Man bruker altså åtte år på å ta en doktorgrad. Så er det all den tida som går før man faktisk tar innover seg at man selv er en autoritet på et eller annet fagfelt. Eller "meget lærd", som det står på vitnemålet mitt.
Du kan vel ikke være helt blind for at forskning kan misbrukes, og at det er publisert en god del fagfellevurderte studier som ikke henger på greip? Og det er velkjent at legemiddelselskap har lansert legemidler med tvilsom effekt som de har måttet trekke fra markedet, og som har medført rettslig forfølgelse, bøter og erstatningsansvar.
Tidlig i pandemien opplevde noen av oss at det ble svært viktig å avvise alle former for preventive tiltak og alle former for tidlig behandling for de som ble syke. Folk med helsefaglig bakgrunn ble utestengt fra sosiale medier, hengt ut i pressen, og fikk problemer med sine arbeidsgivere, om de kom i skade for å foreslå at ulike næringstilskudd og remedier kunne komme til nytte preventivt og i behandling av syke. For de som har anlegg for konspiratoriske tanker kunne dette lett tolkes som at man la forholdene godt tilrette for "die endlösung" nemlig de kommende vaksinene. WHO hadde talt, de anbefalte ingen forebyggende tiltak annet enn munnbind og avstand, og om uhellet skulle være ute var anbefalingen pustemaskin. Frittalende helsepersonell påpekte at pustemaskin kunne lede til det motsatte av ønsket effekt, med dette var naturligvis bare forvirrede individer.
Jeg finner det mildest talt underlig at medisinerne som sto midt oppe i pandemien, med daglig kontakt med syke, ikke ble tiltrodd å ha noe som helst å tilføre av kunnskap og erfaring mhp behandling av de syke. De ble til og med motarbeidet. I en del land og stater ble en del behandling rett og slett forbudt med lov eller frarådet fra helsepolitisk hold, etter at fagfolk rapporterte lovende erfaring med bruk av ulike off-label remedier. Lancet publiserte en artikkel som viste at hydroxychloroquine virket mot sin hensikt og tok livet av pasientene. Denne publikasjonen var hastet igjennom fagfellevurderingen og publisert på rekordtid. Underlig nok var det viktig å haste frem en artikkel på noe som ikke virker. Publikasjonen ble senere trukket tilbake, men skaden var allerede skjedd. Bl.a. ble en norsk studie på bruk av HCQ avsluttet som følge av denne publikasjonen.
Jeg har en enkel leveregel i dette dramaet. Jeg stoler i hovedsak på de fagpersonene som står frem i kraft av sin egen person, og ikke representant for WHO, FHI, departementer, helse øst eller hva det nå måtte hete. Gruppetilhørighet er farlig, særlig når tilhørigheten er i form av et ansettelsesforhold eller annen økonomisk kobling. I lojalitet til arbeidsgiver, sponsor eller ledelse kan det hende at ens egen samvittighet må vike.
Forskning og publikasjoner er bra greier, når de er bra greier. Men, jeg kan ikke navigere gjennom forskningsliteraturen, så jeg må belage meg på å finne mennesker jeg stoler på. Og kort fortalt: jeg stoler ikke på Bent Høye, Gullvåg, Nakstad, Kjerkhol, Fauchi etc. Jeg har tiltro til Peter McCullough, Robert Malone etc.