Sv: CJ`s venner
For en tid siden fikk jeg en kvartett GE 6550A-rør til min Premier 11a. Disse har nå gått seg til og inntrykkene har festnet seg. Førsteinntrykkene av disse rørene var overveldende positive, men jeg vet av erfaring at det er lurt å la fordøyelsesprosessene gå sin gang. Nå føler jeg meg trygg. En rapport som denne er selvfølgelig sterkt avhengig av lydsystemet forøvrig. Siden jeg har redegjort ganske detaljert for det et par ganger tidligere, gjør jeg ikke det denne gangen.
Tidligere har jeg brukt ulike produksjoner av NOS Svetlana og SED 6550C. Med ett unntak har dette vært flotte rør. Siden jeg har forsøkt å formidle klanglige og musikalske erfaringer med disse ved andre anledninger, vil jeg nødig gjenta meg selv, men bare slå fast at dette er grunnlaget for de før og nå-inntrykkene som skal presenteres her.
GE 6550 har revitalisert musikkgjengivelsen i en slik grad at jeg fremdeles må klype meg i armen daglig for helt å forstå hva som foregår. Jeg ser i et flertall av omtaler om rørbytter i denne forsterkeren (f. eks. på audioasylum.com) at det er snakk om smak og behag. Det er ikke min erfaring. For meg er det snakk om et høyst reelt sprang i kvalitet, og som hever Premier 11 et betydelig hakk kvalitetsmessig. Jeg har alltid likt den godt, det er ikke det, men hva med å få rettet på akkurat de tingene en har stilt spørsmål ved? Som en noe lubben bass med tendens til å leve sitt eget liv litt på siden av øvrige musikalske begivenheter, eller tiltykning i lydbildet ved komplekse og dynamiske passasjer. Følelsen av at gjengivelsen i det hele tatt blir for koselig, rund og god. Nå lurer jeg ikke på slikt mer.
Frekvensområdet er utvidet. Øvre mellomtone og diskant har en helt annen dynamikk og differensierer, rydder og åpner opp. Overtonespekteret på alt av instrumenter får nytt liv. Ikke litt, men mye. Dette setter et driv og en fart i musikken som rett og slett er moro, uavhengig av musikalsk sjanger. Samtidig åpner tredimensjonaliteten i lydbildet seg betraktelig. Det er nesten enda morsommere, fordi det øker illusjonen av å være med på en virkelig hendelse. Og bassen er med på notene, agil, dyp og stram, mer integrert i helheten. Paukevirvler som ikke flyter ut, men beholder distinkte anslag og ikke sauses til av hverken stortromme eller kontrabasser. Og endelig mer dynamisk headroom, eller rettere sagt: Mer distinkt gjenkjennbare dynamiske graderinger. En sterkere opplevelse av at et helt symfoniorkester eller et stort kirkeorgel slipper kreftene løs, eller at en sanger, gitarist eller pianist senker foredraget til et ekte pianissimo - med stor dramatisk effekt.
Dette blir visst aldri snusfornuftig eller behersket tale. Det lar seg ganske enkelt ikke forene med den gleden og entusiasmen som preger mine lyttestunder for tiden. Ta gjerne en klype salt eller tre, lytt til erfarne fjellfolk osv. Ingen kritiske tanker, altså? Det måtte i så fall være at klangbalansen helst ikke bør tippe mer i lys retning i mitt rom med mine komponenter. Jeg har byttet signalrør, driverrør og fasesplittere i vilden sky uten å få roet ned det nye, sofistikerte villdyret. For i utgangspunktet mer lystklingende forsterkeri/lydsystemer enn mine cjs, signalkilder, høyttalere og kabler kan det ved gitte betingelser bli for mye av det gode. Synes du SED 6550C er godt og vel tøffe nok, er det kanskje best å holde seg der.
Har du holdt ut helt hit, får du ha takk for følget.