For meg blir det litt vanskelig å snakke om et «nøytralt» lytterom. Det tror jeg ikke finnes. I det øyeblikket vi går inn i et rom vil ører og hjerne begynne å danne en oppfatning om hvordan rommet er. Stort eller lite, reflekterende eller dødt. Det ligger så mye informasjon selv i romklangen at vi greier å navigere i et mørkt rom ved hjelp av hørselen. Vi hører når vi nærmer oss en vegg. Resonansfrekvensene sier mye om størrelsen på rommet, og klangbalansen forteller om materialer og møblering.
Kanskje vi kan redusere romsignaturen ved hjelp av omfattende akustiske remedier og lytting i nærfelt, men for meg blir det hverken naturlig eller nøytralt, det heller. Mangel på refleksjoner og romklang er i seg selv en kraftig signatur. Da er man over i avdelingen for hodetelefoner. (Og hvis man absolutt vil lytte som i hodetelefoner er det både enklere og billigere å
kjøpe hodetelefoner enn å bygge et rom og et anlegg som
simulerer hodetelefoner.)
Akustikkbøkene definerer et «nøytralt»
innspillingsrom som et «passe reflekterende» rom hvor hverken materialer eller dimensjoner skaper en påfallende signatur. Det skal være tilstrekkelig livlig til å la instrumentene låte som de er ment å låte, men ikke slik at det overdøver instrumenter og musikere med sin egen signatur. Å spille akustisk musikk i et lyddødt rom vil være et marerittscenarie for en musiker.
Derimot beskrives et «nøytralt» kontrollrom eller lytterom mer som et uoppnåelig ideal heller enn en praktisk realitet, spesielt hvis rommet er forholdsvis lite. Etterklangstid og klangbalanse vil lett «overdøve» rominformasjonen på opptaket. Det er mange beskrivelser av motstridende hensyn og ulike løsninger. Det skrives også en del om behovet for å se rom og høyttalere som en del av samme system, f eks med høyttalernes spredningskarakteristikk vs rommets størrelse og reflektivitet, eller krav som «minst fire meters takhøyde», «minst 100 m2 areal» og «høyttalere må være innfelt i vegg». Det er nok ingen av oss som har noe i retning av «nøytrale» lytterom.
For rom av stuedimensjoner er det største problemet med farging fra rommets side stående bølger i bassen. Lytterommets størrelse vil sette en klar «signatur» i form av stående bølger langs alle dimensjoner. Vi kan plassere høyttalere og lytteposisjon slik at vi slår dem an eller hører dem i større eller mindre grad, men de
er der. Jeg greier ikke å skille ut eller ignorere den fargingen fra basslinjen på et opptak. Når en note fra James Jamersons bass treffer en mode i rommet så det drønner låter det som han hadde en dårlig dag på jobben. Det hadde han nok ikke, egentlig. Derfor er det viktigste for å redusere fargingen fra rommet å få kontroll på bassområdet med en egnet blanding av akustiske og elektroniske virkemidler.
Det neste er å få kontroll på de tidlige refleksjonene som påvirker bredden på stereoperspektivet. Å kverke dem helt låter for dødt for min smak og skaper et trangt stereoperspektiv, men sånn passe nivå (sammen med de aktuelle høyttalerne) skaper det stereoperspektivet
jeg vil ha. Man kan selvsagt være mer presis og si at de førsteordens refleksjonene fra sidene skal treffe lytteren symmetrisk etter 25 ms med et nivå 10 dB ned fra direktelyden, og deretter ta frem målemikrofonen og målebåndet, men her hører man fort forskjellene ved bare å prøve seg frem også.
Deretter kan man tenke på å justere etterklangstiden med å ta inn litt mer eller mindre reflekterende og diffuserende greier i rommet, men det er ikke like dominerende for helhetsinntrykket i et lite rom som i en stor konsertsal eller et auditorie. Våre små, møblerte lytterom er «modal spaces», ikke «reverberant spaces». Tepper og potteplanter er effektive absorbenter og diffusorer ved høye frekvenser, og en bokhyllevegg fylt av bøker i litt varierende størrelser blir effektiv behandling av en bakvegg.
Blir det nøytralt? Hvem vet. Husk «circle of confusion». Vi vet ikke hvordan lydkarakteren i opptaksstudio eller kontrollrommet egentlig var, eller hvilke antagelser produsenten gjorde om avspillingskjeden. Jeg har ingen problemer med å definere «nøytral» eller «transparent» elektronikk, til nød «nøytrale» høyttalere, men en hel «nøytral» avspillingskjede inkludert rommet er en krevende bestilling. Kanskje vi nærmer oss et slags «konsensus», hvor gode anlegg låter relativt likt uten åpenbare skavanker, men jeg vil nok være forsiktig med å definere det som «nøytralt».
Likevel, det er få ting jeg har brukt så mye målinger på som romakustikken. Dette treffer man ikke på ved å bare lytte og bytte komponenter (eller kabler!) på måfå. Her behøver man både gode målinger og en logisk modell av hvordan ting henger sammen, og selv da er det et mer oppnåelig mål å få til noe man selv synes låter «bra» enn «nøytralt». Et sted går grensen.
https://books.google.no/books?id=tbEcAAAAQBAJ&pg=PA119
https://books.google.no/books?id=tbEcAAAAQBAJ&pg=PA365