Ferie! Og ein kan bruke energien til å skrive litt...
Utviklinga av fagplanane i grunnskulen
Pensum har vorte meir omfattande, og det skulle då berre mangle, all den tid elevane har lenger skulegong enn tidlegare.
Eg ser mine eigne stiloppgåver frå ungdomsskulen attende på starten av 70-talet, type "Fortel om..." og samanliknar dei med dagens krav til sjangerkunnskap. "Skriv eit essay om...." er mykje meir krevjande. Fyrste gong eg (og mine jamaldringar?) skreiv essay var vel då eg hamna på høgskule...
Matematikken vert også meir krevjande. Eg høyrer at eksamen dette året har dårleg snitt. Det diskuterast no i kva grad dette skuldast at dei gamle lærebøkene (frå L97, som svært mange skular ikkje har hatt råd til å skifte ut) faktisk ikkje omtalar store deler av det som no vektleggjast i læreplan 06.
Når ein i norskverket for mellomtrinnet ikkje er inne på temaet "samansette tekstar", og læraren ikkje er oppdatert på dette, vert det brå overgongar for elevane. Og når ein skal ha bruk av PowerPoint (eller tilsvarande presentasjonsprogram), Photostory, Audacity og Freemind som obligatoriske emne, samstundes som mange dataforum syner eit desperat behov for kompetanse i nettikette, bør vi iallfall få datanettverka på skulen til å fungere. Sjølvsagt er det store utfordringar, når kommuneadm. berre brukar 40 - 50 maskiner, medan skulen eg jobbar på treng rundt 4 gongar så stor kapasitet.
Ein annan måte tråleiken i systemet får store konsekvensar, er gjennom behovet for ny kompetanse frå læraren si side. Sjølv om vi kursar og oppdaterer oss, dukkar det opp nye krav som gjer skulen som organisasjon så vel som den einskilde lærar frustrerte. Tilbod om spanskundervisning er eit problem når det ikkje finnest spansklærarar.
Økonomistyring og marknadskrefter
Det eigentlege problemet i skuleverket (så vel som i dei fleste offentlege område) er "dårleg råd". Ideen med å konkurranseutsette slike ting som må vere obligatorisk og av felles interesse, fungerer dårleg. I Normalplanen av 1939 var det "minstekravslister" til korleis ein skule skulle vere utstyrt, men dette har politikarane (klokeleg?) gått bort frå, og overlatt til den einskilde skuleeigar. Lovverket tynnast stadig meir ut, slik at kommunar og andre skuleeigarar skal få endå større "fridom". Mitt lokale døme er at maksimal klassestorleik ikkje lenger er 30 elevar, slik det var fastsett ved lov. No skal eg ha 32 elevar til hausten. Veldig stor fridom, men ikkje for meg.
Konsekvensane av "den kommunale fridom" som starta rundt 1986 og har eskalert, som vi kan sjå av m.a. talet på nedlagde skular (har no passert 1100) er vi i ferd med å oppleve no. Ettersom "dei frie marknadskreftene" har fått herje, ser vi at 1/3 av elevane i VGS droppar ut, og at resultata på mange felt skulen burde tatt ansvar for ikkje er gode nok.
Vi ser også at kommunane i svært liten grad har investert i skulebygningar etter 1986. Ein sentraliserer og effektiviserer (= avviklar) vaktmeisterordningar. Økonomisjefen i kommunen min sa ein gong at når ein har avskriving av verdiar, er det logisk at ein brukar avskrivingsmidlane til vedlikehald og opprusting, for at bygget skal halde seg. Min skule har såleis verdien kr 0,00 når ein ser vekk frå slikt som tomteverdi. Heldigvis skal det investerast 17 millionar til eit nybygg no. På tide - tinga ein har gjort med bygget var
1) i 1985, då ein gjekk bort frå det flate taket og fekk takstein.
2) i 1996, då ein bygde om eit klasserom til 6-årsavdeling og fekk plass til eit kontorlandskap til arbeidsrom for lærarar (samstundes fjerna dei vaktmeisteren).
Kva gjer ein i God's Own Country? - og kva resultat ser ein?
I USA ser ein to vegar ut av dette problemet. Dei med god økonomi og dårleg tid, kjøper ungane sine plass på ein privatskule med godt rykte. Dei med dårleg økonomi og god tid, praktiserer heimeundervisning, sjå t.d.
http://education-otherwise.com/
Det interessante er at begge desse strategiane ser ut til å fungere brukbart. Det vert hevda at nokre undersøkingar viser (eg har IKKJE sett desse undersøkingane, men fått dei munnleg referert, så ta det med ei klype salt) at elevar frå visse privatskular får betre karakterar enn ein skulle tru ut frå kva dei faktisk presterer (USA sine "nasjonale prøver" har eg ikkje oversikt over). Om dette stemmer, kan det sjå ut som ein kan kjøpe seg til gode karakterar.
Men det mest opsiktsvekkjande er dei resultata til elevar som ikkje går på skule, men vert underviste heime, oppnår. Også desse ligg godt over gjennomsnittet. Og det er
ingen samanheng mellom resultata og foreldrene si utdanning/kompetanse. Faktisk ser det ut som at ein ved å sette seg saman med eigne barn (eller i ei lita gruppe med felles verdiar - mange tek elevane sine ut frå offentleg skule pga religion) aukar dei faglege prestasjonane.
Det ALLER viktigaste i skulen
For ein lærar er dette ikkje rart. Vi ser ein tydeleg tendens i skilnad mellom elevar frå heimar der vekeplanen lesast av foreldra, og der "ungane er så store at dei tek ansvaret sjølv". Nokre ungar er slik av natur. Det er desse "kattane" som alltid kjem ned på beina, som arbeider med lyst, og får gode karakterar uansett kva læraren seier eller gjer, og er du riktig heldig med oppsedinga dei fyrste leveåra, har du kanskje slike ungar. Men når foreldre og barn skal ha "kvalitetstid" saman, er dette gjennom å gjere noko viktig i lag - ikkje å sjå på noko (iallfall om ein ikkje snakkar om det etterpå) Lovverket seier framleis at det er foreldra som har ansvaret for ungane sine. Og det er bra. Dette gjev foreldra handlingsrom til å gjere dei rette tinga. Så prioriter minst ein halv time måndag, tysdag, onsdag og torsdag til å sette kvar unge du har i fokus. Det gjer du ved å:
1. Hjelpe til med leksa. Overlat ikkje ungane til "offentleg leksestell" - dette er det farlegaste eksperiment vi har prøvd i norsk skule så langt, og konsekvensen dukkar ikkje opp før om ca 15 år...
2. Spør ungen din om "kva du lærte på skulen i dag" eller kva dei gjorde på. Spør aldri om det var kjekt - få fokus på arbeidet.
3. Mobbing og denslags - vent ikkje med dette. Ta det opp, gjerne med rektor. Skriv brev. Og ver obs på at også dine barn kan gjere tvilsame ting. Alle kan gjere feil, og då må dei lære av desse.
4. Sett klare grenser. Pass PC-bruken, kosthaldet og leggetidene.
God sommar!