Jeg fortsetter med nok et godt innlegg fra Snickers-IS.....:
"I utgangspunktet låter rør og transistor likt, men så er det slik at ingen forsterkere er perfekte. Det samme gjelder for klasse D, og de oppfører seg heller ikke likt som verken rør eller tradisjonelle transistorforsterkere. Rørforsterkere gjør litt andre feil enn transistorforsterkere og det er her de fundamentale forskjellene ligger.
Reelle forskjeller på transistor, rør og klasse D:
Om vi tar utgangspunkt i normalt gode represntanter for de ulike teknologiene kan man si noe omtrent som følger:
Rør har det "mykeste taket", det vil si at møter sin dynamikkbegrensning på en måte gir en prosentiv stor, men lav harmonisk forvrengning som følge av begynnende klipping. Transistorforsterkere, både klasse AB og klasse D, klipper på en langt hardere måte med høye harmoniske forvrengningskomponenter. Om man har som intensjon å spille så forsterkeren klipper så vil rør i så måte være best. Det er også noe av grunnen til at man ofte sverger til rør i gitarforsterkere.
Mange bruker alt for små rørforsterkere og ender opp med å konkludere med at selv om de ikke kan spille så høyt får de frem enormt med detaljer. Man kan gjerne si at det gjør de, da de komprimerer hele lydbildet dynamisk og tar brodden av mange av de kraftigste transientene i lydbildet slik at disse i mindre grad overdøver smådetaljene.
Lineariteten til rør er "annerledes". De avvikene man finner i rørforsterkere ligger som regel som enkle fundamentale avvik mellom 0 og maks. Det gir høyere prosentvis forvrengning av 2. og 3. harmonisk, men lavere høye odde harmoniske slike som for eksempel 11., 13. og 17. Slike høye harmoniske oppfattes som ulineare i praksis og er derfor svært lett hørbare. Det kan finnes en del av disse både i rimelige, mellomklasse og high end transistorforsterkere, men så finnes det også svært mange gode transistorforsterkere som ikke er belemret med disse i særlig grad. Jeg må også legge til at absolutt alle forsterkere leverer absolutt alle forvrengningsformer ved alle toner. Det er bare et spørsmål om mengden. Rent generelt kan rørforsterkere ofte ligge i området 0,5-1% i praksis ved musikklytting i god avstand fra klippegrensen. For transistor klasse AB er det ikke uvanlig at dette ligger 10-100 ganger lavere, men det bør det gjøre dersom en forsterker har problemer med høye haroniske forvrengningskomponenter. Klasse D har et forvrengningsbilde som minner mer om rørforsterkere da den ikke benytter transistorens linearitet for å forsterke signalet. Ved å overdrive motkoblingen kan man imidlertid både ødelegge denne forvrengningen og den såkalte IMD-forvrengningen.
Så snart man ikke lenger har med enkle laster å gjøre faller rør ut så sant man ikke snakker om monsterforsterkere som Jadis 800 eller tilsvarende. 30-50 rørwatt er akkurat det samme som 30-50 transistorwatt og det klipper som bare pokker når man forsøker å trekke ut mer. Ved å bygge en rørforsterker så kolossal som for eksempel de store Jadisene får man også en strømsterk forsterker med god evne til å drive vanskelige laster. Et annet eksempel på slike store rørforsterkere kommer fra BAT. Felles for disse er to ting: De oppfører seg i stor grad som sine transistorkonkurrenter, byr ikke på "sjarmerende klang" og liknende som absolutt ikke ligger i innspillingen.
Når man konstruerer en forsterker forsøker man i utgangspunktet å gjøre to ting. Man vil holde seg i best mulig avstand fra teknologiens fundamentale svakheter, og man vil ha mest mulig power ut. Rørforsterkerne konstrueres ofte uten motkobling og gir derfor andre tall enn transistorforsterkere som ofte lages med såkalt global motkobling. Det finnes imidlertid en rekke eksempler på det motsatte, og både kontroll, forvrengningsmønster osv følger i stor grad denne endringen uavhengig av selve teknologien.
Motkoblingen bruker man i stor grad for å kontrollere ulike laster. På en forsterker med bipolare transistorer vil drivertrinnet "se" den såkalte emitterkoblingen i utgangstransistorene. På den måten vil den levere ut mesteparten av den nødvendige strømmen som kreves ved en vanskelig last. Avviket måler man normalt ved å måle dempningsfaktoren, men i praksis måler man en bedre dempningsfaktor enn hva som er forsterkerens realistiske evne til å kontrollere laster i mange situasjoner. Særlig der forsterkerkretsen har ekstremt høy dempningsfaktor kan det vise seg at motkoblingen også har blitt følsom for selve lastimpedansen og derfor ikke holder forvrengningen så lav som man skulle tro ved tunge laster. Rørforsterkere uten motkobling, og med få watt er stort sett dødfødt på tyngre laster. De har liten evne til å kontrollere lasten og mister mange watt på at de skal levere den ekstra strømmen som kreves av en tung last. Her kommer klasse D sitt største særpreg inn. De hopper bukk over hele "tung-last-problematikken" ved at klasse D-trinnets evne til å levere strøm er lik gjennom hele signalperioden. Man kan si at klasse D-trinnet derfor ikke opplever en tung last som tung da den ikke stiller ekstra krav til forsterkere med denne teknologien. Det er dermed klasse AB-forsterkerens natur som har definert en tung last som tung.
Normalt er klangbalansen i oppsettet det vi reagerer på, det vi tuner oppsettet etter og der vi ofte tror vi finner parametre som oppløsning, utklingning osv. Dette er ikke noe svakhetstegn hos en lytter da dette skjer også hos de aller mest erfarne lytterne.
Utklingning er noe vi opplever mer av dersom det er mer nivå ved de frekvensene der grunntonene til instrumentene ligger. Når man slår an en tone kommer det en transient som dekker et stort frekvensspekter over selve grunntonen, men utklingningen av denne tonen dreier seg stort sett rundt grunntonen. En avrulling i toppen vil være gunstig for opplevelsen av utklingning da transienten blir noe avdempet sammenliknet med utklingningen.
Oppløsning er noe vi ofte opplever forskjellig. Jeg har mange ganger hørt dette bli brukt om anlegg som ligger og trykker halvveis forbi klippegrensa og hvert eneste taktslag høres som en gurgling i vokalen osv. Man får da hevet mange detaljers relative tilstedeværelse i lydbildet og man oppdager gjerne nye ting i lydbildet. En endring i klangbalansen medfører som regel at man også oppdager nye detaljer i lydbildet. Dette beskrives av mange som oppløsning. Dette kan like gjerne være en tilføring av en feil som en faktisk forbedring. Imidlertid strides folk flest ikke når de får høre et anlegg som har linear diskant som står i forhold til resten av lydbildet med en spredning som står i forhold til rommet og de øvrige frekvensene."