Den store spredningsdiskusjonen
Det har vært mye diskusjon rundt hva som er "riktig spredningsmønster". Dette finnes det ikke noe fasitsvar på, og det med god grunn. For det første kommer det an på hvor i rommet høyttalerne står plassert. Dersom høyttalerne står nær frontveggen er spredningskontroll generelt viktigere enn om de står midt i rommet. MBL har ofte fått veldig mye skryt for det store systemet sitt på High End i München, men de plasserer det også langt fra veggen.
Kandidatene som har vært fremhevet i tråden
Genelec (Den store), som nevnes hyppig her i tråden, er en typisk høyttaler man finner i studioer, og de lager ofte plass til den slik at den felles inn. Når baffelen blir for liten begynner veggen å hjelpe til, og den gjør at spredningen vil være ganske homogen hele veien ned i bassen. Plasseres den midt i rommet vil den typisk bli helt rundstrålende en plass rundt Schröderfrekvensen i litt større rom. Opplevelsen av energi og "hvor mye den tar med seg rommet" avhenger i mye større grad av spredningen oppover. Der sprer den som kjent relativt smalt, noe som er gunstig for opplevelsen av nærhet og dynamikk på litt større avstander. Så er jo dette også såkalte "main monitors" som man gjerne har på litt større avstand. En del av de mindre Gelenec-modellene er beregnet til plassering fremme på kanten av, eller rett foran mixeren. Slike monitorer skaper nærhet både på spredningskontroll (typ over 500-1kHz) og derfra og ned har den fysiske nærheten mye å si. Derfor vil disse også stort sett fungere utmerket i nærfelt. De er imidlertid ikke like godt egnet til å spille "stort i store rom".
Kii er interessant med all sin nye teknologi. Den har heller ikke helt jevn spredning, spesielt ikke vertikalt, og kapasiteten er selvsagt ikke den helt store. Så i sum mener jeg denne også har sitt ganske klart definerte bruksområde som er relativ nærfelt i relativt små rom. Den har en funksjon for å kompensere for plassering og størrelse på rom, så den vil opplagt få mye mer kapasitet i et mindre rom. Den vil også tåle plassering i nærheten av frontvegg noe bedre enn Genelec sitt alternativ.
Rommets størrelse
Plasserer man rundstrålere og hornhøyttalere i samme rom hører man lett forskjellen, men i veldig store rom kan forskjellen være overraskende liten. I veldig små rom blir den som natt og dag.
Det ordinære lytterommet
Utgangspunktet for de fleste er at de har et lytterom på mellom 15 og 80kvm (gjerne også en del mer om man inkluderer tilstøtende rom), og en lytteavstand en plass mellom 1,7 og 6 meter. Et relativt stort spenn, men allikevel innenfor et segment der jeg personlig ville anbefalt alle å gå for noe som kontrollerer spredningen fra rundt 300Hz, om de har mulighet, og som holder spredningsmønsteret rimelig konstant (Se neste avsnitt for type spredningsmønster) uten store hopp. Det oppleves rimelig naturlig at spredningen er noe smalere i toppen enn nedover, men forskjellen skal helst ikke være for stor. Spredningskontroll reduserer dannelsen av resonanser (i rommet) nær høyttalerne, og det gir en mer distinkt opplevelse av dynamikk. Oppover har det veldig mye å si for opplevelsen av forholdet mellom dynamikk og klang. Noen kaster seg sikkert over meg og forklarer meg at jeg er en idiot som tror at vi har romklang i "så små rom", men de vet like godt som meg at all lyden fra høyttalerne treffer til slutt ørene, og mesteparten går via rommet og kommer forsinket frem til ørene. Vi kan like godt kalle det for klang.
Det perfekte spredningsmønster
Typiske høyttalere med godt kontrollert spredning bør ha sin -6dB-grense innenfor et 1:2 spredningsforhold, helst fra 300Hz til 15kHz. Kanskje +/- 60 - 120 grader, eller +/- 40 - 80 grader. Det gjør ikke noe om spredningsmønsteret er annerledes vertikalt enn horisontalt, men det bør helst ikke være for eksempel ekstremt ujevnt vertikalt da dette vil påvirke energiresponsen. Lobing er også ofte et hett tema som legger seg inn som en del av den totale spredningen. Ser vi på Genelec S360 i så henseende ser vi et tydelig avvik ved 1500Hz, men dette er ikke stort. I all hovedsak er det ingen ting som tilsier at man får et merkbart opplevd avvik. Vi har ikke tilgang på slike målinger fra Kii, men i og med at de har høyere delefrekvens er det rimelig å forvente at de har omtrent det samme, men høyere i frekvens. Poenget er altså at spredningen bør være rimelig kontrollert, og helst ikke avvike mer enn 1:2. Det er også viktig å merke seg at det ikke bare er 6dB-punktet som teller. Man bør helst ha rimelig kontroll i detalj mellom 0 grader og 6dB-punktet, og videre utover bør det heller ikke være de voldsomme avvikene. Spesielt de brå avvikene er litt skumle. Et 1:2-forhold høres kanskje ikke så ambisiøst ut, men det er ekstremt få høyttalere som faktisk klarer dette. S360 og Kii klarer det så vidt ikke. Dutch er innenfor, i hvertfall horisontalt, men de har noen småskumle greier rundt 1kHz som sendes rett i hjørnene bak høyttalerne (om det er hjørner der), men de er enkle å ta hånd om med absorbenter. Dette er med andre ord et ganske vanskelig kriterium å treffe.
Spredningskontroll i bassen
Spredningskontroll i bassen vil på sin side være en helt annen greie. Så lenge vi befinner oss under Schröder kan vi se for oss at rommet i større og større grad befinner seg innenfor en hel signalperiode. Stående bølger av ymse slag dominerer energidistribusjonen, og hvorvidt man har dipol, kasse, bassrefleks, lukket, horn, eller hva man har, vil ha betydning, men det er egentlig helt tilfeldig hva som fungerer i et rom som ikke er spesielt bygget for én ting. Det har vært en del snakk om partikkelforflytning, trykkgradienter, trykksetting av rom, partikkelhastighet osv. Men om man ser i detalj på matematikken ender man opp med at en lydbølge er en lydbølge, og om den er en ren sinus og har en viss amplitude, frekvens og retning så kan man ikke høre forskjell på hva slags kilde som har produsert den. Det man derimot kan høre forskjell på er hva som skjer når den blander seg med lyd via andre flater i rommet, om det legges til forvrengning osv. Dipol blir ofte fremhevet som "bedre", at det "ikke trykksetter rommet" osv. Men dette er logisk sett faktisk helt feil i praksis. Setter man for eksempel en dipol i et 7 meter langt rom er det 14 meter frem og tilbake. Lyden fremover blander seg etter hvert med lyden som går bakover og reflekteres via framveggen, og senere med lyden som reflekteres via bakveggen. Faseforholdet mellom disse bestemmes av avstanden, men den ene bølgen har en utgangsfase på -180 grader. Imidlertid vil avstanden være stor nok til at det for de fleste innspillinger og instrumenter er plass til minst en halv bølgelengde på denne distansen. Det betyr at den første utfasingen kommer på 24Hz via bakveggen. (For en lukket kasse vil den samme frekvensen danne en teoretisk peak, for den lyden som har gått fra høyttaleren, via framveggen, via bakveggen og til lytteren). Det er med andre ord kun under dette at systemet begynner å nærme seg å ikke trykksette rommet. Imidlertid sender ikke dipoler særlig mye lyd sideveis, og det gjelder også for bass. Dette gjør at tilstøtende rom på sidene kan høre noe mindre enn de hadde gjort med kassehøyttalere. I og med at rommet består av et kaos av refleksjoner (ja det er faktisk refleksjoner i bassen også) og resonanser som summerer til et komplekst regnestykke ender vi med at målet ikke lenger er å fjerne resonansene, men å få de mest fremtredende til å føye seg i mengden. En dipol sender ikke lyd sideveis, og typisk ikke opp og ned heller. Når man fjerner 2 av 3 retninger vil resonansmønsteret bli vesentlig enklere, men hver enkelt resonans blir også mer fremtredende. Her er det med andre ord ingen "free lunch". Siden dette handlet om spredningskontroll sier det seg med andre ord også at selv en hornhøyttaler med spredningskontroll vil ikke ha særlig mye for seg.
Flere lydkilder
Men det finnes et knippe prinsipper som har noe for seg. Det ene er mange kilder spredd i rommet. Eksempelvis spiller som regel 2 suber bedre enn én, og mange opplever at det er lettere å få jevn bass fra fronthøyttalerne enn den éne suben de har. De som har høyttalere med basser både oppe og nede på kassene opplever ofte at det hjelper, og de som har basser fordelt litt i dybden på høyttaleren kan oppleve at det også hjelper. Det siste er en anelse mer komplisert å forstå, men kort sagt kan man si at om avstandsforskjellen fra høyttaler til lytter er 25cm så er avstandsforskjellen fra driver, via framvegg, og til driver igjen, dobbelt så stor, altså 50cm, og dette er nok til å kansellere ut en del ting i området 150-300Hz. Tar vi avstanden til lytter med i betraktning ser vi at for de laveste frekvensene, der vi nesten utelukkende lytter med kroppen, er driverne så godt som 100% i fase for hele kroppen, mens oppover i frekvens, der ørene begynner å ta mesteparten av jobben, er plutselig driverne i fase i ørehøyde. Effektene man nyter godt av her er altså i stor grad det samme som når man har mange subwoofere fordelt rundt i rommet.
DBA
DBA, altså Dobbel Bass Array, er et prinsipp som går ut på at man har front og bakveggen dekket av bassdrivere. Avstanden mellom de individuelle driverne er beregnet slik at de i sum produserer en samlet lydbølge som går gjennom rommet. Den store flaten gjør at man ikke får noen refleksjoner fra sidevegger, gulv og tak. Når bølgen når bakveggen absorberes mesteparten ved at driverne bak i rommet lager en motsatt kansellerende bølge. Dette hindrer også den tredje dimensjonen i å trigge resonanser. Dette virker, men er ikke et alternativ for de aller fleste. Man kan godt si at sammen med den aktivt absorberende bakveggen utnytter man spredningskontroll i et DBA-system.
Hjørnebass
En annen teknikk som er hevdet å ha en positiv effekt er hjørneplasserte basser. Jeg må tilstå at jeg har hørt dette mange ganger og hver eneste gang har jeg hatt følelsen av at det står en subwoofer og kjemper for livet en eller annen plass. Kanskje, om man hadde bygget vegger av 6", lagt på hellimte MDF-plater som ble skrudd fast i stenderne osv, så kunne det fungert, men slik er ikke hus bygget. Og selv i rom av betong har jeg ikke følt at dette en gang har vært i nærheten av å fungere. Jeg tror det er minst to store problemer. Den ene tror jeg er så banal som at man ikke fullt ut har forstått hvordan energien dør ut i et rom når man plasserer subwooferen i hjørnet sammenliknet med å plassere den fritt i rommet. Den andre tror jeg henger sammen med at rommet ikke er laget for å håndtere slike lydtrykk ved lave frekvenser uten å lage alle mulige rare lyder. Det kan også tenkes av vi får samme effekt som med dipol, altså at vi trigger færre, men desto individuelt kraftigere rom-noder.
Spredning og akustikk:
Den siste løsningen, som ofte refereres i slike diskusjoner, men som jeg aldri har hørt gjøre noen forskjell, er in-room akustikkløsninger for bass. Grunnen til at jeg nevner dette er at vi i stor grad er prisgitt rommets dimensjoner når det kommer til gjengivelse av bass. For å få resten til å fungere er det derfor viktig at høyttaleren er konstruert på en sånn måte at den også tåler å bli plassert der bassen også fungerer. Høyttalere som "må stå 1,8 meter fra frontveggen for å spille riktig mellomtone" tilbyr ikke fleksibiliteten som trengs for å få bassen til å sitte. Oddsen for å få både bass og mellomtone til å funke blir da plutselig veldig lav, og flaks er en faktor man ikke bør basere seg på om oddsen er lav.
