OM “AKUSTISK HUKOMMELSE”
Diskusjonene om hva vi hører og husker, er preget av forvirring. Igjen anbefaler jeg å lese og forsøke å forstå hva “Circle of confusion” innebærer (
Audio Musings by Sean Olive: Audio's Circle of Confusion).
På engelsk har vi to ord for lyd; sound og audio. De to ordene gjør det litt enklere å se for seg at man kan diskutere noe relatert, men som er vidt forskjellige hvis man tenker seg litt om. HFS er et diskusjonsforum og sånn sett blir diskusjonene bedre om man enes om begreper og ikke snakker ustanselig forbi hverandre.
Håkon_Rognlien påpekte at han husker sin fars stemme. Og det er helt naturlig. Men ville han husket om farens stemme ble avspilt på avspiller 1, 2 eller 3? Da blir det fort verre.
Man må skille mellom lyd og (utstyr for) lydavspilling. Det er enkelt å gjenkjenne en stemme, lyden av la oss si torden eller en melodi. Til tross for at det er enkelt å gjenkjenne lyder i mange tilfeller, er det langt vanskeligere å huske om lyden ble avspilt på avspiller 1, 2 eller 3.
ITU har anbefalinger om utføring av blindtester, og her kan vi lese bl.a. følgende:
“Since long- and medium-term aural memory is unreliable, the test procedure should rely exclusively on short-term memory. This is best done if a near-instantaneous switching (see Note 1) method is used in conjunction with a triple stimulus system as described in Attachment 3. Such switching demands close time alignment among the stimuli.
NOTE 1 – Exact instantaneous switching can produce artefacts if the waveforms of successive stimuli are not identical. For example, near-instantaneous switching with about 40 ms in total for fade-down/change- over/fade-up is preferred”.
Anbefalingen er basert på faglige innspill, f.eks. slike som er henvist til i denne tabellen (“decay time” angir hvor fort man glemmer lydinntrykk):
Kilde: https://secure.aes.org/forum/pubs/conventions/?elib=7194
Når det gjelder lyder, som må skilles fra evnen vår til å skille mellom forskjeller i lyd mellom ulike avspillere, fant jeg et ferskt bidrag fra MIT Media Lab, om “The intrinsic memorability of everyday sounds”:
https://arxiv.org/pdf/1811.07082.pdf
Forfatterne skriver bl.a.:
“In this work, we quantify the inherent likelihood that a sound will be remembered or incorrectly confused and confirm that is consistent across user groups. In line with our hypotheses, we show that the most important features that contribute to a sound being remembered are gestalt– namely those sounds with clear sound sources (high Hcu), that are easy to visualize, familiar, and emotional”.
Sånn sett svarer denne artikkelen godt på Rognliens erfaring med sin fars stemme, jf. forfatternes bemerkning om “gestalt”, “visualize,” “familiar” og “emotional”.
På HFS er vi vel mest opptatt av reproduksjon av lyd, mens lydene per se kommer i andre rekke. Hifi, som er første ord i HFS, spiller da også på avspilling som er tro mot opptaket. Sånn sett tror jeg HFS-medlemmene er mest opptatt av vår evne til å skille mellom avspillingsutstyr (inkl. rom?), og ikke så opptatt av evnen vår til å gjenkjenne et familiemedlems stemme. Og når man er mest opptatt av å kunne skille mellom avspillingsutstyr, tenker jeg at anbefalingene fra bl.a. ITU er mest relevant i HFS-sammenheng. Med andre ord: Man skal være veldig forsiktig med å trekke vår evne til å gjenkjenne et familiemedlems stemme inn i diskusjonen om vår evne til å skille mellom lyden som kommer ut av avspillingsutstyr.
Til sist: Forståelsen av vår “akustiske hukommelse” er bare så god som modellene for hukommelse er. Fordi forståelsen vår av hukommelse er relatert til vår forståelse av hjernens virkemåte, blir ikke modellene for “akustisk hukommelse” bedre enn vår modell av hjernen. Dessverre er det mange hull i vår viten om hjernen; det er fortsatt mange tomme hull i denne delen av vitenskapen, hull som sikkert vil fylles etter hvert. Sånn sett har vi bare imperfekte modeller for “akustisk hukommelse”. Men det er heller ikke slik at vi står på bar bakke i spørsmålet om “akustisk hukommelse”. Vi vet en hel del. Derfor er Asimovs fine fortelling om “The relativity of wrong” relevant også her (
https://chem.tufts.edu/answersinscience/relativityofwrong.htm). Med andre ord bør man passe seg for å avskrive helt anbefalinger fra ITU og andre faglige hold bare fordi man klarer å vise at hjerneforskningen ikke er helt i mål ennå. Hvis man tror at anbefalinger fra ITU og andre faglige hold er feil, burde man tenke på å publisere sine egne bidrag til forskningen; døren står på vidt gap i forskningsverdenen for bidrag som drar et fag videre. Erfaringsvis vil mange moderere sine bastante påstander om divergerende innsikter når de får satt seg inn i forskningen på et område; da viser det seg ofte at ens “innsikter” var basert på forvirring og ungdommelig overmot i forhold til den etablerte vitenskapen.