Klart at de dyktige lederene som får bedriften til å gå godt skal ha en romslig lønnsøkning mens latsabbene på gulvet får noen smuler.
Det er kanskje ikke riktig så enkelt. Fordelingsprofilen mellom ulike grupper ansatte må dekke ganske mange hensyn. Konkurransen om arbeidskraft er ett av dem. Vi hadde en interessant lønnsdiskusjon ved søndagens familiemiddag i anledning streiken. De tre barna har ganske likt lønnsnivå, men på helt ulik måte. Den yngste har fersk bachelor, er NITO-organisert og går skift på fabrikk. Med skifttillegg og en og annen ekstavakt på overtid blir det en helt OK lønn. Norske ingeniører er relativt rimelige og lønnskostnaden er uansett en lav andel av kalkylen, så fabrikken konkurrerer til seg volum fra utlandet på forskjellige kvalitetsnisjer. Den mellomste er programmerer med internasjonal mastergrad og dobbelt statsborgerskap. Han kan når som helst flytte utenlands og få vesentlig høyere lønn, men også bli nødt til å jobbe mye mer enn han gjør i Norge. Foreløpig blir han her og har tid og energi til kreative hobbyer ved siden av jobb. Den eldste har mastergrad i markedsføring og lederjobb i et relativt nystartet firma. Hennes fastlønn er på nivå med de andre to, men med en opsjonspakke i tillegg. Om forretningsplanen går bra blir det ka-ching, i motsatt fall har hun jobbet enormt mye noen år på relativt lav lønn og fikk bare en pen linje på CV’en for neste jobbsøknad. Rettferdig at de tre har omtrent samme lønn? Ja, jo, det er kanskje det.
I en del andre yrker er regnestykket fra arbeidsgiver litt annerledes. Kan jeg regne hjem det robotiseringsprosjektet, kan jeg outsource oppgavene til India, er det mulig å redusere arbeidsmengden så mye at jeg kan greie meg med tilkallingsvikarer fra Manpower de to-tre ukene i året det er nødvendig? Det blir en litt annen forhandlingssituasjon for å kreve samme lønn. Kanskje lønnen går opp, men jobben forsvinner, og da er man ikke i så mye bedre situasjon.