en fornøyelig "curveball" det der! godt å se at også andre kan være vilt eklektiske… bare fint med litt uforutsigbarhet – livet (og stafetten) ville fort blitt kjedelig uten.
xo e
Albumstafetten 26
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
xo e
En meget usmakelig "spøk" det der. Bortsett fra en liste har jeg ikke skrevet noe på et omtrent et halvt år, men lest litt og vurdert å begynne igjen. Men slike ekle kommentarer så er den saken grei. Jeg har ikke endret noen meninger over tid. Plagiatbeskyldninger uten hold (ingen slike påstander i nærheten engang i stafetten hverken før eller etter) synes jeg er dårlig gjort og upassende på et forum. Og jeg synes fortsatt at spydige kommentarer, små eller store er noe dritt når man forsøker at sette foten ned for slikt. Særlig oppfattningen noen tydeligvis enda har her at det handlet om å ikke tåle kritikk om artisten var sårende. Artisten har vel aldri fått noen seriøse beskyldinger mot seg enda, så jeg står fortsatt trygg på mitt standpunkt. Jeg blir bare skuffet over holdningene her inne og uteblir i langt tid fortsatt. Det er vel uansett det dere ønsker antar jeg.
Eller er det her jeg nå skal fyre meg opp, forlate forumet i fullt sinne? Misforstått fordi dere misliker albumet, eller enda bedre, viss dere hadde likt det, men på feil premisser.
beklager sleivsparket. Ikke meningen å skape dårlig stemning Lyngen, og syns du fint kunne komme tilbake til oss igjen.
Den aktuelle skiva (Foxygen) var en av de bedre tipsene jeg fanget opp i fjor, og var senest "lydtapet" i bilen på søndag.
Men Lyngen da...
Du må itj ta sånn på vei. Ca 99.99% følte du overreagerte den gang, og for å være ærlig, det var jo litt småkomisk, både da og i ettertid. Just keep calm and carry on. Savner deg i stafetten, eg. Og etter du slutta å poste har eg jo måttet begynne å lese kitchpork sjøl...
Kan vi diskutere plater her nå? Med eller uten Lyngen?
Jepp, nå stopper vi med denne diskusjonen, og med referansene til krangelen i forrige runde. Det var ikke morsomt da, og kommer ikke til å bli morsomt nå.
Lyngen, du er selvsagt mer enn velkommen i tråden, og jeg er helt enig i at NÅ, legger vi den diskusjonen død. Ingen kommer til å forandre mening nå, når de ikke gjorde det sist, og vi behøver ikke ødelegge en runde til med reprisen.
Jeg håper at alle er enige i det og lar den ligge, og heller ikke poster flere "enig", "uenig" eller "dust"-innlegg som svar til dette.
OK? Nok nå! Tilbake til staffetten og det vanlige, joviale, utenomsnakket.
The Wooden Birds - Two Matchsticks
The Wooden Birds er frontmann Andrew Kenny's band, og ble startet i 2008, i Brooklyn. Nå har han flyttet bandet med seg til Austin, Texas. Med seg har han Leslie Sisson på gitar og (backing) vokal, Matt Pond - også på gitar og vokal, og Sean Haskins bak trommesettet.
"Two Matchsticks" fra 2011 er deres (hans) tredje og foreløpig siste utgivese, etter debut-albumet "Magnolia" og EP-en "Montague Street".
Det kan virke som de tre bandmedlemmene Kenny har med seg ikke akkurat blir overarbeidet på denne platen. (Kanskje de er mer aktive live?) Bortsett fra noen (svært gode) vokalopptredener på flere spor. Dessuten bidrar visstnok Ben Gibbard (Death cab For Cutie) på "Warm To The Blade". Musikken er stort sett bygget opp som veldig nedpå, akustisk folk-ish singer/songwriter-pop, med vokal, akustisk gitar og "trommer" laget med hånden på gitarkroppen. ...med litt elgitar-krydder her og der. Nydelige refrenger og harmonier.
Sangene er veldig "enkle", men velkomponerte og fengende, med fortellende tekster om dagligdagse problemer. Veldig avslappet musikk, men med et tidvis ganske heftig bitt i de akustiske gitarakkordene. Jeg liker det, men kunne ønsket meg littegrann mer trøkk. Likevel hadde musikken da fått et ganske annet uttrykk, og The Wooden Birds er vel rett og slett ikke den type band. ...Men det hadde vært interessant å høre dem live. På plata høres de litt ut som de spiller så lavt de kan for å ikke forstyrre naboene.
Likevel: Plata vokser med flere gjennomlyttinger, og låtene fortjener oppmerksomhet og ettertanke. God, melodiøs og melankolsk stemningspop.
Jeg liker kanskje tittelsporet best, med suggererende gitarspill og en vokal som på en eller annen måte får meg til å tenke på Tom Petty. I tillegg er "Criminals Win" en god konkurrent til favorittspor-tittelen, og "Baby Jeans" med flott kvinnevokal som minner mer enn bare litt om Unni Wilhelmsen er ikke langt etter.
Så: Bra plate. Ikke helt "meg", men bra like fullt. Det må likevel innrømmes at den nok ikke kommer til å få så mye spilletid hos meg etter Albumstafetten 26.
Jeg gir den en helt ordinær og middelmådig 6/10, og det er slett ikke dårlig, det!Sist redigert:
The Wooden Birds - «Two Matchsticks»
(Barsuk - 2011)
Leirbål i storbystua.
Tenkte bilder av en vennegjeng som sitter hjemme i stua en slack lørdag ettermiddag, kassegitar og trommevisper. Nedtonet, ikke nedtrykt, avstemt, ikke utaggerende feststemt, billig tuborg på flaske, alternativ røyk på balkongen, tregulv på Grünerløkka, utgått ironibart på dato, håp for kvelden.
Fløyelsmyk vokal, noen ganger i duett, med et bakteppe av (raspende) akustisk gitar og vispetromme, med hyppig besøk av elektrisk gitar. Moderne indie-folkpop som svever av gårde, båret av nevnte vokal(er) og harmonier. Perfekt i øret på bussen til Trondheim en snøtung lørdag morgen, fin fint når dagens showlights i livet er slått av, og roen senker seg i en dunkel stue, strålende lett henslengt på gresset med en engangsgrill i Botanisk hage
Noe klokere? Stikkordet er behagelig, nærmest søvndyssende behagelig, på en positivt slentrende måte.
Favoritt er nest siste «Be No Lie» fulgt av åpningskuttene «Folly Cub» og «Two Matchsticks»
Når oppgjørets time er kommet, lander dommen et sted mellom 6 hit eller 6 dit. Alt ettersom dagsform og humør.
Jeg synes ikke det er stor forskjell på de to siste albumene, rent bortsett fra instrumentering da. Lett og behagelig shampoopop - wash, rinse, repeat. Synes kanskje de norske jentene har en knivsodd mer substans. 6 til brustrommene og 5+ til trefuglene fra meg.
Bra anmeldelser, beskrivelsen til Daze dekker bra det jeg syns om plata.
suggerende gitar, bra stemme.
jeg ville nok justert karakteren opp et hakk, et av de beste for meg i denne stafetten, so far.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Fine anmeldelser ! Nytt bekjentskap for meg dette.Likte bandet og det er godt mulig jeg kjøper plata.
mvh.s,Siden det var frivillig trang/tvang her så bør jeg vel si noe om trefuglane med 2 fyrstikker.
Føler ikke jeg har gitt de nok tid til å si noe snusfornuftig,men første 2-3 låtene har muligens fått en 3-4 runder.Problemet da er at det til nå blir litt for tamt og litt lite variasjon til at jeg fortsetter.Mulig med den rette sinnstemming og dagsform at de kan passe bra.
Synst ved første lytt at låtene virket for like,men med flere lytt så vokser de litt og hver låt fremstår med mer særpreg.Det er en god ting synst jeg.
Vet dessverre ikke om jeg kommer til å spille albumet noe mer,men det virker å vere bra kvalitet siden låtene vokste litt med flere lytt.
Gir de 5.9
Jeg har sekken full av dårlige unnskyldninger for min labre deltagelse.
Men denne plata koser jeg meg med. Fine, lettfattelige harmonier, enkle melodier, og et lydbilde som er troverdig og sart?
Sitter like fullt igjen med følelsen av at dette kunne vært gjort mer ut av. Låtene blir litt vel avslappende, og nesten kjedelige etter hvert.
Mulig jeg burde gitt dette mer tid. Men det har jeg ikke nå. :/
5 er vel sejft.KKaare G. Opsahl
Gjest
Morphine – Good (1993)
Amerikansk band etablert i 1989 og avviklet i 1999 når vokalisten døde av hjerteinfarkt.
Bandet besto av :
Mark Sandman på vokal og strengeinstrumenter
Dara Colley på div Saxer
Og et par trommeslagere. (en av gangen)
Musikken er en blanding av Jazz, blues og rock. Det er enkelt å kjenne igjen Morphine. Marks særegne vokal. Han har en fantastisk stemme. Den minner om en litt tilbakelent Chriss Isaak med en roligere form for ”hjertesmerte”
Jeg har alltid likt Morphine. Kombinasjonen av stemmen og saxen parret med gode låter er svært vinnende. Bandet er tidløst og for meg et av de beste korps fra 90-tallet. Denne platen er mer dempet i uttrykket enn for eksempel YES som er et annet favorittalbum. Jeg lytter ikke så ofte til Good men det er like fint hver gang.
Dette ble kort og gæeli grunnet mye å gjøre. Løp og kjøp Good og alt annet bandet har gitt ut.
9 type sterk
<strong>
Morphine is good for you
Morphine - GoodVært på konsert med Morphine før, eg. I alle fall i stafetten. Kult nok det, faktisk tidvis veldig kult. Og kult oppsummerer Boston-trioen nokså treffende, og debuten Good er intet unntak.
Accurate, 1992
Morfin er bra for deg
Komboen rufsat saxofon, slide-bass og slagverk/perkusjon kombinert med Mark Sandman’s karismatiske vokal - et sted mellom Nick Cave og Chris Isaak, der den tidvis tenderer mot crooning viste seg å være en oppskrift som skulle funke rimelig greit for bandet.
Musikken? Rockajazzybluesabilly or thereabouts, vi er i alle fall i skjæringspunktet jazz, rock og blues. Et sted det viser seg å være ganske fint å være. Låtene er variert i uttrykket; fra temmelig bekmørke, nedtonede låter, som i The saddest song, til mer uptempo energiske saker lik det man hører i Test-tube baby/shoot em down, samt You speak my language, med et vers som er farlig nært en type country Jack White kunne funet på å lage.
Good er jevnt over god, men noen låter skinner mer ann andre. You look like rain maler bildet av en skitten, røykfull jazzbule, trygt plassert under gateplan i en mørk sidegate i en amerikansk storby. Typen jazzy indierock som hadde fungert utmerket som sceneteppe i en David Lynch film, og som sender tankene i retning Tom Waits, og umiddelbart trigger behovet for en kvadruppel whsiky. Killerlåt. Skivas to første kutt; tittellåta og nevnte The saddest song står også fram som kremlåter på et album hvor det egentlig er nokså mye fløte å skumme.
Saxen til Dana Colley, sjølve trademarken til Morphine, det som gjør, eller gjorde, Morphine nettopp til Morphine, er det bærende elementet skiva gjennom. Fikser du ikkje saxen fikser du heller ikkje Morphine. Heldigvis fikses den bra herfra; han har en coolness i tonen sin, som treffer noe, ikkje minst kommer dette fram i Lisa, et fiffig lite interlude på under minuttet som får lytteren til å spelle luftsaksofon med øyenvippene - i alle fall så fremt den nevnte kvadruple whiskyen er konsumert.
Morphine veksler hele tiden mellom det tøffe/råe og det skjøre/sårbare. Personlig treffer låtene i siste kategori undertegnede best, det er da Mark Sandman høres mest ærlig, oppriktig og troveridig ut. Savner et par låter til på samme nivå som kremlåtene allerede fremhevet, en del blir litt for “greit nok” - det er låter som ikkje evner å fange oppmerksomheten helt på samme måte, men på det beste er Morphine farlig godt.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF 7/9
Sist redigert:
Bra anmeldelser! Jeg liker Morphine. Kjenner egentlig bare Yes og Cure For Pain i særlig grad, og de to er nok oppe i åtter-land, men denne ville jeg kanskje holdt på 6-7 etter å ha hørt den litt uoppmerksomt et par ganger.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Fine anmeldelser ! Digger Morphine på nittitallet,denne platen var den første jeg kjøpte med bandet.Det er lenge siden den nå er blitt spilt,så det var et hyggelig gjenhør.Trist at vokalisten segnet om og døde.
mvh.s,Saksofon kan lett bli ødeleggende for en låt, men ikke her. Morphine er kanon kult. Jeg liker best Yes og Cure for Pain platene, men denne er også bra. En 7'er tror jeg dette er. To strengs bass er sterkt undervurdert. Her er Sandman med en vanlig bass, men kun to strenger:
Og her er en litt annen variant som bare har to strenger (dette er ikke Morphine):
Sist redigert:
Bra anmeldelser.
Hadde ikke hørt denne Morphine-plata før, og likte den faktisk vel så bra som de andre jeg har vært innom.
Trolig fordi de er mer dempet her enn seinere, saxen blir ikke "masete" på denne.
må nesten få litt morfin igjen, ble ofte spilt på 90-tallet (lovequeens sølvdisker), men forsvant "lissom" fra spillelista. Gått under radaren at frontmann Sandman døde så tidlig som ´99, triste greier.
Jeg synes Townes får uforholdsmessig mye skryt for anmeldelsen. Etter mitt syn er den særdeles lite etterettelig. Townes henviser til kvadruppel og whisky. Alle vet jo at kvadruppel er en betegnelse på belgisk øl, og har ingenting med whisky å gjøre! Med denne mangelen på presisjonsnivå kan en jo bare undres over hvilke andre feil anmeldelsen inneholder....
Når Mark Sandman døde i juni 99, falt han om på scenen under en konsert i Italia. (de smakløse kan finne det hele ute på weben..). Han åpnet alltid konsertene med "This is Morphine at your service" og i dette tilfellet stemmer det vel. He died at our service..
Jeg liker alle skivene til Morphine; de er blant mine favorittband, og denne skiva syns jeg som oftest er den beste, Kanskje fordi det var min første?
Mørk, sexy, groovy. Kan likesågodt gi den 10.
edit: tekstene har samme høye kvalitet og presisjon som musikken. Det må også nevnes.Sist redigert:Mørkt er vel noe av det jeg også assosierer dette med.I tillegg til tøfft og unikt.Tøfft konsept,og de leker seg i upløyd mark med snirklende delvis improvisering? ,spessielt mellom saksofon og bass.Visste ikke han hovedsakelig spillte på 2 strengs bass,tøfft.Høres ut som fretless på dette albumet,men det var det kanskje ikke alltid? Bildet tidligere i tråden ser ut til å vere en bass med bånd.
Har gitt Morphine noen sjanser opp igjennom,men det treffer aldri skikkelig for meg.Blir litt for mye moll for min del.
Det er nå bare en gang slik at jeg trekkes mer mot lys og positivitet.
Hadde nok gitt de en tøff ca 6
Mørksindige personer tiltrekkes lys og varme, men vi som alltid er så lys til sinns, går mot det mørke.
Det er sånn det er
Mørksindige personer har det med å være uenige.
Men fra spøk til revolver, jeg har spilt bare Yes og Cure for pain. Men sjeldent. Likt dem, men syns jeg blir mettet etter et kvarter.
Denne er vel ikke bedre, strengt tatt, men er av en slik karakter at den kommer til å bli spilt mer framover enn de to over.
Ukens funn.
Helt objektivt... JEG DIGGER DETTE BANDET!
Jeg er forresten helt sikker på at det går an å hyle nedpå både kvadruppel og whisky samme kvelden.
Tror jeg har gjort det, men jeg husker ikke...
Mark Sandman og kompani må vel kunne sies å være blant "de store". I alle fall her i gården. De evner å rocke steinhardt med en deilig usannsynlig powertrio. Gutta viser stor musikalsk bredde (uten å miste tråden), har sterke troverdige tekster, og har et helt eget univers de skriver seg seg gjennom. De er det feteste soundtracket jeg kan tenke meg!
Selv om Yes! og Cure for pain blir spilt oftere, og henger høyere enn gGod hos meg, så håper jeg alle har lagt merke til de tre virkelige godbitene på denne plata.
Have a lucky day.
You speak my language
You look like rain.
Denne plata får en LUCKY seven fra meg, så om noen som er litt stødigere i matte kan regne ut hvor mye det er på tierskalaen, hadde jeg satt pris på det. Det er helt sikkert mer enn syv!Jeg funderte for en tid tilbake på hvorfor Sandman begrenset seg med kun 2 strenger på bassen. Var det fordi han ikke var så god på bass? Fordi det var kult? Fordi han aldri brukte de to andre strengene?
Konklusjonen min ble at han kun hadde to strenger fordi denne begrensningen gjorde han mer kreativ. Slik som de danske dogme regissørene gjorde på 90 tallet. Og som Jack White beskriver i en av sine mange perler av noen låter:
I am happy to see most of you enjoyed morphine, its a great band and its sad everything ended so early for sandman, he was a beat guy, he travelled around, tried to understand the world, tried to find things out... the way he wrote was in the tradition of kerouac, ginsberg, jim morrison, dylan and others of the kind, morphine is the doors of the 90s... mistic, dark, poetic, special, unique.
having said that, it took me some time to get them. I am happy I gave it a try because its really worth the time! As a guitar freak it was to believe a rock band could cut the guitar out and still sound like this! Morphine did it, they did it big!!!
Good is my favourite morphine record, its the darkest and the one who requires more listening time but its also the most rewarding. The album works in a whole, the songs work together, build a mood, a feeling... in the same way miles davis kind of blue does, late night blues, jazzy... smooky and transcendental. Enjoy it with a good botle of whatever you like, like i am doing now!
Det der tror jeg du har veldig rett i. I tillegg så skiller man seg litt ut.Med kun 2 strenger må man tenke/spille annerledes.Kanskje enklere?
Det enkle fascinerer meg mer og mer.Det enkle,men likevel med en klar ide.
Man har strengt tatt alle tonene + på kun en streng.
Det at han synger og spiller bass samtidig bruker også å gi basslinjer som føyer seg bedre inn i musikken som en helhet.Man kan se det med mange andre som for eksempel Paul McCartney,Geddy Lee,Phil Lynott,Sting,osv.
Gjor det mest for å irritere noken.Det klarte ej tydeligvisI forhold til heilt rektige så e det mykje så mangla
Ej må også berre beklage at ej måtte Google Les Claypool før lyset blei slått på He hørt en god del på Primus,men ikkje alltid ej legge så nøye inn i hjernebarken ka musikarane heite.
Primus e tøfft! Les spela unikt,og dei spela veldig bra som band.Fantastisk rytmisk samkjørte.22 - Flux (MBN/Universal, 2010)
Aldri hørt om bandet 22, men kan litt om flux: I fysikken (som coveret illustererer, hvis man forstår), i bergverksindustrien og som munnskyllemiddel. Skulle ikke forundre meg om noen av disse karene har gått på NTNU. Men, så var det musikken da:
Trønderkvartett og deres debutalbum.
Å båssette dette er nesten umulig, men kanskje Prog-Pop kan passe? Hører muligens litt Gentle Giant her og der, men dette er mye mindre profft utført og mye mer poppete og med en jævlig irriterende synth. Å tidfeste utgivelsen/innspillingen er også nesten umulig, jeg ville tippet alt fra 1970 til 1990, men det er altså 2010.
I mine ører er dette stakkato mas. Melodiøst? Nei, derimot melodi-løst. Dog er det et system her med en del gjentagelser (uten at det er et kvalitetskriterium), men en rød tråd eller et musikalsk budskap er det vanskelig å få tak i.
Og idéen bak det enkelte kutt har jeg problemer med å skjønne. Jeg synes en komposisjon skal ha en grunnmur i form av en fundamental basslinje og/eller bruk av perkusjon. Keyboards går også an. Og så kan låtskriveren bygge videre på den. Her virker det som om bandet bare hiver seg ut i det og lar det stå til. Med noen få unntak, hvor de glimter til med noe som kan kalles harmonisk. Heldigvis er det litt kvinnelig vokal her også (Tonje Elisabeth Nilssen). Det mykner det hele noe.
I følge kona (som fø. er trønder), så har jeg ikke vært i dårlig humør i dag, tvert imot. Ikke er jeg fyllesjuk heller. Men, med min beste velvilje så passer dette ikke inn i mitt hode. Jeg har t.o.m. hørt på dette i flere dager. Og dagen blir helt klart en annen (og bedre) hvis jeg slipper å høre på dette. Sorry.
2/10
Mmfufu
Gjest
Stille det var her i dag da?
Har ikke så mye og legge til fra det som allerede har blitt sagt, fikk ikke rockefot av dette, bare veldig i stuss på hvordan det går ann og ødelegge potensiellt gode rytmer på stort sett hver eneste låt, med ett par unntak. Fant ikke "flyten" her gitt. Kanskje hvis jeg hadde hørt den 100 ganger at jeg ville sett annerledes på det, men det får ikke denne platen sjans til da det finnes for mye annet som er bedre ved første og andre lytt en dette.
Og jeg er heller ikke i dårlig humør, for og ha nevt det, bare skriver rett fra "levera"
2/10
22 kjenner jeg som bandet til Magnus Robot Børmark; jeg tror det ble startet etter at Gåte var slutt. 22 konserter på 22 dager var vel åpningsturneen og opphavet til bandet. Jeg har aldri hørt de før stafetten. For meg henger det ikke sammen, flere ganger lurte jeg på om spotify spontant hadde hoppet til ny skive, eller neste band på lista, og jeg fikk ikke mer ut av dette enn mufufu eller janfrt. Kommer ikke til å høre dette igjen. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…