Det er direkte pinlig å se presumtivt voksne folk oppføre seg som furtne fjortiser slik du gjør her.
Dette var lenge en god diskusjonstråd. Den har riktignok vært krydret med dine ekstremt politisk fargede og tendensiøse mishagsytringer hele veien, og du er nummer #1 i å levere imbesile personangrep. Nå i det siste har tøvet fra deg og de andre sytekameratene tatt overhånd. Ekkokammertendenser. Dere fyrer opp hverandre med syting og slutninger som ikke henger på greip, klapper hverandre på skulderen uansett hvor lavmåls det som serveres er - og nå har dere tydeligvs sluttet å tåle motargumenter. Larson gir tommelopp til dette søppelinnlegget ditt, Dr Dong er mer opptatt av å fortelle hvor dårlig det må stå til med logikk og leseforståelse når man ikke gjør knefall for sytekameratenes sofisteri. Det eneste dere mangler er noen konspirasjonsteorier, så er pølsevevet komplett. Men det er vel bare å spinne litt mer over tema "alt er regjeringens skyld" så er dere i mål der også.
Denne tråden er et skoleeksempel på et ekkokammer, og har som du sier degenerert til miltrajøseposting av mishagsytringer. Tribalisme og skulderklapp er som vanlig fremtredende, pluss den typiske trålingen av nettet etter linker, artikler og innlegg som støtter opp under ens forhåndsbestemte narrativ. Det er i sannhet et trist skue.
Det sagt så er det mye ved koronahåndteringen som reiser noen ganske grunnleggende spørsmål.
Én ting er helsebyråkratiets rolle og avgrensing. Det synes som om helsemyndighetene gjør anbefalinger og i praksis har stor beslutningsmakt på områder som går langt utover deres kompetanseområder. Hvilket faglig grunnlag har FHI for å uttale seg om proporsjonaliteten til eller de menneskerettslige aspektene ved ulike koronatiltak? FHI har ekspertise på smittevern, men har de ekspertise innen samfunnsvitenskap, samfunnsøkonomi eller menneskerettigheter?
Og en annen ting er hva det vi ser nå gjør med det liberale demokratiet på lang sikt. Vi stenger ned hele samfunnet og utreder portforbud og krigsliknende tilstander for noe som aldri på noe tidspunkt har vært i nærheten av å true vårt eksistensgrunnlag. Katta er ute av sekken, så hvor lett blir det å få den tilbake igjen? Er nedstenginger og sterke begrensinger på hvordan vi lever våre liv en unntaktstilstand, eller er det den nye normalen? Og i hvilken utstrekning har politikerne reflektert rundt dette?
Og det henger igjen sammen med det faktum at vi trolig aldri blir kvitt dette viruset. Det har fått så stor utbredelse at det er mer sannsynlig enn ikke er at stadig nye mutasjoner vil gjøre dette til en ny sesongsykdom. Politikerne har til nå kun lagt planer for hvordan vi skal bli kvitt det, et mål som lener seg på et sviktende grunnlag om at vaksinering kan lede til virusets utryddelse. Så når begynner de å legge planer for hvordan vi eventuelt i fremtiden skal leve med det?
Og så kan man diskutere medias rolle. Hvor konstruktivt er det for eksempel å lese opp dagens smittetall i hver eneste nyhetssending? Eller hvor mange som har dødd av denne sykdommen uten noen annen kontekst?
Og hvis man vil dra det ut i det filosofiske så kan man også diskutere det moderne samfunnets fremmedgjøring av døden. Vi har på et noe bisart vis gjort døden til en fiende som skal bekjempes, men det er som alle vet en kamp vi for alltid vil være dømt til å tape. Så i hvor stor grad skal vi la kampen mot døden overta livet?
Men jeg skjønner at det er morsommere å gjenta femti ganger om dagen at helseministeren er en dust, dag ut og dag inn, uke etter uke. Om noen blir så mye klokere av det er dog en annen sak.