Regner med det er meg du sikter til, ettersom du avfeide det nedenfor som vås sånn uten videre ...
Det jeg tenkte på da jeg skrev det ovenfor var forskjellen på en FIR basert korreksjon og uten. Og jeg tenkte på størrelse, dybde og bredde.
Jeg burde nok formulert meg sånn at det ikke ble et normativt utsagn: Hvis man har ambisjoner om å gjengi det som er på innspillingen så kan det være greit å være obs på at en ensidig søken etter ekstra tredimensjonal gjengivelse kan føre til farging og maskering. For egen del søker jeg etter mest mulig nøytral frekvensrespons med minst mulig rot i tidsdomenet. Da blir størrelse og dybde og bredde først og fremst avhengig av innspillingen og avstanden mellom høyttalerne.
En presis frekvenskorreksjon gjør at stereoperspektivet blir mye skarpere, men at det også begrenses i bredde til avstanden mellom høyttalerne. (Tidskorreksjon gir mer av det samme.) Jeg har ikke kjennskap til forskning som belyser dette i vesentlig grad, det er en erfaring som står sterkt blant mange som bruker FIR korreksjon i anlegget. Men dette opplevde jeg med Tact for omtrent 20 år siden, og det er noe som de fleste (tror jeg) opplever hvis de kjører fullfrekvent FIR frekvenskorreksjon. Jeg møter det av og til også som en innvending fra folk som etterstreber et bredt lydbilde, men samtidig ønsker å få de fordelene de kan få med FIR korreksjon. Da må jeg fortelle dem, som sant er, at de ikke kan få begge deler, men at de kanskje kan finne sitt ideelle kompromiss ved å f.eks. ikke korrigere helt til topps. Erfaringen er altså at jevn frekvensrespons og god høyre-venstre symmetri i lytteposisjonen gjør at bredden av stereoperspektivet begrenses til bredden mellom høyttalerne.
Jeg tror forklaringen til at det er slik, er todelt: Det har med presedence-effekt og med høyre-venstre symmetri i gjengivelse av fantomkilder. Presedence-effekten (som er godt dokumentert) gjør at vi retningsbestemmer lyd (fra monokilder) i henhold til den første ankomst, som alltid vil være høyttalerne. Spiller man med kun en høyttaler (eller hører noen som snakker) opplever man ikke noe bredde i perspektivet, selv om det kommer refleksjoner fra alle kanter. Med to høyttalere og fantomkilder blir det mer komplisert. Timingforskjell, styrkeforskjell og faseforskjell avgjør hvor vi oppfatter at lyden kommer fra. Når symmetrien er skikkelig dårlig, så fungerer ikke stereoperspektivet. Når den er halvgod, er det avvik i lokaliseringen av ulike frekvenser. Høyre-venstre balanse kan være god nok globalt sett, dvs ca samme totale energi over et par oktaver, men det vil som regel nesten alltid være lokale avvik på begrensede deler av frekvensspekteret. Dette gjør at en fantomkilde på noen frekvenser trekkes mot venstre og på andre trekkes mot høyre. Den får en mindre presis plassering. Den blir bredere og mer diffus. Symmetri i plassering og rom inkludert møblering (eller mer realistisk: FIR korreksjon) vil bidra til at høyre og venstre høyttaler (pluss rombidrag) gjengis vesentlig likere på store deler av frekvens-spekteret. Da får fantomkildene mer presis lokalisering, men lyden på utsiden av høyttalerne forsvinner. Det er sannsynlig at en ren frekvenskorreksjon fører til bedre fasesymmetri også, og at noe av den effekten som høres skyldes bedre fasesymmetri. Det har jeg ikke kikket på.
Med en vellykket (for noen) dekorrelasjon mellom høyre og venstre høyttaler (inkl. rom) kan man oppleve totalt sett svært bra lyd og at lyden brer seg på utsiden av høyttalerne, men fantomkildene får samtidig en mer diffus plassering. En de-korellasjon i frekvensresponsen vil nødvendigvis også øke fase-usymmetrien, lyden på utsiden av høytalerne skyldes muligens randomiserte q-sound liknende effekter, men uansett teknisk forklaring ikke noe som kommer fra opptaket, men fra anlegget og rommet. Med mindre vi snakker om q-sound, re-mapping (Trinnov) og liknende.
Størrelse har mye med frekvensrespons å gjøre. Bikkja til Roger Waters diskuteres i en annen tråd. Såvidt jeg husker er det også et gigantisk hode på en av låtene der. Stemmen til giganten har mye bass og mye diskant og skaper illusjon av et stort hode som ikke trenger snakke høyt for å bli hørt. Nærfeltmikking på stereoider... En hengekøyeeffekt gjort på rette måten i et stereoanlegg kan forstørre utøvere og instrumenter ... og dette korrelerer i noen grad med hva man hører på en del konserter.
Hva som gjør at et anlegg kan spille med mye dybde (på alle opptak) er jeg mer usikker på. Jeg antar det er en kombinasjon av refleksjoner (fra veggen bak høyttalerne) og den totale frekvensresponsen som direktelyd og refleksjoner skaper. Mer reflektert lyd, kanskje? Mindre bitt i toppen? Det er vel noe av det man hører når man hører instrumenter på avstand.
Den største dybden jeg har hørt har vært på klassisk opptak, i eget kjøkken, høyttalere som henger på veggen og tids-og frekvenskorrigert. Ved en anledning hørtes det ut som orkesteret sto ute på terrassen. Og vi har en stue imellom. En sånn dybde er vanskelig å få frem hvis anlegget skaper sin egen dybde. For en dybde skapt i rommmet vil maskere romklangen på opptaket. Ikke et spesielt imponerend anlegg på noen måte vi snakker om her, men veggplassering og korreksjon gjorde nok sitt ift akkurat denne dybdegjengivelsen.
Jeg mener derfor følgende: Et lydbilde som går på utsiden av høyttalerne fører til mindre presis lokalisering av fantomkilder. Jeg mener videre at ettersom denne utbredelsen av lyd i stor grad skyldes fluktuasjoner i frekvensrespons, så vil det også føre til noen grad av farging av stemmer og instrumenter. Denne fargingen trenger ikke være stor eller påtrengende, ikke noe som alle bryr seg om. Videre så mener jeg at et ekstra stort lydbilde er aktiv bruk av fargepensel. I mine ører pleier det å gi bi-effekter både i nedre mellomtone og i presens-området. Jeg opplever at herrestemmer får feil kropp, anslaget i bassen kan bli litt for slapt, og presens-betoningen gir meg assosiasjoner til elektronikk-støy og jeg finner det lyttetrettende bare for å nevne noe. Andre foretrekker det. Mange foretrekker litt av dette, også erfarne lyttere med musikals kred. På rette musikken tilfører det live kvaliteter. Man kan formelig fornemme PA-riggen, selv om signalet aldri har vært gjennom der.
Og høyttalere som spiller med mye dybde .... det må nødvendigvis maskere dybden som er på opptaket, sannsynligvis er det også frekvensmanipulasjon ute og går som farger andre parametere også ... kanskje også går det utover forholdet mellom direkte og reflektert lyd.
Det ypperste av transparens for meg er anlegg som blant annet har en kameleonaktig gjengivelse av romklangen som ligger på opptaket. Det krever at både frekvensdomenet og tidsdomenet er over gjennomsnittlig bra. Romklang er ofte lavmælt og udynamisk, og det skal ikke rare greiene til for å maskere det som gir romklangen på et opptak sin særpregede klang.
Smak og behag hva man liker selvsagt, men jeg fastholder et forsøk på å øke tredimensjonaliteten utover det som man finner på innspillingen gir maskeringseffekter og farging
vinylsavor.blogspot.com
S
Når produsent og forhandlere utroper et produkt til "verdens beste", bør man vel trekke pusten minst tre ganger.... at enkelte kritikere gjør det samme, sier vel kanskje mer om kritikerne enn annet......
