rolfozzy skrev:
Jeg har "bare" stereoutgivelsene. Men jeg syns de gir meg absolutt en fullverdig Beatlesopplevelse når jeg spiller de. Og det gjør jeg ofte.
Har ikke spilt så mye Beatles siden jeg dro de i hus på 60tallet.
Og den gangen gikk det egentlig mer i Stones.
Jeg har vært Beatles-fan siden det jeg opplever som tidenes morgen, og har for første gang opplevd dem i mono på et brukbart anlegg. Før det har det vel bare vært over radio jeg har hørt dem i mono. Så stereo holder i lange baner. Egentlig hadde jeg bare planer om å samle enkeltplater i stereo, men er veldig glad for at monoboksen falt ned i fanget på meg.
Kos deg med stereo. Selv kunne jeg også godt ha kjøpt den boksen, og du skal ikke se bort fra at slik kan skje. Men enn så lenge er jeg nok mer fornøyd med den kombinasjonen jeg har nå. Og uansett er det musikken som teller, og vi som er fans har jo aldri misslikt dem på grunn av lyden. Det skal dog innrømmes at jeg flere ganger har irritert meg litt over syk paning når jeg har sittet i dyp konsentrasjon og lyttet til The Beatles tidligere.
Det får meg forresten til å tenke på min ikke veldig gamle mor. Hun ligger på sykehus for å rehabiliteres etter å ha fått nytt kne, bless her. Alle i vår familie er seriøse musikkelskere, men lydinteressen er det bare vi i den yngre generasjonen som har. Likevel er ikke den eldre damen født i god tid før WW2 helt tapt bak en vogn når det kommer til lyd. For få år siden fikk min far en cd av en av de større countryrockerne fra meg til bursdagen. Da vi hørte den første gang i bilen utbrøt min mor at denne platen har jo skikkelig Beatles-stereo. Hun mente det ikke direkte negativt, men det er klart at hun oppfattet den måten å pane på som svært distinkt. Og ikke helt naturlig, hun har jo vært på mange konserter og hørt mange plater. Men både hun og vi andre i familien elsker The Beatles, men noen kritiske ankepunkter kan vi alltids finne. Da er det ok å si at gutta var ikke tilstede, så de kan ikke klandres for disse valgene.
Stereoboksen gir forresten mye mer for pengene, selv om de små replikacoverne i monoboksen er utrolig søte (uansett hvor upraktiske de er). Derfor er stereo en no-brainer for mange. For meg ble monoboksen en løsning på noe som alltid har irritert meg bittelitt, og som har ført til min sedvanlige "stabilt sideleie"-lytteposisjon ved tidligere lytting på Beatles. Nå trenger jeg ikke foreta min lille manøver for å ikke irritere meg over miksen lenger. Dessuten er det noen kvaliteter som kommer bedre frem i mono, som for eksempel Beatles som beat-band. Men det er på ingen måte noe must å ha monoboksen, jeg bare anbefaler det. Hadde jeg hatt like mye penger til dette som dere andre har så hadde jeg eid begge boksene, ingen tvil om det.
Det er forresten en ting jeg føler at mange ikke er flinke nok til. Jeg betviler litt den genuine interessen for i alle fall artisten og dens musikk når dårlig miks fører til at man ikke orker å høre på noe. Sett deg i en posisjon der alt høres ut som mono uansett. Ha gjerne øynene oppe og nyt musikken.
Btw: Din generasjon var utrolig polariserte i musikksmaken. Gang på gang har jeg opplevd at det refereres til hvilken leir man tilhørte; blues og r'n'b-klanen til Stones og de øvrige i den genren, eller poprocken til Beatles og tilsvarende artister. For mange virket det nesten litt vanskelig å stå med en fot i begge leirene. Tror ikke det var spesielt for Norge, men av en eller annen grunn virker det enda mer polarisert hos oss. Hadde de fantes et Se & Hør på Narvesen på den tiden tror jeg mange hadde blitt litt sjokkert over hvor ofte fienden delte seng med ens egne helter... øh, det kom ikke helt ut slik jeg hadde tenkt. Heldigvis finnes det ingen historier om at Lennon virkelig delte seng med Jagger. I ordets rette forstand, slik som Jagger delte seng med Bowie.