Det er mye bra å si om RF7, men det er også en del å si om utfordringene de har. I korte trekk sliter jeg seriøst med både Mk1 og Mk2, det er noe som går galt i overgangen mellom elementene, jeg tror det er snakk om hørbar oppbrytning, faktisk, for det skaper tidvis direkte ubehagelige klanger fra akustiske instrumenter og stemmer. Sånn skal det ikke være. Mk3 derimot, er betydelig enklere å få til både lydmessig og som forsterkerlast. Mk1 og 2 er direkte sære på forsterkere, mye grunnet de nevnte utfordringene i presensområdet (stemmer og sånt), men også fordi de åpenbart setter forsterkerne på en del prøver når det går litt hardt for seg. Jeg eide et par Mk2 en periode, men de holdt på å drive meg til vanvidd, så de ble solgt til en som holdt ut.
Men Mk3, altså. De har jeg sagt en hel masse om, og det kan du lese her:
https://rognlien.wordpress.com/2018/05/17/ol-og-hornmusikk/
Siden noen mener disse er mindre dynamiske enn de foregående modeller, har jeg sakset det følgende fra min tekst i innlegget jeg linker til her over:
Så nei, de er
ikke mindre dynamiske enn sine forgjengere, det bare oppleves sånn. Når du hører en innspilling der dynamikken virkelig finnes i opptaket, drar disse høyttalerne til så huset buler ut, og de slår knock-out på konkurrentene med letthet. Arendal ble nevnt her, joda, de er mer enn hederlige konkurrenter, men på rått dynamisk utsving og hurtighet, kan de bare glemme å kopiere RF-7. Helt klart en av mine favoritt-Klipsch'er, men det gjelder altså Mk3, ikke de to andre.
har uansett sub(er) i tillegg
