nok et opprop; denne gang ikke fra de som vil bøye nakken:
Der Angriff Russlands auf die Ukraine ist eine fundamentale Bedrohung der europäischen Sicherheit. Doch für eine „seriöse diplomatische Lösung“ gibt es derzeit keinen Spielraum, das schreiben 22 Wissenschaftler und Militärs in einem Gastbeitrag für die F.A.Z.
www.faz.net
(googletrans)
Russlands angrep på Ukraina er en grunnleggende trussel mot europeisk sikkerhet. Men det er foreløpig ikke rom for en «seriøs diplomatisk løsning», skriver 22 vitenskapsmenn og militære tjenestemenn i en gjesteartikkel for F.A.Z.
Vi ser med stor bekymring at det i den politiske debatten i Tyskland om Russlands angrepskrig mot Ukraina, gjentatte ganger kommer opp krav om en uspesifisert og umiddelbar «politisk løsning» eller om «våpenhvile» for enhver pris.
Ønsket om en tidlig våpenhvile og om en politisk løsning er forståelig, men så lenge Russland ønsker å gjennomtvinge fullstendig underkastelse av Ukraina med våpenmakt, er det foreløpig ikke rom for en seriøs diplomatisk løsning.
En grunnleggende trussel mot europeisk sikkerhet
Under ingen omstendigheter bør andre folks suverenitet og frihet være gjenstand for vestlige forhandlingstilbud. Den føderale regjeringen bør avklare sine forventninger og mål på mellomlang og lang sikt og bedre kommunisere hva den forbereder seg på. Det som trengs er en streng, forståelig strategi som formidles til publikum.
Russlands angrep på Ukraina representerer et vendepunkt, hvis konsekvenser fortsatt ikke er forstått av mange. Krigen utløst av Russland utgjør en grunnleggende trussel mot europeisk sikkerhet. Svikten til de russiske troppene gir imidlertid vestlige politikere muligheter til å påvirke videre utvikling som ikke må kastes bort.
I vår vurdering av situasjonen legger vi til grunn at Russlands angrepskrig har vært systematisk planlagt og forberedt i flere år. Den russiske aggresjonspolitikken ble utløst av ønsket om å konsolidere regelen til en kleptokratisk nomenklatur. Men det vestlige fellesskapet av stater blir konfrontert med gjenoppblomstringen av en stor-russisk imperialisme rettet mot militær underkastelse av nabostater og ødeleggelse av vestlige samfunn, demokratiske politiske systemer og internasjonale institusjoner (NATO, EU). Russlands handlinger representerer det regulatoriske motforslaget til EU, og det er derfor det som skjer i Ukraina ikke bare er en bilateral konflikt for oss, men handler også om vår frie orden og vår sikkerhet.
Vi tror det russiske innfallet kom på et tidspunkt da moderniseringen av de russiske væpnede styrkene hadde nådd et stadium hvor Kreml anså store militære aksjoner som mulige. Russlands ultimatum til NATO og USA i desember 2021 var et tydelig signal om at en større militæroperasjon var nært forestående.
Russiske feil og tap
Den russiske invasjonen av Ukraina var imidlertid alt annet enn vellykket. Det var store feil i operativ planlegging, innen logistikk og kommunikasjon. Luftwaffe, utstyrt med de mest moderne flyene, forble stort sett ineffektiv. Den nominelt overveldende store russiske Svartehavsflåten led mange skader, noen av dem ydmykende, i tillegg til tapet av flaggskipet til antiskipsmissiler. Totalt sett forsvarte ukrainerne seg mye mer effektivt enn spådd.
Det meste av invasjonspotensialet til russiske styrker (to tredjedeler) lå i de omtrent 120 bataljons taktiske gruppene som invaderte Ukraina i februar. Disse troppene har siden blitt drastisk utarmet og har delvis blitt fylt opp av reservister, hvis kampeffektivitet er langt dårligere enn profesjonelle soldater. Skiftet i krigsmålene i april signaliserte at det burde gjøres innsats med begrensede styrker for å få til en beslutning til fordel for angriperen, i det minste i Donbass.
Russland vil ha en utmattelseskrig
Takket være den uopphørlige bruken av russisk artilleri, som Ukraina ikke har noen virkelig effektive våpen mot, har de russiske styrkene klart i løpet av ti uker å oppnå begrensede gevinster på territoriet på bekostning av sine egne enorme tap. Disse gevinstene var mulige fordi Russland konsentrerte styrkene sine i en håndterlig region og var i stand til å bringe sin artillerioverlegenhet til utøvelse der. Ukraina har også lidd betydelige skader. Faren er at Russland prøver å få overtaket i en langvarig utmattelseskrig. Denne strategien kan bare fungere hvis Russland lykkes med å svekke vestlig støtte til Ukraina, for eksempel ved å kutte naturgassforsyningen i et forsøk på å utløse en resesjon, spesielt i Tyskland. Denne faren må identifiseres og håndteres i dag.
I denne kritiske fasen må ikke de vestlige statene – og spesielt den føderale regjeringen – la seg rive med til å kunne løse den vanskelige situasjonen med raske og angivelig politiske grep som til slutt vil gjøre situasjonen verre. Snarere er det nødvendig med en strategi som går utover den umiddelbare krigen og bør inneholde minst følgende elementer:
For det første har det vestlige fellesskapet av stater for øyeblikket ingen annen mulighet enn å gi Ukraina massiv militær og økonomisk støtte. Militært skal ildkraften og motangrepsevnen til deres væpnede styrker styrkes spesielt. Det er viktig å sette Ukraina i stand gjennom ekstern støtte, å avverge en diktert fred ved å øke kostnadene for Moskva og å vinne tid på at sanksjonene trer i kraft.
Ellers er det en trussel om ytterligere alvorlige krigsforbrytelser og ødeleggelser i Ukraina og dets permanente svekkelse, muligens til og med underkastelse. Skulle Ukraina tape denne krigen, må det forventes at Russland vil planlegge ytterligere regionale kriger for å ødelegge den europeiske sikkerhetsordenen. Spesielt må nivået og kvantiteten på vestlige våpenforsyninger til Ukraina økes.
For det andre tilbyr den nåværende russiske svakheten vestlige politiske alternativer som det ville være uaktsomt å ignorere med tanke på Moskvas vidtrekkende mål. Den enorme slitasjen på den russiske yrkeshæren vil trolig først bli reparert etter noen år. Denne prosessen kan bremses ved å strengt opprettholde vestlige sanksjoner. Dette rammer først og fremst eksport av teknologier og materialer som er viktige for Russlands forsvarsindustri.
For det tredje viser Russlands angrep at NATO-medlemmer også kan bli gjenstand for militær aggresjon. Derfor må det å bygge en forsvarsstrategi for Østersjøregionen (spesielt for Polen og de baltiske statene) ha høy prioritet. På sitt siste toppmøte tok NATO tilsvarende beslutninger som må implementeres raskt. Bundeswehr må spille en ledende rolle her.
For det fjerde må vestlige myndigheter, spesielt den føderale regjeringen, forberede seg på konsekvensene av den forventede mangelen på naturgass og dempe de økonomiske og sosiale konsekvensene i god tid. De neste to årene vil bli svært vanskelige, det kreves politisk forberedelse og samordnet handling fra alle relevante sosiale og politiske krefter for å hjelpe deg gjennom krisen.
Begrens Russlands militærmakt
For det femte må vestlige land bli fullstendig uavhengige av russisk fossilt brensel. Dette inkluderer avkarbonisering av deres økonomier i tråd med EUs grønne avtale, alternative energikilder (LNG, kjernekraft) og ruter/rørledninger (EastMedPipeline, Southstream Lite, TAP, TANAP) samt revitalisering av storskalaprosjekter som f.eks. Desertec.
For det sjette må Russlands angrep på Ukraina også føre til en revurdering av globale prioriteringer. Dette angrepet, kombinert med Kinas tynt tilslørte sympati for Russlands posisjon, antyder at vi er i et stadium hvor demokratiske stater står overfor en allianse av mektige autoritære regimer som tar til orde for liberale, regelbaserte og samarbeidende løsninger på globale problemer basert internasjonal orden ønsker å eliminere.
I denne sammenhengen bør en ny utgave av TTIP mellom EU og USA for å styrke den transatlantiske økonomiske sonen følges nærmere. Det er også viktig å styrke arbeidsdelingen i NATO. Europa må spille en større rolle for å avskrekke russisk militærmakt ettersom USA i økende grad etterspørres i Indo-Stillehavet.
Den vestlige statsverden har realistiske alternativer som gjør det mulig å begrense gjenoppblomstringen av den truende russiske militærmakten og gi Ukraina en militær posisjon som den kan inngå en våpenhvile fra på akseptable vilkår. Det ville være farlig å falle inn i defaitisme og tro at en forhastet «diplomatisk løsning» kan skape fred. En slik politikk vil signalisere til Putin at militære invasjoner vil bli belønnet med landgevinster, utslettelse av suverene stater og geopolitisk maktutvidelse.
Forfatterne er PD Dr. Jan Asmussen, Universitetet i Kiel, Prof. Dr. Christoph Bluth, University of Bradford, generalløytnant a. D. Heinrich Brauß, Berlin, Elisabeth Braw, seniorstipendiat, American Enterprise Institute, Washington, D.C., Dr. Sebastian Bruns, Institutt for sikkerhetspolitikk ved Universitetet i Kiel (ISPK), Gustav Gressel, European Council on Foreign Relations, Berlin, Dr. Stefan Hansen, ISPK, Kiel, Prof. Dr. Andreas Heidemann-Grüder, Universitetet i Bonn, Prof. Dr. Thomas Jäger, Universitetet i Köln, Dr. Sarah Kirchberger, ISPK, Kiel, Prof. Dr. Joachim Krause, ISPK, Kiel, Prof. Dr. Carlo Masala, University of the Federal Armed Forces, München, Prof. Dr. Burkhard Meißner, Helmut Schmidt University/University of the Federal Armed Forces, Hamburg, pensjonert brigadegeneral. D. Rainer Meyer zum Felde, Berlin, Prof. Dr. Sönke Neitzel, Universitetet i Potsdam, Johannes Peters, ISPK, Kiel, Prof. Dr. Gary S. Schaal, Helmut Schmidt University/University of the Federal Armed Forces, Hamburg, Prof. Dr. Maximilian Terhalle, London School of Economics, ISPK, Kiel, Berlin, Dr. Konstantinos Tsetsos, University of the Federal Armed Forces München, METIS Institute, Dr. Frank Umbach, Center for Advanced Security, Strategic and Integration Studies (CASSIS), Bonn, Dr. Joachim Weber, CASSIS, Bonn, tidligere brigadegeneral D Dr Klaus Wittman, Berlin.