En liten statusrapport om innspillingen av Classic Sixty SE, eller C60SE om man vil. Det ble sagt at den trengte minst 400 timer for å spille inn capsene, og 100 timer for KT120-rørene. Det stemmer nok i stor grad.
Jeg lot anlegget stå på om dagene i begynnelsen. Katta måtte tåle P2 på høy styrke mens jeg var på jobb. Timene noterte jeg møysommelig med blyant i ei notisbok.
I et tidligere innlegg mente jeg at overgangen fra Premier 11A til C60SE var som å skifte til en transistorløsning. Men det inntrykket skyldtes nok at forsterkeren kom rett fra fabrikken, med nye rør. Dessuten var KT120 mer lys enn det jeg var vant med.
Fra å være noe tørr og nøytral uten nevneverdig særpreg, har musikken modnet seg betraktelig gjennom innspillingen.
Etter ca. 60 timer banket røråndene på døra og ville inn i varmen, og transistorspøkelset rømte ut bakveien. Lyden begynte å peke i riktig retning, og jeg kunne senke skuldrene.
Rundt 120 timer var lyden igjen i omforming. Den ble varmere, og på dette tidspunkt vil jeg si den overgikk 11A i ren nytelse.
Etter 200 timer gikk bassen fra å være noe slunken til å bli
ja hva skal jeg si, så markant at jeg valgte å flytte Virgo-ene noe lenger vekk fra veggen. Musikken ble mer fyldig med detaljene i behold. På engelsk ville ordet bloom muligens passe.
Nå mangler jeg presise ord for å beskrive forvandlingen videre. Det er en viss fare for å bli revet med av nyervervelsen og dermed bli eksaltert i lydbeskrivelsen, eller å gå seg vill i euforismer ispedd klisjeer og tåkeprat. Derfor skal jeg la det ligge. Men sant skal sies: Jeg angrer definitivt ikke på kjøpet.
Denne søndagen, etter rundt 350 timer, kiler det i ørene når jeg sitter i sofaen. Musikken bare er i rommet. Den kommer ikke rett fra høyttalerne, men fra instrumentene og vokalisten. Kanskje det er dette som kalles transparency?
For å få en ny dimensjon under lyttingen, har jeg begynt å skifte ut smårørene, samtidig som jeg lar KT120 stå i foreløpig. Den høye effekten fra KT120 er sterkt vanedannende, og det gir ekstra dynamikk å ha mye kraft å gå på.
Jeg er hektet på den detaljerte lyden, det sildrende sløret man finner i diskanten og lenger nedover i spekteret. Derfor foretrekker jeg rør som både har en detaljrikdom og som er varm i lydsignaturen, eller en blanding av rør med disse egenskapene. Kombinasjonen med ulike utgaver av smårørene og det ene 6922-røret i forforsterkeren, en ET3, gir rom for mange forskjellige lytteopplevelser.
Akkurat nå spiller jeg med et Philips Miniwatt SQ D-getter i forforsterkeren, samt to 6922 Siemens CCa tidlig 60-talls og et Telefunken ECC82 fra 1951 med ribbed plate, tykt ujevnt glass og square getter, i C60SE. Sistnevnte rør er varmtklingende, men ikke fullt så oppløst som ECC802S. Skal jeg ha enda mer oppløst lyd velger jeg dette eller helst et Brimar side-getter cleartop, et fantastisk rør i denne konfigurasjonen.
Men mulighetene er mange, og jeg har så vidt begynt
