grant violation of norms (including that of truth-telling; see Judis 2016:72–73) makes him odious to the establishment, someone from whom they must distance themselves lest they be tainted by scandal (Adut 2008). But this very need by the establishment to distance itself from the lying demagogue lends credibility to his claim to be an authentic championforthosewhofeeldisenfranchised by that establishment. By contrast, someone who does not flagrantly violate publicly- endorsed norms should not provoke the same negative reaction from the establishment and thus seems less obviously committed to chal- lenging it.
The logic of power-devaluation crises ena- bles lying demagoguery in the same basic manner as representation crises, but a distinct socio-political dynamic is at work. In Judis’s (2016) analysis, and as depicted in Figure 3, these crises involve three groups: (1) a politi- cal establishment; (2) an incumbent group who sees itself as the “real people” (Müller 2016) but has been losing power; and (3) a group of erstwhile outsiders who are rising and whom the incumbent group views as being unfairly favored by the establishment.
Research on this type of crisis began in the mid-1950s with Hofstadter’s (1955) and Lipset’s (1959) analyses of “status politics.” This idea was developed further by Gusfield (1986) in his analysis of the temperance movement. This literature focused on politi- cal movements that were driven by a sense of injustice but were often focused on symbolic issues rather than material ones (e.g., the legality of alcohol use) and emerged from a middle-class constituency (Ranulf 1964). The common denominator was a sense that the erstwhile higher-status category was losing status relative to groups that had formerly been even lower status. More recently, McVeigh’s (1999, 2009) analysis of the Ku Klux Klan in the 1920s and the Tea Party after 2008 suggests that such conservative movements are driven by a mix of status, economic, and political changes that sow fear of power-devaluation among those who pre- viously felt they were part of the establish- ment. This sentiment is due not simply to the fact that their social category is falling in power, but that upstart social categories, in such groups’ views, are being unjustly favored by the establishment. For example, the Ku Klux Klan of the 1920s alleged that the gov- ernment was beholden to corporate interests that were imposing unfair competition on them by inviting masses of unskilled immigrants (McVeigh 2009), and many of Donald Trump’s supporters saw the Federal govern- ment as illegitimate because it helped non- whites and immigrants “jump the queue” through affirmative action programs (Hochs- child 2016; see also Gest 2016; Williams 2017; Wood 2017).
Such a power-devaluation crisis thus cre- ates conditions under which a traditionalist or right-wing lying demagogue should have authentic appeal. The logic is the same as in a representation crisis, but now the demagogue is challenging new norms rather than existing ones, and he is arguing that the establishment is illegitimate because it has betrayed the val- ues and interests of an incumbent group that had previously held sway for appropriate reasons. Again, the demagogue will seem more of an authentic champion insofar as her norm-breaking induces the (new) establish- ment to denigrate her, thus making her seem more committed to the aggrieved constitu- ency than is a candidate who does not fla- grantly break (the new) norms.
The upshot is that under either type of crisis of legitimacy, what might seem from the out- side to be an irrational assessment, whereby one attributes authenticity to a liar and public- mindedness to a norm-breaker, is in fact a rea- sonable consequence of socio-political position and motivated reasoning. We argue that when voters identify with an “aggrieved” social cat- egory—that is, one whose members see them- selves as unfairly treated by the political establishment, they will be more motivated to view demagogic falsehoods from a candidate claiming to serve them as gestures of symbolic protest against the dominant group. When this happens, such voters will view the candidate making these statements as more authentic than would people in other social categories.
The most general statement of our argu- ment may be summarized as follows:
Proposition: Voters who identify with social category X will attribute greater authentic- ity to a lying demagogue (relative to a can- didate who is not a lying demagogue) who represents X insofar as members of X feel aggrieved due to at least one type of legiti- macy crisis:
Representation crisis: X is an outsider social category and its members perceive the political establishment as serving incumbents at the expense of the public welfare.
Power-devaluation crisis: X is an incum- bent social category and its members perceive the political establishment as unfairly favoring an outsider category Y.
Fra: The Authentic Appeal of the Lying Demagogue: Proclaiming the Deeper Truth about Political Illegitimacy.
Oliver Hahl ,a Minjae Kim,b and Ezra W. Zuckerman Sivanb
Tillegg:
American Sociological Review 2018, Vol. 83(1) 1–33Sist redigert:
ˆ
Dette er fra en artikkel bak betalingsmur. Meget god analyse/teori.
Vi har vært borti mange av momentene her i tråden, men ikke på en helt koherent måte. Artikkelen synes å bringe mye på plass,.
^True believers opplever muligens begge typer krise:
1. Hvite menn uten utdannelse (incumbents i et Amerika som engang var) opplever en maktdevalueringskrise ved at politikerne tilsynelatende favoriserer andre kategorier mennesker, eksempelvis fargede og immigranter. En talefør svart president med utdannelse fra Harvard - det går da ikke an!
2. De opplever muligens også en representasjonskrise ved at de (nå outsiders i et Amerika de ikke lenger kjenner seg igjen i) ikke ser at politikerne og media forstår og representerer dem og deres interesser. Det verdensbildet som presenteres i media kjenner de seg heller ikke igjen i.
Dette kan muligens generaliseres til våre egne Fjerniser, som enten opplever en lignende krise i sin egen hverdag eller i altfor stor grad identifiserer seg med trailer trash fra sumpene i Louisiana.
Likevel: Tough shit. Det er ingen unnskyldning for å bite på fantasiforestillingene til en lystløgner med tvilsomme forbindelser til både mafia og russisk etterretning. Det finnes folk som sender penger til Nigeria også, og vi psykoanalyserer ikke dem med like stor forståelse.
Synes du dette er psykoanalysering, Asbjørn? (Det var det siste som falt meg inn.)
Det er nesten som du sier: Den som ikke ser verden som meg er ikke helt frisk.
Det er vel ganske sjukt å si?Sist redigert:
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.245
- Antall liker
- 30.890
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
En liten heads up til Gunnar Brekke, som ikke er så ofte å se lenger i denne tråden:
https://www.huffingtonpost.com/entr...r-carlson-tonight_us_5c1913d2e4b08db990580994
mvh
Vi har et totalt tillitsbrudd. Det er institusjoner som er objektet. Hvordan skal slike institusjoner som i utgangspunktet er avskrevet enhver legitimitet kunne handle på en måte som fostrer legitimitet?
Det er å håpe at rottenskapen ikke har tatt rotta på den forlengede marg.
"Nyttig idiot" passer nok bedre enn "Russisk agent", ja.
En eventuell agent burde jo nødvendigvis ha en viss forståelse for ting, som ligger et par hakk over en gjennomsnittlig sjøpølse. Og der har Trump allerede tapt.
Kanskje «psykoanalysere» er feil ord. Analysen i sitatet er god og kanskje spot on, men det jeg likevel reagerer på er at man absolutt skal «forstå» disse Trump-kultistene. Det blir litt som når svenske sosionomtanter skal forstå gjengmedlemmer og IS-sympatisører i Rosengård. Det vipper lett over til å unnskylde. Man kan forstå det så mye man vil, men det er likevel galt å tenne på parkerte biler og hive håndgranater inn av vinduer. Det finnes heller ingen unnskyldning for å la seg forføre av en demagog.
Å støtte den karrierekriminelle Donald J Trump i hans kontinuerlige forsøk på å rive ned prinsippene om rettsstat, likhet for loven og maktfordeling er ikke forståelig. Det er hooliganisme. Å velge ham til president er et angrep mot grunnprinsippene USAs uavhengighetserklæring og grunnlov er bygget på. Historien kommer ikke til å være nådig mot trumpistene.
- Ble medlem
- 28.09.2016
- Innlegg
- 11.750
- Antall liker
- 11.859
Jeg deler ovenstående oppfatninger fullt ut, men:
Det er uansett viktig å forstå årsakene til at såpass mange lar seg lede av en demagog. Kanskje kan man lære noe, kanskje ikke. Filmen "The Vawe" fra 80-tallet viser hvor lett vi lar oss forføre og forlede, og hvor fort saker og ting kommer ut av kontroll. Og i prosessen med å forstå årsaker, blir det også lettere å forstå den enkelte som lar seg forlede, tross alt er det dype, menneskelige instinkter som styrer mye av vår adferd. Det er ingen unnskyldning, det er en hver voksenpersons ansvar å ikke ta de valgene som fører til at du svelger den rekka med fordreininger av virkeligheten som blir oss servert. På mange måter har USA kokt i hop en perfekt storm, men det er ikke noe Trump alene har skapt, han har bare satt fyr på kruttet som allerede lå ferdig tørket og klart.
Disqutabel
Krugman oppsummerte greit nylig. GOP består i dag av "movement conservatives" med ambisjoner om å dekonstruere den føderale staten, fjerne skatter og reguleringer, samme hva det ellers koster. Jeg gjør to uthevelser. Man har klart å lure "vanlige" amerikanere til å være med på dette, ved å gjøre "deep state" og "msm" til felles, interne fiender -- når det går opp for vanlige velgere hva de er blitt lurt til å gjøre, ren selvskading, vil det faktisk tjene formålet til dem som i dag styrer blant republikanerne: de vil få den uroen de trenger for å kunne fortsette sitt angrep på demokratiet.
https://www.nytimes.com/2018/12/17/opinion/republican-apparatchiks-deep-state.html?Jeg har observert det samme med et par debattanter på et par andre fora jeg deltar i der temaene er andre av mine interesser; det aksepteres at Trump er særdeles inkompetent, men hans inkompetanse er et redskap for å dekonstruere staten. Det har vært så påfallende at jeg ved et par anledninger har vært på nippet til å nevne det her inne. Det er ganske ubegripelig at folk ikke ser at røverkapitalismen og manglende reguleringer ikke (stort sett) er i deres interesse, selv om det også er åpenbart at det skjer ting i verden som ymse regjeringer ikke har hatt en heldig hånd med. Men jeg kan garantere at å fjerne de gjør det MYE verre.
PS: Det er (selvsagt med en del nyanser) de samme grunnleggende tankene om dekonstruksjon som ligger bak Brexit.Sist redigert:
- Ble medlem
- 28.09.2016
- Innlegg
- 11.750
- Antall liker
- 11.859
Føler at det er feil bruk av ordet "conservatives".
Det er ingenting i en normal, konservativ politisk tenkning som aktivt motarbeider demokratiske prosesser. Det vi nå ser i USA er en rå egotrip styrt av en mafia. Det er ikke politikk, det er kriminalitet. Det er Putin og Al Capone i en og samme person som styrer skuta, og han tror blindt at rødlyset fra fyrlykta er "fake news". For han alene vet selv bedre enn all historie har lært oss, og sier han det ikke er en grunne der framme, så er det ikke det.
Disqutabel
^ Det får du fortelle til de mange ledende amerikanske konservative som anser seg å være "movement conservatives". Man kan sikkert argumentere med at det blir like absurd som når Nord Korea påstår det er en demokratisk republikk, men i USA har det ført til at man på noen tiår har kapret institusjonene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Movement_conservatismSSlubbert
Gjest
Som sagt, fra hvem som helst:
New Trump Ad Begs You to Call Him and Say 'Thank You, President Trump!'
Vi må prøve å holde det deskriptive unna det normative. Hvis ikke blir hele det samfunnsvitenskapelige prosjekt til en meningsløshet. Jeg er ikke uenig i at det kan hende at det å forstå noe bekker over i å unnskylde, men den overskridelsen skjer i en kontekst hvor forklaringen/forståelsen brukes på en spesiell måte. Jeg anser den som noe som har opphav i en pragmatisk horisont.
Det fine med den artikkelen er at den faktisk beskriver forutsetninger og mekanismer som - som du sier - er spot on! Den gir faktisk en mulig forklaring på et paradoks vi har vært borti mange ganger i flere av trådene her. Vi løser ikke slike paradokser med å insistere på hva vi mener er den ene og rette vei.
Tillegg: Om jeg skulle forsøke på en analogi; vi blir da ikke moralsk indignerte når Kahneman i Tenke, fort og langsomt forklarer oss litt om hva som skjer der mellom synapsene.Sist redigert:
De kaller seg det, men dette er et radikalt reaksjonært program som har fint lite med konservatisme i tradisjonell betydning å gjøre. Denne gjengen var de som Edmund Burke advarte mot og de som de amerikanske grunnlovsfedrene fryktet. For Burke’s del førte bekymringen for demagoger og lett-ledet mobb til en grunnleggende skepsis til altomfattende demokrati. Han så Overhuset med nedarvet adel som en nødvendig stabiliserende faktor for å unngå at demokratiet lot seg vippe over i tyranniet. For grunnlovsfedrene var det viktig å sikre en statsform med maktfordeling og «checks and balances». De gikk så langt som å grunnlovsfeste at ikke hele Kongressen velges på en gang og at presidenten velges av et valgmannskollegium heller enn direkte, nettopp for å bygge inn litt friksjon mot oppiskede stemningsbølger i velgermassen.
De såkalte «konservative» i USA forsøker å rive ned alt det til fordel for en autoritær personkultus hvor rettsstaten skal underlegges vilkårlighet uttrykt i tweets. USAs republikanske statsform reduseres til et «deep state conspiracy» rettet mot deres mann. Det hadde vært ille nok om personen som kultiveres hadde vært en ærlig og kompetent person, men med en korrupt og inkompetent sjarlatan i sentrum blir tragedien komplett.
Noen bør lese sin Burke, og gjerne sin Adam Smith også.
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Reflections_on_the_Revolution_in_France
Det er kanskje derfor «true believers» ikke kunne fatte hva som traff Flynn i retten i går. Dommer Sullivan «heiet ikke på et lag», men holdt noen som avla en ed på å verne om grunnloven ansvarlig for nettopp det.
https://www.washingtonpost.com/poli...e78382-02f1-11e9-b5df-5d3874f1ac36_story.html
https://www.washingtonpost.com/poli...-out-prison-heres-why-he-may-face-five-years/
Sist redigert:- Ble medlem
- 05.02.2015
- Innlegg
- 2.954
- Antall liker
- 316
Bra for Trump, må jo ha litt positive nyheter også om Trump, han er jo den beste presidenten USA har hatt på veldig lenge.
.
https://www.foxnews.com/politics/senate-passes-criminal-justice-reform-bill-sends-to-house
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 22.118
- Antall liker
- 14.672
Du så ordet "bipartisan" ?
In other news: Bombe, Trump er avslørt i nok en løgn om Russland.
https://edition.cnn.com/2018/12/18/...ter-of-intent-rudy-giuliani-moscow/index.html
Blir vel mye "No True Scotsman" over å ikke erkjenne hva Buckley bidro med når det gjaldt amerikansk konservativ bevegelse. Movement Conservatism ble en reaksjon på de progressive impulsene som kom utover 1960-tallet, med 1968 som katalysator. Og var også årsaken til den merkelige unionen mellom evangelisme og konservatisme som amerikanerne bedriver.
En kort sammenfatning -- Buckley selv fant veien delvis tilbake til Burke på slutten av sitt liv, men amerikansk konservatisme er individualistisk og ekskluderende, ikke kommunitær og inkluderende. Hva gjelder Adam Smith, er jeg av den oppfatning at ingen bør referere til ham før de har lest A Theory of Moral Sentiments. "A theory of what?" pleier amerikanere å si til meg.
https://kirkcenter.org/reviews/buckley-and-individualist-conservatism/
Trump påstod gjentatte ganger at "I had nothing to do with Russia." Giuliani, verdens verste advokat, påstod her om dagen at "joda, riktignok fantes et Letter of Intent som ble skrevet med tanke på Trump Tower i Moskva, men presidenten signerte det ikke og det ble skrevet av andre".
Men Trump signerte det.
Vart lurt igjen, no, ja. Morsomt innslag på CNN:
https://edition.cnn.com/2018/12/18/...ter-of-intent-rudy-giuliani-moscow/index.html
Just precis. Poenget er at Smith først og fremst var moralfilosof. I forbifarten kom han i skade for å oppfinne økonomifaget. Første avsnitt i The Theory of Moral Sentiments ser ikke ut som en direkte beskrivelse av Donald J Trump, men Smith var nok en optimist:
Forøvrig, Edmund Burke var liberal Whig, ikke kongetro Tory, men hans idéer om gradvis utvikling av bestående samfunnstrukturer definerte moderne konservatisme. De amerikanske uavhengighetsforkjemperne var godt kjent med hvor han sto, ettersom Burke tok deres side i 1774-75. Uavhengighetserklæringen reflekterer Burke's forsiktighetsprinsipp.
Værsågod, Fjernis. Utkast skrevet 24 januar 2017 og ferdigstilt 15 februar 2017:
https://edition.cnn.com/2018/12/17/politics/mueller-memo-doc-flynn/index.html
Det var dette Dommeren krevde skulle frigjøres, imot Mueller sitt ønske.
I denne "302"en var det beskrevet flere ganger at Flynn ble opplyst om det var straffbart å lyve for FBI. Flere ganger!
Og Flynn ble opplyst om at de viste svarene på spørsmålene han fikk.. og fremdeles så løy han om det!!
Det er Idiot advokatene hans som har gått ut og hintet om at han ikke viste om dette... og Dommeren tok dem opp på dette ved å frigjøre det hemmeligstemplede dokumentet.
Etter domsavsigelse var ferdig, så ba advokatene til Flynn om et privat møte med dommeren, hvor de sannsynligvis ba om unnskyldning igjen for at de har hintet om dette til media (dvs Fox). De tok iallefall opp dette i salen og ba om unnskyldning for at de har hintet om dette og at Flynn ikke må bli straffet for det!
Ser at Konspirasjonsgalningene hoppet på dette og mente at dette kunne felle hele etterforskningen.. fordi den hemmeligstemplede "302en", sannsynligvis var falsk og jukset med... Og dermek kunne man endelig fengsle Mueller.... Seriøst!
( Dette er det jeg driver å leser på diverse fora i USA! )
Asle Toje har skrevet en tåpelig kommentar om at konservative amerikanske studenter ikke tør gå med MAGA-caps på campus. Bjørn Gregory Stærk viser hvor tåpelig kommentaren er, og leverer samtidig noen refleksjoner omkring "konservatisme".
Hva som har skjedd med Toje vet vel selv ikke gud.
Det er heller ikke helt enkelt å lese tebladene om hva Mueller holder på med. Rettshøringen på fredag, hvor en hel etasje ble ryddet av sikkerhetshensyn, førte til en dom som nå er offentliggjort. Kortversjonen er at Mueller fikk medhold og klageren værsågod må levere hva det nå enn er spurt etter. Klageren ser ikke ut til å være Trump selv, men et eller annet statskontrollert utenlandsk firma:
https://www.lawfareblog.com/what-make-mystery-judgment-re-grand-jury-subpoena
Like ugjennomtrengelig, et forseglet dokument relatert til Cohen og en sak for statsadvokaten i New York:
https://www.cnbc.com/2018/12/19/-filing-in-case-of-former-trump-lawyer-michael-cohen.html
Det er tydeligvis mye mer som etterhvert vil bli kjent om Trumps og Cohens ulike affærer, som om det ikke var nok allerede.
Lawfare var forøvrig ikke veldig imponert av dommer Sullivans forelesning til Flynn, og mente det halve hadde vært mer enn nok allerede:
https://www.lawfareblog.com/former-...ors-sentencing-hearing-flynncompetent-judgingSist redigert:
Han er jo genierklært... " a very stable genius...." tilogmed...
- Ble medlem
- 28.09.2016
- Innlegg
- 11.750
- Antall liker
- 11.859
Når støvet vel har lagt seg, er nåværende POTUS bak lås og slå, eventuelt på den andre siden av den evige grensemuren. Jeg antar vel at sjansene for en genierklæring er om lag den samme som at Arne Treholt skulle komme til å bli genierklært i Norge. Eller litt mindre.
Disqutabel
Takk,
Deler dere andre samme oppfatning som Disqutabel når dere legger subjektiviteten bak dere?
-BB-
Null. Se på Nixon. Han gjorde en del bra, tross alt, men huskes bare som den korrupte skurken som ble presset til å trekke seg. Du finner knapt noen som vil innrømme at de stemte på ham.
Det Nixon ble fordømt for er mindre enn hva Trump steller i stand på en middels tirsdag. I tillegg hadde Nixon uflaksen å bli truffet av en oljekrise og resesjon. Da ble han blotet av sine egne. Det er en grunn til Trumps stigende panikk når han ser at markedene tipper nedover.
Det beste jeg kan si om Trumps beslutninger så langt er at han ennå ikke har startet en atomkrig. Selv når han gjør noe som i utgangspunktet kunne være positivt, er det som regel sauset inn i diverse private affærer og gjort på impuls uten forankring.
F eks uttrekkingen fra Syria nå hvor han erklærer seier over IS og troppene hjem til jul. Flott det, men han var på telefonen med Erdogan forleden og gjorde en «deal» om salg av Patriot-missiler. Dette fremstår som en motytelse for det og en erklært suksess for å avlede oppmerksomheten fra problemer andre steder. Synd for USAs kurdiske allierte, som nå vil bli valset ned av tyrkiske og syriske tropper. Synd for USAs diplomater, som fikk rykket teppet vekk under seg i forhandlingene, men Putin er sikkert fornøyd med at USA kaster kortene. Dessuten er det nærliggende å tro at Erdogan kan ha blitt anmodet om ikke å mase mer om drapet på Khashoggi, siden det begynte å bli pinlig for Trump og mini-me Kushner. Følg med over de neste månedene. Jeg spår at det blir merkelig stille fra tyrkisk side om Khashoggi og en tyrkisk innmarsj i de kurdiske områdene av Syria.
Klart at USAs allierte ser slikt og gjør sine egne beregninger. For oss er det et konkret eksempel på at USAs ord ikke er til å stole på hvis Trump plutselig mener han kan tjene på å gjøre en «deal» med motparten. Da kan hva som helst skje pr tweet. Ikke veldig genialt, nei.Sist redigert:
Det er synd at han kommer i et hvitsnippefengsel, og ikke i et fengsel hvor han bør være redd for å miste såpa i dusjen.
Mvh
Hunter s Thompson's fantastiske nekrolog sier alt om Nixon: https://www.theatlantic.com/magazine/archive/1994/07/he-was-a-crook/308699/
Noe liknende vil bli skrevet om Trump når den tid kommer. Dessverre er ikke HST her til å gjøre jobben.- Status
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…