Takk for all insats bak svarene her. Ære være dersom orker å svare så mye, men en trøst er at tom. jeg kanskje begynner få få noen forståelige forklaringer på rør-lydens karakter. Jeg likte ikke begrepet "filter", som er blitt brukt flere ganger. Jeg mener mitt rør-utsyr "åpner" lyden, gir mer transparens. Jeg ser også begrepene "dynamisk kompresjon" og "dynamisk ekspansjon" Det siste begrepet tror jeg sier noe om min opplevelse av rør-lyden.
Men er ikke "dynamisk kompresjon" det motsatte, at lydgjengivelsen snevres inn, gir mindre transparent lyd? Språk er noe herk, det er alt for upresist når noe komplekst skal beskrives!
Uttrykket filter innen signalteori er i prinsippet alltid reversibelt. Det vil si at man kan ha et filter, og ett til som er inverst, også ender man med noe som er nøytralt. Det er også prinsippet bak mye av korreksjonen vi gjør i høyttalere. Når man må korrigere for noe så bruker man et filter som er matematisk ekvivalent med inversen av problemet som skal løses.
Straks man tilfører harmonisk forvrengning har man faktisk også gjort noe som er reversibelt og kan inverteres. Man kan tenke seg at en tone på 1kHz følges av en tone på 2kHz som da er den 2. harmoniske. Straks man tilfører en tone til som også er 2kHz, men i nøyaktig motsatt fase av den første, så ender man faktisk på null. For 2. harmoniske er dette ikke kjempevanskelig å få til. Audiopax gjorde i sin tid et nummer ut av å fase ut 2. harmoniske i høyttalerne sine med sine SET-forsterkere. Begge er av natur sensitive for å kunne produsere denne typen forvrengning.
Dersom man gjør en ren matematisk komprimering kan vi tenke oss det hele som følger:
Du har et signal inn lik 0,5 og får et signal ut lik 0,5.
Du øker signalet inn til 0,6 og signalet ut øker til 0,6.
Du øker signalet inn til 0,8 men det har nå bare økt til 0,7 ut.
Det er eksakt dette som er dynamisk komprimering. Og det er eksakt dette som er rørenes karakteristikk. De gjør dette over et stort område slik at man kan bruke dem til å produsere rene overtoner. Dette utnyttes til fulle i gitarforsterkere der et rør fungere både som kompressor og fuzz på en og samme tid. Enkelt og effektivt.
At lyden oppleves som "sprek" er ikke det samme som at dynamikken er intakt. For å kunne ha gleden av dynamikk må man ha en ganske sympatisk akustikk i rommet, man må ha høyttalere som virkelig kan håndtere dynamikk, og det må være stille i omgivelsene. For eksempel i bilstereo er det svært vanlig at faktisk dynamikk oppleves som et livløst og utydelig lydbilde. Straks man får komprimert det hele en god del får man frem mye som ellers ville druknet i støy. Dette gjøres i varierende grad av radiostasjonene, men også gjøres mange masteringsprosesser med nettopp dette for øyet, å være den låta som folk får med seg og får en god opplevelse av.
I mine øyne (ører) er ikke dynamisk komprimering ensbetydende med dårlig lyd, men det er heller ikke ensbetydende med god lyd. Det er derimot ensbetydende med endring. Så må man spørre seg om det er endring man ønsker.
Dersom man skal maksimere lyden av et anlegg opp mot hva som er teoretisk mulig, og man kan optimalisere både høyttalerne, elektronikken, akustikken og graden av støy i omgivelsene vil jeg si et definitivt nei. Da ønsker man maksimal dynamikk. Men i veldig mange sammenhenger er det dessverre ikke sånn. Spesielt har bransjen vært forferdelig dårlige på å styre spredningen til høyttalere. Det er først de senere årene at de aller fleste aktørene i en eller annen grad faktisk reflekterer over dette. For bare 20 år siden var dette svært sjeldent. Da jeg utviklet Gaia var spredningskontroll noe de fleste som holdt på med hifi ikke en gang hadde hørt om, og det er ikke mer enn 15 år siden det prosjektet startet.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan spredningen til domediskanter var noe man overså da de ble introdusert for markedet på 70-tallet. Man lagde ganske konsekvent så flate som mulig frekvensresponser, og de beste forsterkerne på den tiden fikk ikke disse høyttalerne til å låte godt. Det var altfor mye energi fra delefrekvensen og et stykke oppover i diskanten der spredningen var enorm. I tillegg var det for lite trykk nedover og forsterkerne gjorde heller ingen ting for å bøte på dette. Det utviklet seg en sånn kvasivitenskaplig tilnærming der man "kjente til enkelte løsninger som låt mer musikalsk" uten at man egentlig lot til å ha noen anelse om hvorfor en forsterker som var teoretisk ikke helt optimal skulle låte så skrekkelig mye bedre enn en forsterker som på papiret var totalt overlegen. Men saken var at her hadde man med å gjøre filtre som var delvis omvendt ekvivalente og dermed summerte til et klart bedre resultat. Dette fikk lov å overleve helt frem til i dag, selv om veldig mange høyttalerprodusenter i løpet av de siste 20 årene har tatt tak i dette og begynt å lage mye mer seriøse høyttalere.
Når sånne myter får lov å bli så til de grader seiglivede ser vi jo helt tydelig at det holder utviklingen voldsomt tilbake. Historien gir oss et klokkeklart svar på trådstarters spørsmål.